Politikk

Hamarøy Sparebank jubilerer i 1950

Politikk

POLITIKK ER KUNSTEN Å SKAFFE PENGER FRA DE RIKE OG STEMMER FRA DE FATTIGE - UNDER PÅSKUDD AV Å BESKYTTE BEGGE MOT HVERANDRE. 

                                                            (Cedric Adams (1902-1961), amerikansk journalist)

Mange år i politikken fikk ordene til denne amerikanske journalisten meg til å minnes noe av det jeg har opplevd og vært med på i lokalpolitikken i Hamarøy. Jeg fikk lyst til å skive litt om temaet. En ”mimre”-kronikk. Det slo meg at det var mye sannhet i påstanden, som kunne sammenlignes med noe av det jeg har hatt gleden av å være med på. Og som jeg i ettertid er litt stolt av.

Jeg kom inn i styret i Hamarøy sparebank i 1963. Som alle andre lokale sparebanker var det kommunen som utgjorde markedet. Selv om det var atten år etter krigen, var det enda et begrenset lånemarked. Etter hvert tiltok etterspørselen av lånekapital. Innen jordbruket var det nydyrking og ikke minst behovet for traktorer. Vedlikehold av driftsbygninger og noen nye fjøs var også på programmet. Et par tilfeller av fraktefartøyer dukket opp, og privatbilen var på full fart inn i mange familier. Det meste nye lånebehov.

Og det bare økte, mens bankens begrensninger var i forvaltningskapitalen som var alt for liten. Det ble derfor ekstra mange avslag og skuffede låntakere som i sin fortvilelse fordømte avslagene og ble direkte uvenner med bankstyret. Med tilsvarende fortvilelse i bankstyret, som alle ønsket det beste for sine kunder og for Hamarøy kommune. Med andre ord det var svært lite hyggelig å sitte i det tillitsvervet. Få oppfattet situasjonens virkelighet, så det ble styret som fikk kritikken.

Vi registrerte fort at alle andre banker i nabokommunene led samme skjebne, og vi fikk under hånden signal om at Sørfold Sparebank hadde kontaktet Bodø sparebank for en samtale om samarbeid. Det ble da fra vår side tatt kontakt med Sørfold Sparebank, og vi ble fort enige om at dette skulle vi arbeide for sammen. Og snart var samtalene i gang. Problemet var så åpenbart, at her trengte vi ikke forhåndsavklare situasjonen med Forstanderskapet. En bedring av utlånsmulighetene var i alles interesse, så der følte vi at alle sto bak oss.

I 1970 ble Hamarøy Sparebank en avdeling av Bodø Sparebank, samtidig med Sørfold Sparebank. Vi hadde da en forvaltningskapital på 16 millioner. Det er ikke for mye sagt, at dette ga alle Hamarøy-væringer en ny og solidere bankforbindelse.

Det siste styret i Hamarøy Sparebank avd. av Bodø Sparebank 1983. Stående fra venstre: Ola E. Stokland og Håkon Hartvigsen. Sittende foran fra venstre: Olav Elsbak jr., banksjef Knut Hermann og Arvid Sivertsen

Da jeg gikk ut av banken i 1983, var forvaltningskapitalen 44 millioner, og med bare tilfredse lånekunder. Som kjent ble Bodø Sparebank (og følgelig også vår bank) noen år etter, en del av Sparebank 1 Nord-Norge, og styret kunne gjøre jobben under ”storbankens” mange fortrinn, til kundenes store tilfredshet.

1974 ble jeg styreformann i Nord-Salten Kraftlag AL, et andelslag for alle fire kommunene i Nord-Salten, etablert i 1946 med formål å skaffe hele regionen elektrisk kraft. I desember 1953 ble Rekvaten kraftstasjon koblet på nettet og det første elektriske lys satt på. Det var legendariske tannlege Nordgren som slo på bryteren. Han var lagets første styreformann. Han var også min husvert som elev på realskola på Oppeid fra 1943.

Åpning av Kommunehuset 1974.

Nils Sørdal  100 år - deltar i åpningen av Hamarøy nye kommunehus 1. mai 1974. Bildet er tatt av Nordlands-postens journalist ( Eiring ?) som av Nils ble nektet å sette bildet i avisen. Derfor ekstra hyggelig å kunne få det på Tranøy siden. (Fotokilde: Olav Elsbak)

Vinteren 1978/79 opplevde Nord-Salten-kommunene Norgeshistoriens strengeste strømrasjonering. Med all den kritikk og alle problemer slike drastiske hendelser fører med seg. Høsten 1979 fikk vi nye Sagfossen Kraftverk på nett og leveringsproblemet var løst. Året etter ble det enda tryggere, da kom overføringslinjen fra Skjomen til Kjøpsvik, og i 1983 kom nye Slunka Kraftverk på nettet. Og året etter var det full opprusting av tredje aggregat i Rekvatn. NSK hadde overskuddskraft.

NSK fikk leveringskontrakt med Kobbelv-anlegget for anleggskraft under utbyggingen, og bygde da ny 22.kv. linje fra Bonåsjøen til Kobbelv, og ny 66.kv. linje fra Rekvatn til Kobbelv. 1987 kom Kobbels Kraftverk på nett, og først i 1989 var Norge samlet til ett samkjøringsrike. Før det gikk overføringene over Sverige.

I fra den kritiske rasjonerings vinteren, var nå NSK blitt en sikker kraftleverandør med store kraft reserver.

NY ENERGILOV I 1990. Da ble elkraft endret fra å være ”infrastruktur” til å bli ”salgsvare”, og det nærmest over natta. I myndighetenes vurderinger kom klart fram, at her var det behov for større enheter. Problemet for NSK var da å få solgt og betalt for kraften, samtidig som alle de formidable investeringer ble så tyngende, at vi så ingen løsning uten en samarbeids partner. En helt ny situasjon var dukket opp. Fra sentrale politikere fikk vi signaler om at større enheter var løsningen. Det samme rådet fikk vi av vår lojale bankforbindelse Nordlandsbanken AS.

1979 tegnet NSK aksjer i NORDKRAFT AS, etter foreskrevet modell. I modellen tok aksjonærene en forpliktende økonomisk medvirkning i årene før egen drift kom i gang. Dette ble NSK med på i noen år, før belastningen ble så stor at vår drift ikke tålte den, og vi fikk da solgt aksjene til en annen aksjonær, og ble kvitt problemet.

Valg av samarbeidspartner var derfor enkelt, det måtte bli SALTEN KRAFTSAMBAND AS.

I skrivende stund, 22 år etter det første møtet elverkssjef Odd Korsmo og jeg hadde med styret i SKS, husker jeg som i dag den muntre innlednings-replikken Korsmo hadde: ”Dokker forstår vel at vi fikk så løst å dans med dokker”.

Turbinhjul produsert i 1979 på Tranøy Sveis.Turbinhjulet var en presang fra NVE til Sørfold kommune. (Foto: Frode Elsbak)

RESULTAT:

SKS kjøpte seg inn i NSK med tre millioner kroner og ble største andelstaker med flertall både i styret og forstanderskapet, og rehabiliteringen av NSK var i full gang. SKS tok salget av den kraften vi hadde rikelig av og som vi ikke var i stand til å selge sjøl. NSK ble tilført ny know-how på alle områder, ikke minst på regnskap og alt kontortekniske. Samtidig ble NSK’s personell grundig brifet i tur og orden på Fauske. Det tok ikke lange tiden før både kraftsalg og regnskap var a jour. Fusjonen var en eneste stor suksess.

Hvor stor denne suksessen var fikk vi først vite i juni 2010 da Nord-Salten Kraftlag AL ble omdannet til Aksjeselskap og kunne dele ut aksjer til alle eierne, som var de fire Nord-Salten-kommunene og Salten Kraftsamband AS, og til alle strømabonnenter. Året etter fikk alle utbetalt aksjeutbytte i en størrelse jeg velger å kalle for ”formidabel”. En ny æra til Nord-Salten-regionen var lagt. Aldri før har så store midler gått til Nord-Salten regionen, fra den samme regionen sin egen bedrift.

NYTTÅRSAFTEN 1983 avsluttet jeg min oppgave som ordfører i Hamarøy. Jeg hadde da fungert i 16 år. Avgangen var ikke fakkeltog og raketter, men influensa og høy feber i senga. At jeg var gjenvalgt for fire nye år, ble akkurat da ikke sett på som noen belastning. Jeg skulle jo ikke inn i kommunestyret igjen, men ble av høflighetshensyn satt på siste plass på liste. Oppgavene fikk min etterkommer Ingvald Sørensen ta seg av. Han og arbeiderpartiet hadde jobbet ganske mye for posisjonen. Det var jo 24 år siden forrige arbeiderpartiordfører i Hamarøy. For meg føltes det som en stor avlastning, og jeg kunne få tatt meg mer av min pleietrengende far på 91 år. Mor gikk bort for snart ett år siden. Og far døde året etter. Det ble da til at jeg overtok butikken alene, og den oppgaven fikk naturlig nok hele min oppmerksomhet.

Slik som markedet hadde utviklet seg ble det fort klart at kjedetilknytting var nødvendig. Det var ikke mulig for en perifer kjøpmann alene å få skaffet seg den nødvendige hjelp og betingelser for i det hele å kunne drive. Kari var nå blitt butikksjef slik at jeg kunne reise på noen butikkmøter. Det var Køff Nord som var hovedleverandøren i dagligvarer. Sammen med firma A. Hilling på Innhavet ble jeg med i FM-kjeden. Etter at ICA konsernet overtok KØFF, fikk vi status som ”Service-

Mat”-butikk med sentral markedsføring og medvirkende bonusordninger. Plutselig var det noen ved siden av oss som kunne markedsføring bedre, og legge opp til tryggere inntjening og mer effektiv drift. Med andre ord: det ble en bedre måte og overleve på, og samtidig bedre service og mer fornøyde kunder. At Kari var godt likt, ble et stort aktivum.For oss ble det fort klart, at det var ikke mulig å drive butikk på Tranøy uten en kjedetilknytting. Da hadde en gjennom flere år vært vitne til omfattende sammenslåinger av bl.a. banker, forsikringsselskap, rederier, meierier og Salgslagavdelinger. Alle sammenslåingene ble beskrevet som helt avgjørende for å oppnå en tryggere og solidere drift.

Allerede etter årtusen skiftet merket særlig alle distrikts kommunene en særdeles vanskelig budsjett situasjon, og økonomiske toppledere gikk ut i avisene og foreslo kommunesammenslåinger for å oppnå en tryggere drift. En rik erfaring jeg allerede hadde høstet både i Banken og i Kraftlaget.

Etter anbefaling fra Kommunenes Sentralforbund gjennomførte Hamarøy kommune i 2003-04 en grundig gjennomgang med konsulenthjelp for å få en mer effektig og rasjonell drift. Dette hjalp en kort tid, men når folketallet fortsatte å synke og nye låneopptak ble nødvendig, var en snart tilbake til de samme problemer.

Til 17.mai 2005, på hundreårsdagen for Grunnloven, ble jeg invitert til å holde talen i Hamarøyhallen, hvor jeg blant annet uttalte:

”Vi blir derfor nødt til å tenke på en stabilere framtid og mer varige tiltak. Da må Hamarøy kommune gjøre det på samme måten som gamle Hamarøy sparebank har gjort..…, og som Nord-Salten Kraftlag gjorde detDa må Hamarøy kommune gjøre slik som alle butikker i Hamarøy har gjort, for å overleve…. Og bedre kunne betjene sine kunder. OG SOM NÅ SKJERSTAD KOMMUNE MEGET KLOKT HAR GJORT (blitt en del av Bodø Kommune).

Det er helt klar, at dette er en diskusjon som kan ta noe tid, da er det viktig og få satt slike tanker på dagsorden. Vi treng alle å modnes med tanken. Det vi kan være sikre på er at vi alle vil være like gode Hamarøy-væringa, vi vil være like glade og like stolte av Hamarøy sjøl om vi bytta navn til ”SALTEN”. Fortsatt god syttende mai, til hele Salten.”

I minuttene etter talen ble det mange lovord for innholdet, men altfor mange la til: ”men den avsluttingen din er jeg ikke enig i”.

Hamarøys budsjettforslag for 2009 ble skrapet sterkt ned og inneholdt mange innskrenkninger. Jeg skrev da en ”adventkronikk” i Lokalavisen for NordSalten, ikke som ”syvende far i huset politiker” men som pensjonert kjøpmann.

TIL SALTEN KOMMUNENE.

Kronikk til ettertanke.

For nyvalgte kommunestyremedlemmer oppfattes sammenslåing nærmest umulig. En skulle egentlig tro at hensynet til kunden veide mer enn ønsket om egen styring. Alle vil gjøre alt best mulig for sine kunder, men ingen vil ta andre med på laget for å få det til. Og hele tiden sitter Staten med sin klare beskjed: ”Ingen hjelp før dere har utnyttet alle inntektsmuligheter.” Da er veien ganske kort til ”eiendomsskatten”. Så tar man opp den bitre kampen, med motstand og missnøye med den nye skatten. Og koster på seg en opprivende prosess. Når så prosessen er gjennomført, lener kommunen seg tilfreds tilbake for å ha oppfylt Statens vilkår, mens alle vi kunder er enda mer missfornøyd.

Når så de mange begrunnede kritikker og klager kommer fra oss fortvilte kunder, så kommer Staten med sitt gamle krav: ”Dokker skulle ha blitt enige om frivillig sammenslåing.” ”Da blir kundens tilfredshet satt opp mot politikerens maktønske”, og tilliten til styringen svekkes ytterligere.

Selv med kommunenes vanskelige budsjettsituasjon har man ikke klart å bli enige om å slå sammen, fordi storebror staten forlanger at det skal være frivillig. Da lever en heller videre med alle problemene i stedet for å bli enige. Det synes som noen lett overser problemene, bare en beholder sin egen vilje til styring.

Å vente på frivillighet nytter ikke. Nå må Staten ved Stortinget se sin oppgave og foreta en tvungen sammenslåing til moderne driftskraftige kommunestørrelser, før det hele stagnerer.

Mitt parti Høyre har en tid jobbet for sammenslåing. Det samme har også noen kommuner forsøkt uten å lykkes. Og det samme stanspunkt har også Arbeiderpartiets nestformann tydelig gitt utrykk for. I Stortinget er det flere og flere som taler for, mens Senterpartiet er de ivrigste motstandere som prøver på å få rammetilskuddene så store at de fleste overlever på en måte.

Nå i oktober 2012,etter at statsbudsjettet for neste år kom, er mange bedrifter i Salten på vakt når oljeindustrien skal slippes løs mellom Sandnessjøen og Harstad, uten at en registrerer lignende aktiviteter fra politikerne. Allikevel virker det som om noen kommuner er mer ydmyke til å bli sammenslått, etter å ha registrert en noe svakere støtte til utkantkommunene over statsbudsjettet.

Jeg håper derfor at det kan utløse mer fart i diskusjonene. Særlig når en skjønner at Saltenregionen’s administrasjon har klare tanker om en ny Salten storkommune, men at avgjørelsen henger igjen hos politikerne i noen av kommunene.

Utilfredshetene forsterkes og vil ofte knekke selve optimismen. Da går det også ut over trivselen og den bunnsolide lokalpatriotismen. Det blir derfor en altfor høy pris  å tviholde på den nedarvede styringsretten over økonomien.

Og en stiller spørsmålet: Hva kan en gjøre for at alle kundene kan bli fornøyde, og at hverdagen kan bli noenlunde forutsigbar, slik at det blir ballanse i økonomien og trivselen beholdes? Staten kan ikke lenger sitte og vente på enighet kommunene i mellom, som ikke kommer. Staten kan ikke lenger se på at frodige kommuner kjemper en uverdig kamp for å overleve. I stedet for å styrke trivselen og fremme utviklingen.

Staten må manne seg opp og beklage, - vi har tatt feil i første omgang, men nå vil vi ta ansvaret for alle kommunene med å slå sammen til større driftsdyktige enheter. Slik at alle kan få en tryggere og stabil økonomi med bare tilfredse kunder. Da vil den nye Samhandlingsreformen la seg gjennomføre og bli til stor nytte også i de perifere deler av landet.

For oss i Salten ligger sammenslåingen nærmest ferdigbehandlet i Salten Regionråd. Den mangler bare kommunal enighet.

Ha en ettertenksom advent.

Kremmer.

I 2012 BLE EIENDOMSSKATT vedtatt innført i Hamarøy, og registreringer og oppmålinger gjennomført. Til neste år får vi første skatteseddelen.

Før så langt, kan jeg tenke meg til at Ordførerene i alle Salten-kommunene har følt seg i samme umulige situasjon som jeg var i Sparebanken og i Kraftlaget og i butikken, før grep ble tatt for endringer.

For så å avslutte med å tolke uttrykket til den amerikanske journalisten Cedric Adams: ”så nytter det lite å skaffe penger fra de rike, når den fattige nekter å samarbeide. Den beste måte å beskytte begge mot hverandre, er å samarbeide i felleskap. Måtte flere skaffe seg en slik erfaring før altfor mye går galt.

Oktober 2012.

Det er fortsatt liv i storkommune-tanken. Avisa Nordland av18.09.2013. Les hele nettavis-artikkelen her.

Fra Avisa Nordland mandag 4. august 2014

Les hele artikkelen som pdf-fil her