Minner

Sverres side

 http://www.sverrep.com

Sivert Elsbak, f. 21.09.1862 Sel i Gudbrandsdalen, d. 27.01.1953 Tranøy.

(Fotokilde: Olav Elsbak)

Minner

Marta og Sivert

SIVERT (Syver i Gudbrandsdalen) Olsen, f. 21.09.1862 i Sel i Gudbrandsdal.

Foreldre: Ole Olsen f. 28.01.1824 og Tora Halvorsen Dahleie f. 07.07. 1830. Gift: 12.11.1850.

I 1874 tok vårflommen den lille småbruket familien eide, og de ”rømte” nordover.” Gikk over Dovre” heter det i hans fortelling. Kom til Hamarøy samme år, til Kråkmo. Dit var Oles bror kommet tidligere. Flyttet så til Steinslandsfjell to år etter.

Ole og Tora ble forpaktere av Hamarøy Prestegård. Ole døde i Hopvatnet 10.05.1892. Tora døde 14.04.1912. Begge ligger trolig begravd i en kirkegård på Hopvatnet i Sørfold. Stedet er i dag helt fraflyttet.

Sivert ble gift med Marta Antora Andreassen, f. 12.05.1856 fra Vassvik i Storstraumfjord. Gift i Hamarøy 12.05.1887. Da var Olaus Holter sokneprest i Hamarøy. Det var nok hos han at Marta tjenestgjorde som budeie.

Marta var datter av Olava og Andreas Olsen fra Vassvik i Storstraumfjord. De bosatte seg på en liten plass/bruk i Gurendal, som på 1870 tallet var ryddet og bosatt av ekteparet Ole Andreas Olsen (opprinnelig fra Veggen, Sagfjorden) og Else Marie Olsdtr (fra Rørvik).

Våren 1880 døde imidlertid Else mens Ole var på Lofoten. Han kom heim uten å vite at kona var død. Etter dette kalte han plassen for Elseplassen, som seinere ble Elsebakken og deretter Elsbakken, og så til slutt bare Elsbak med en k.

2-3 år senere gifta Ole seg på nytt, med Emilie fra Utaker. De bodde fortsatt på Elsbak som husmannsfolk, men kjøpte plassen/gården etter noen år. De omtales som selveiere i 1888, samme året som de solgte gården og reiste til Amerika. Kjøper var Kristian Joakimsen Lootz, som er oppført der i 1891, men som noe senere skal ha solgt Elsbak til Sivert og Marta.

 

Den lille gården Elsbak ble solgt til en familie Amundsen, hvis datter Birgit (kalt "Debba") ble gift med Ivar Teien , bestyrer for Hamarøy realskole etter krigen. I dag i 2013 eies gården av et barnebarn og mannen, Birgit Marie og Stian, som bruker den som feriested.

Min far Olav Andreas Elsbak ble født på småbruket Elsbak 03.10.1892. og var Sivert og Martas enest barn, og alle tok navnet Elsbak.

Jeg husker veldig godt bestefars begravelsesdag, og at sokneprest Torp i sin tale takket Gud for at Sivert kom til Hamarøy og bosatte seg.

SIVERTS SØSKEN:

Ole Kjelbakk

Marit

Hans Olsen 

3 barn: Johanes, Sigurd, og en datter, alle Nordfold.

Gift med Toreli Nordnes, Finvik i H.

Barn: Ingvald. Han bodde i Finvik til sin død. Teodor. Oskar, født før ekteskapet. Reiste til Amerika. Var på besøk på Tranøy 1959   

Maler i Gildeskål. Skal ha malt altertavla i Hamarøy gamle kirke.

2 sønner: Håkon Olsen og Ole Olsen, begge Bodø, 1 datter gift Lillegaard i Bodø (baker?)

Gift med Ole Sørensen, Hopvatn

Rannei                                                

Thora                          

Gift i Hopvatnet med Edvard Knutsen. 5 barn og en pleiedatter.

Det var Thora som Sivert bar på ryggen over Dovre i hans egen beretning.

Jeg legger til at da jeg gikk handelsskolen i Bodø 1948/49 bodde jeg hos malermester Håkon Olsen i Bodø på kvisten hos hans sønn Harald i Kongens gate 46.

MARTAS FORELDRE 

Mine oldeforeldre på farsiden:

Andreas Olsen

(1818-1883)

Olava Olsdatter

(1818-1893)                                 

MARTAS SØSKEN:

Anne Maria Andreasdatter

(1846- )                             

Edia Maria Andreasdatter 

(1848- )                               

Ole Andreassen

(1850- )

Peder Marelius Andreassen

(1852- )

Cesilie (Sissel) Maria Andreasdatter 

(1853- )

Marta Antora Andreasdatter

(1856- )                             

Hans Kristian Andreassen

(1858- )               

Lea Sofia Andreasdatter

(1860- )               

Bertina Johanna Andreasdatter

(1862- )                

Anton Olai Andreassen

(1864- )             

fra Vassvik  ( Tipp: Ole Thomasen 1788-1819, Lilleseter i S)

gift 1845 med

fra Helland  (Tipp :Anne Maria Olsdtr )

gift 1870 med Andreas Jakobsen Løding, Oppsittere på Løding.

Døde av tæring i Vassvik sommeren 1883, 35 år gammel og ugift.

gift 1882 med Sofie Hanette Simonsdtr fra Skotsfjordmark i Steigen/Håkonhals. Ole og Sofie overtok Vassvik.

(Nevnt i Vassvik enda i 1882, men det kan ikke stemme). Gårdmannssønnen Peder Marelius Andreasen Vassvik f. 1852 druknet under tømmerfløting 12/7 -1880, 28 år gammel.

Oppfostra på Sommersel hos Johan Hansen Ursin/ Maren Røgh (1865), tjenestejente samme sted 1875. I 1891 tjenestejente hos Jakob Pedersen Sommersel. Der var hun også i 1910. Ugift.

Hun tjente i Røsvik hos Carl Willumsen. Ble gift 1887 med Sivert Olsen Fra Sel i Gudbrandsdalen. Han bodde da på Oppeid, mens hun var i tjeneste på prestegården.De rydda gården Elsbakk (Gurendal - ? Hjelseng)

Heime i Vassvik 1875. Ukjent senere. Til Amerika?

Var i Vsssvik i 1880. Tok utflytting til Steigen. Hun ble gift 1885 med Christoffer Lind Berteussen fra Husøya (Berteus Herdagsen). De bodde først på Dyping, seinere på Mortenstrand.

Heime 1891, da husarbeid og budeie, ble gift 1893 med Andreas Martin Olsen Strømfjord. Bosatt Sørvoll, Svartfjell, (se der)

Heime 1891, da fisker og dagarbeider. Ble gift 1898 med Anna Berg Sivertsdatter, Kalvåg. Han bodde da på Svartfjell. Se omtale Kalvåg.

MINNEORD TIL SIVERT

Jeg var 13 år da bestefar fortalte denne historien til sokneprest Torp hjemme i stua hos oss. Jeg levde meg helt inn i fortellingen, og grøsset over bestefars dramatiske ”nær døden situasjon”. Samtidig var jeg stolt av han, at dette var noe presten ønsket å skrive om.

Laffen og Sivert. (Fotokilde: Olav Elsbak)

Tre gode kompiser; Alf, Laffen og bestefar Sivert.

(Fotokilde: Olav Elsbak)

21. september 2012 var det 150 år siden bestefar ble født. Dette er en fin anledning til å kunne hedre en kjært minne. Han var min trygge venn og leke kamerat i alle små barn åra. Noen av de første opplevelsene kan jeg nok ikke huske, men har til gjelgjeld fått dem gjenfortalt av min mor flere ganger.

Mine foreldre skulle ut på en ukes biltur. Både de og Forden skulle med lokalbåten klokken 5 om morgenen. Jeg var da tre år, og mammadalt som jeg var, skulle jeg ikke vite om reisen på forhånd. Alle mente guttongen skulle sove over avreisen, og en hushjelp skulle flytte inn på soverommet når de dro, og alt skulle forklares når han våknet.

Men den gang ei, jeg våknet samtidig, ble hysterisk og skreik i viiilden sky. Mine klare hylende protester lød ”Itte pia i mamma si seng”. Klokken nærmet seg avgang, og eneste løsning var å vekke bestefar. Han kom opp, og det ble stille. Begge sovnet igjen. En annen beretning var, at bestefar som var en høyreist mann, gikk og leide på meg etter veien så lenge at han ble skjev, og fikk vondt i ryggen.

Så noen historier som jeg husker:

Bestefars daglige gjøremål var å ”arbeide på jorda” som han sa. I tillegg til butikken hadde vi et lite småbruk, med ku, gris,kalv og høns, og vi hadde en ganske stor potetåker. Etter at det nye huset var ferdig i 1933, ønsket mor seg en større hage, og det ble bestefars oppgave med trillebåra å transportere fyllmasse fra haugen bak, og til den nye hagen. Det ble nok mye over hundre lass. Trillebåra var derfor et verktøy han var godt vandt med fra sin tid som veiarbeider. Han fikk da snekker Hans Løding til å lage meg en liten trillebår. Å kjøre trillebåre sammen med bestefar, ble derfor dagenes store høydepunkt.

Han var en ivrig pipe røyker, og det ble mange røykepauser. Da laget han en liten lekepipe til meg, slik jeg kunne ta en leke-blås sammen med han. Det var spennende å sitte der, se på han og lot som jeg også røkte pipe. Han brukte ofte et eget uttrykk mens han tente på. Noe han antakelig hadde med seg fra Gudbrandsdalen. ”Tenn på pipa kor tia eller ei”. I ettertid forklarte han at det betydde at ”en skulle tenne pipa, om en egentlig ikke hadde tid til det”.

Med slike aktiviteter, dag etter dag, ble det ofte skrubbsår og kutt. Når jeg helst ville inn til mamma ”å få klut på”, hadde han alltid en lite tøy stykke i lomma. Rev av en strimmel og knytte på. Stoppet ikke blodet med det samme, var det å gå bak fjøsen. Der tisset jeg på såret. Da stoppet det, og vi kunne fortsette arbeidet ufortrødent. En effektiv, men antakelig ikke helt tilrådelig metode. En metode han selv hadde brukt i sin anleggstid.

Var det sol og fint vær, kunne mor eller en hushjelp komme ut med kaffe til oss. Det var ekstra stas, og da ble det gjerne en lang røykepause.

En stor sorg ble det for han da bestemor døde i 1939, og han ble alene i Kammerset. Bestemors båre ble plassert i stua. Og derfra foretok presten begravelsen med alle naboene tilstede. Flagget hang da på halv stang, men ble tatt ned og lagt over kista. Den ble kjørt med Emil Skogstads nye lastebil til kirkegården. Jeg tror det var første jordfestelsen jeg var med på. En gripende opplevelse å se voksne mennesker gråte. Og kisten med bestemor i ble senket ned i jorda. I forbindelse med bestemors død ble veiavkjøret opp til huset pyntet med små biter av einerbusker. Det var vanlig den gang, og skulle være et symbol på sorg på gården. Dette ”signalet” ble respektert av alle. Einerkvistene lå der til de forsvant av seg sjøl.

Bestefar ble ikke helt den samme etter hennes død. Det ble derfor en god vane å si god natt til han på sengkanten. Jeg og far gikk inn hver vår tur. Jeg fikk også hjelpe han med barberingen. Det syntes jeg var artig å få til. Til og med barberkniven fikk jeg til å bruke. Senere ble det bare høvel og barberblad. Og da lærte han meg å kvesse barberblad på hånden.

Da fem tyske soldater invaderte Kammerset hans i 1944, måtte han flytte opp i andre etasje. Han var enig i fordelen med å ha disse menneskene for seg sjøl, med egen inngang. Og loftstrappa greide han godt. Oppholdet i andre etasje ble noe forlenget etter at tyskerne var dratt. En familie fra Sørøya i Finnmark måtte som de fleste finmarkingene rømme sine hjem, mens tyskerne brendte husene deres. De fikk nå bo i Kammerset noen måneder.

Det var en lykkelig dag, da han omsider fikk komme ned igjen. Selv om den ene senga og gyngestolen var tom. Nå ble det ferre turer til vedsjåen, og mindre vedhugging. Men noen turer ble det. Alene sammen med pipa og tobakken. Det ble like mange turer ned til mor for en kaffetår i kjøkkenkroken, og å varme hendene sine på kaffekjelen.

Han lå middag da han fikk besøk av sitt første oldebarn. Da kom minnene fra hans eget, eneste barn som Marta fødte på gården Elsbak, og tårene presset seg frem. Han døde stille og rolig, fire måneder etter. Han ble over 90 år gammel. Og verdens beste bestefar var borte!

"LYKKENS PRØVE"

En beretning fra Hamarøy fra omkr. 1900-tallet

(Artikkelen sto å lese i Hamarøy menighetsblad julen 1945)

Det var henimot advent. Jakta "Lykkens prøve" lå stø og seilklar utfor Bleia på Presteidvika. Skipperen Hansen, som var enkemann og losjerte hos Willumsen, på Uteide, hadde sagt farvel der, og var nyss kommet seg ombord. Båtsmannen Sivert Elsbak, Ingvald på Slettbakk og Ove fra Karlsøya i Sagfjorden var i ferd med siste forberedelser. Rederen, handelsmann Sivert Persa på Opeid hadde ønsket lykke på reisa. Målet var Kristiansund. Så bar det avsted for fulle seil til Skrova. Der tok de inn klippfisk i rommet og rundfisk på dekk.

 

Det blåste voldsomt, og de ble liggende to dager ekstra for Skrova, før de så det likt å ta over Vestfjorden. I Grøtøy måtte de atter ligge to dager for storm, for leia var trang.

 

Sent en kveld kom de til Brønnøysund, og neste morgen i grålysningen lettet de anker. De krysset hele dagen og kom på høyde med Helgelands-flesa. Det satte inn med nordvest og kov, men så ble det blikk stille. Det varte i to timer, og de lå og dreiv ut mot storhavet. En stor søkklastet sildskøyte fra Eidsf jorden dreiv side om side med

 

"Dette ser ut til å bli en pjusket natt", sa sildskipperen, og Hansen svarte: "Ja, det gjør så . . .". En knapp halv time etterpå spilte det opp til den villeste nordveststorm med rokk og kov. Helgelands-flesa var ikke til å finne og noe annet hadde de ikke å holde seg til. En kulingsbyge tok fokka. Klyverten var ikke oppe. Skipperen stod ved roret, en mann ved byssa og en framom masta, Sivert framme på utkikken. dem.

 

Det var dødsmørke på alle kanter. Da var det at han på utkikken så opp mot himmelen, ba og sa: "Du, Herre, skal vi forgå i natt?"

Der kom en brattsjø og tok skjebåten, som lå godt surret over luka. Rekka fulgte med. Mennene i dødsmørket klamret seg fast med begge hender, og stirret framover i det ukjente . . .

Sivert ser plutselig noe svart og fast foran seg. Det måtte være skjæret Gimlingen. Han roper skarpt til ham ved masta. Denne videre til ham ved bysa. Det var for sent, og likevel tidsnok, for de var alt fart forbi. Her kunne nå både jakt og menn være blitt knust . . .

I over to timer lenste de inn over Bindalen, men visste ikke nøyaktig hvor de var. Så med ett tok båten grunn. De var rent langt opp på et skjær. Det lyste hvitt av brått på alle sider. Hva annet var det å gjøre enn å ause lettbåten og forsere seg gjennom bråtene og komme seg på land?

Det lyktes. Nå oppdaget skipperen et kjent punkt. Det måtte være kjerka på Holm. De nådde snart land, og alle mann sprang i sjøen. Men dragsuget tok dem. Annen gang fikk de fotfeste, og der stod de i en snøskavl til livet. Småbåten halte de opp etter seg. Hus, lys eller folk så de ikke noe til. Gjennomvåte, sultne og utmattet satte de seg ned i snøskavlen og rådslo.

Så laget Vår Herre det slik: De gikk bent fram, og støtte om ikke lenge på et hus. Det var ved firetida om morgenen. En mann lukket opp og så halvt engstelig ut gjennom døråpninga. "Vi er forliste folk fra Hamarøy. Vi skulle til Kristiansund med fiskelast . . .".

Husbonden var ikke helt uforberedt på det. Han hadde vært ved vinduet om natta og sett et rart lys nede på sjøen. Det var nok skjedd en ulykke. . . Det var nok skjedd mange ulykker den natta i samme farvann. Fem fartøyer gikk klar, deriblant sildskøyta fra Eidsf jorden.

Men kanskje ulykken med «Lykkens prøve» ikke var så stor ulykke likevel . . .

De som ville se vår Herres hånd kunne se den. Hvem var det vel som berget dem fra Gimlingen og hvem gjennom bråttene på skjæret utfor Holm? Hvem lot dem komme seg ut av dragsuget og opp i løse snøskavlen? Hvem ledet dem til hus og gode folk? Var det kanskje ikke Vår Herre?

Så hadde da «Lykkens prøve» lidt skibbrudd, men med Siverts tro på Gud, som ble kraftig styrket under denne dødsseilas, gikk det bra. Den lykke har mangen gang stått sin prøve og holdt . . .

Således talte Sivert Elsbak på sin 80. årsdag i hjemmet på Tranøy 21. sept. 1942.

 (20.10.1922 - 09.07.2013)

MINNEORD TIL SVERRE 

En nær bror - og nærmeste nabo gjennom en langt liv - har reist fra oss. De sterke følelsan som melder seg - og de gode minnan - går først til barneåran og ungdomsåran.

Vi var i mange år de to yngste i en sammensatt storfamilie. Og vi begge ble på Tranøy. Da far kjøpte huset på Tranøy av sin svigerfar, som var los på Tranøy, flyttet også hans foreldre fra gården Elsbak til Tranøy. Samtidig bodde hans svigerfar og enda en los til i huset. Etter hvert ble det en hushjelp og to butikkmedarbeidere, og ofte en bilmekaniker i husholdningen. Slik at mor hadde 8-10 personer daglig ved middagsbordet. Det var alltid mor som satte dagsorden, og yngstemann leste bordverset.

Vi to brødrene vokste opp i en butikk og i en garasje, på et småbruk med ku, kalv, gris og høns. Og farfar Sivert som ansvarsfull gårdsdreng. Vi måtte tidlig hjelpes til med ulike gjøremål. Livets skole begynte tidlig den gang. Sverre fikk oppgaven som storebror med et forsprang på seks år. Han ble mine barneår og mine ungdomsårs læremester.

Det var han som tok meg på sykkelbæreren opp til Helland skole på min første skoledag, og trofast satt der til spisefriminuttet, for så å hente mæ igjen ved skoleslutt. Det var han som lærte meg å sykle og kjøre bil, og senere skyte med kraftige tyske mausere, og en masse amunisjon, på en blink oppe i haugen. Livsfarlig og ulovlig både da og i dag. Men så spennende. Sverre ble etter hvert en meget habil skytter, med et stort premieskap.

Da fjøsen vår brant i 1937 like etter at siste høylasset var kommet inn. En dag med 20 varmegrader og blikk-stille. Gode naboer fikk berga grisen, kalven og hønsan. Kua var i utmarkgjerde. Den store innsatsen fra alle naboan ble å berge hovedhuset. Det måtte hele tiden pøses vann fra bøtter og spann på veggen og taket. Vannet ble henta i fat på lastebilen fra kaia. Og det var han Sverre som måtte kjøre bilen, 14 år gammel. Det var en fornuftig lensmann som kom til åstedet. Han sa bare: "Når nøden er størst, må all hjelp taes i bruk".

Sverre og Laffen (Fotokilde: Laffen)

Selv om bilkjøring ble Sverres hovedoppgave, så var han i alle år aktiv med i alt som skjedde i lokalmiljøet. Han var en altmuligmann. I ungdomslaget, i skytterlaget, i Skytterhuset eller Forsamlingshuset. Han var en fikser og en repperatør av det meste. Alt som gikk i stykker - også for andre - fikset han. Og han var på scenen, en mye brukt underholder og diktleser. Han laga kulisser og dekorasjoner til de fleste innslag. Han kunne inprovisere og lage en enkel sketsj, med andre som skuespillere, som utløste jublende applaus. Enten det var på en barnefest eller en mer omfattende kulturaften. Jeg husker godt en opptreden på Ungdomshuset på Vassmyra like etter krigen. Æ skulle være med som assistent. Et av diktan han leste skulle ha bakgrundsmusikk fra en opptrekks grammofon. Som da ble mitt ansvar bak sceneteppet. Musikken skulle være dempet i begynnelsen, og kraftig det siste verset. Da ble ei pute i lydrommet på gramofonen brukt til lyd-demper. Og så var det å rykke den ut for å få den sterke lyden til slutt. Primitivt, barnslig og dumt, men du verden så effektivt den gang, og med stormende applaus.

Han hadde et ekstra godt forhold og ekstra god omgangstone med alle som var yngre enn han på Nordbygda. Og alle var ivrige for å gjøre han en tjeneste når det trengtes. Ofte for å få sitte oppe i lastekassen. Skrammeltoget i lastebilen 17.mai er det veldig mange som husker, og alle lysrakettan på nyttårsaften. Da han skulle feire 30-årsdag sin greide han å få tjue stykker i en 8-seter opp til bløtkakefest på hytta ved Brennvikvannet.

Populært skrammeltog på Tranøy 17. maimorgen på 1960-tallet. (Foto:Sverre Elsbak)

Han hadde omtrent tidsrekord i Kystverket for pass av fyrløkta på Tranøy før den ble automatisert. Og det var nesten alltid to-tre ungdommer med i robåten over sundet. Han var i mange år offiser i HV med faste årlige øvelser med innkalt mannskap.

Han hadde en periode egen lastebil med egen sjåfør på E6-anlegg i Hamarøy. Lenge før det kom lokale ambulansebiler kjøpte han en stasjonsvogn med plass til sykebåre, og kjørte pasien-ter til og fra sykehuset. Og på sine gamle dager fikk han av Hjelpemiddelsentralen en firhjuling med batteridrift som tok han dit han ønsket, og som var til stor glede. Også den fikk han laget flere tilleggsløsninger på; en krok til å transportere søppeldonken på, en varekurv bak for butikkvarer, og en under beina. Og en bøtte med sand i på sida, for å strø når det ble glatt, og hjulan spann. Han var nærmest ustoppelig, helt til de siste dagan før han døde.

Laffen med minneord til Sverre (Foto: Dag Olav)

Etter mindre enn to døgn på Hamarøy Bygdeheim, sovnet han inn, stille og fredfullt, mens hans kjære Målfrid sang kjente salma til han.

 

Et viktig drivhjul i Tranøys maskineri, var kobla i fra. Da er det godt å kunne slå fast at det er bare fred og bare gode minner igjen.

 

(Begravelsesdato18.juli 2013)

( 07.03.1928 - 30.05.2014)

MINNEORD TIL RANVEIG

Først en stor takk til vår datter Kari, som flyttet inn sammen med mor på sykerommet, og var sammen med mor en hel uke, til hjelp og støtte. Hun var også alene med mor da hun sovnet inn om natta.

Så en stor takk til ledelsen og hele betjening ved Bygdeheimen. En faglig drevet institusjon det er grunn til å være stolt av i Hamarøy. Takk også for den fine minnestunden dere tilrettela. Den ble for familien en stor høytidsstund, og en rørende og minnerik avskjed med ho mor. Hun lå der så vakker i sitt favorittplagg den senere tid; morgenkåpa, og fikk mange klemmer hos oss alle.

Ho Ranveig var født i Tromsø, og kom til Tranøy som tiåring da hennes far ble ansatt som los, og familien fikk bo i nabohuset hos en annen losfamilie. Ranveig måtte som alle oss andre sykle til skolen på Helland. Fire kilometer i alt slags vær og føre.

Vi ble kjærester i 17-18 årsalderen, så ble det litt skolegang, og andre boplasser på begge to et par år. Den perioden ble det bare brevskriving i store mengder. Den gang het det å være sprengforelska. Og jeg syntes det ble en liten evighet, før vi kunne møtes på Tranøy igjen, og hun ble ansatt på Posthuset, hos han Brynjulf Skogholt.

Posthuset på Tranøy var den gang langt mer enn bare posthus. Det var rikstelefonstasjon med egen telefonboks for utenbygds samtaler. Det var DS-ekspedisjon med anløp fem dager i uka. Det var Statens Mellager med salg også til nabokommunan, og alt måtte sendes med lokalbåten. Sjefen sjøl, som hadde alle disse tilleggsfunksjoner, hadde bare en medarbeider på kontoret, men mange på lageret og på kaia.

I 1950 reiste vi med Hurtigruta til Tromsø, til det huset hvor Ranveig ble født i og vokste opp i, hos ho tante Laura. Der forlovet vi oss. Den gang måtte en levere inn gull, for å kjøpe ringer. Det kunne vi ikke spørre etter, for det skulle være en overraskelse. I stedet "klirret" vi, som det het den gang, med rasjoneringsmerker for to kilo kaffe. Og vi fikk ringene sendt fra gullsmeden i Trondheim.

Så ble vi gift i Hamarøys stolte kirke året etter. Den stolte Katedralen som brandt i 1969. Fortsatt var det rasjonering, og vi fikk tilleggsrasjon på kaffe og sukker til brylluppet. Presten var Carl Torp, og han drev Prestegårdens gårdsbruk. Da Ranveig og jeg kom for å ta ut lysning, midt i slottånna, stod det et ljåorv foran skrivebordet, og en avbrekt ljå lå midt på skrivebordet. Han Torp var norsklæreren min på realskola, og

han var skaperen av Hamarøy menighetsblad, noe som er blitt en betydelig del av Hamarøys historie. 

I Menighetsbladet hadde han en fast spalte som het "Hamarøyskaftet Observatorium", og på den kom det et fyldig refferat og bilde fra vår bryllupsfeiring. Og æ tar for morro skyld med her et telegram fra en større bunke som sto der; "Ranveig sa ja og presten sa amen, og Laften kjørte glad hjem med madammen». Ikke alle får bryllupstelegrammer satt inn i Menighetsbladet.

Butikken vår på Tranøy stod da med en helt tom andre etasje, og vi fikk innredet to rom og et kjøkken, som en flott start. Uten vann og og uten avløp. På do måtte vi helt opp i føset. Og Ranveigs store oppgave i livet ble å være mor til etter hvert fem barn.

Det ble etter hvert som årene gikk - og flere kom til verden - en større og større oppgave, for alle hadde i barneårene et hårdnakket eksem med grusom kløe. Gjennom årene skapte dette problemet altfor mange netter uten søvn, og det gikk mest ut over Ranveig.

Ranveigs oppgave i butikken ble mest renhold, og som vertinne i butikkens "Kronebod" som var et kundetilbud og et mye brukt møterom. Også med kaffe og litt å spise til. På sykehjemmet traff hun en sykepleier som hadde vært butikkdame hos oss, og som skrøt av lunchen hun fikk hver dag for mer enn førti år siden. Det var en ekstra hyggelg påminnelse.

Da vi solgte butikken ved århundreskifet, gledet vi oss til å kunne reise litt, og vi kjøpte store kofferter og skulle starte med en tur med Hurtigruta.

Dessverre sviktet Ranveigs helse slik at planene bare måtte skrinlegges. Og etter noen år måtte hun få utlagt tarm. Et problem som for de fleste er greit å leve med, men som for henne etter hvert gikk ut over almentilstanden i hverdagen. l tillegg begynte hennes langt fremskredene beinskjørhet å bli smertefull med stort forbruk av Paracet. 

Hun ble akutt innlagt på Bygdeheimen like før nyttår. Og kom seg utrolig fort, og kunne reise hjem etter vel tre uker. Og hjemmesykepleien overtok noen få uker til hun greide seg sjøl i huset bare med min hjelp. Og middag ble presist levert fra Bygdeheimen. Et strålende tilbud for mange eldre.

Så måtte hun akutt innlegges igjen den 2. april, og ble godt tatt hånd om. Hun ble da på sykehjemmet til hun stille sovnet inn natten til 30. mai med ho Kari trofast ved sengkanten.

En stor familie sitter igjen i den dypeste sorg, men med bare gode minner. For meg er takknemmeligheten for det hun var for oss alle en drivkraft å kunne leve videre på. Og sammen med alle gyldne minner etter min trofaste kjæreste i fem år, og min kjærlige gode hustru gjennom 63 år; et samliv på hele 68 år.

TAKK KJÆRE RANVEIG!

(Begravelsesdato 06.06.2014 Hamarøy kirke)

MINNEORD TIL OLAV

(29.03.1929 - 26.01.2015)

Vi er samlet her ved Olav Andreas Elsbak si båre – eller han «Laffen» som vi alle sa.

 

Det er en høvding som nå er gått bort – intet mindre!

Det var barnebarnet … som brukte det bildet, det ordet, da vi snakket sammen for leden dag. Hun så for seg bestefaren sin, som en som bandt sammen alt på Tranøy, som den familien og andre gikk til for å få godkjennelse når noe skulle gjøres.

 

Jeg syns det er et flott bilde, som jeg tror det er lett å kjenne igjen.

 

Men vi skal begynne i den andre enden, ved starten.

 

Laffen var født 29. mars i 1929. Han var sønn av Astrid og Olav Andreas Elsbak. Slektsnavnet er fra gården Elsbak ved Gurendal der familien bodde før de kjøpte og overtok svigerfamiliens hus og startet butikk på Tranøy.

 

Laffen forteller så levende og flott om denne første tida i livet sitt på ei hjemmeside han hadde på nettet. De som har lyst å lese finner den på sverrep.com. Her forteller han om hendelser i hverdagen og om sin egen faste oppgave – å lese bordbønnen. Han forteller om bestefaren sin Sivert som han var spesielt knyttet til de første barneårene.

Han gjengir også minnetalen han holdt i forbindelse broren Sverre sin bortgang i juli 2013. Mens bestefaren beskrives som den ansvarsfulle gårdsdrengen som tok vare på han når det røyna på, var Sverre hans første læremester, som lærte han alt som var viktig, å sykle, kjøre bil og skyte med mauser. Det var også Sverre som sykla han til Hellandskola på hans første skoledag og som ventet trofast på han til matfriminuttet for så igjen å hente han etter at skoledagen var over. Ikke rart de to ble viktige for hverandre. Det er et utrolig vakkert minneord, der han i avslutningsordene beskriver broren sin som «et viktig drivhjul som nu var koplet fra».

 

Et drivhjul og en høvding...

To betydningsfulle brødre som sto hverandre nær gjennom et langt liv på samme plass.

 

I minneordet til si egen kone Ranveig som døde i mai i fjor, som også ligger ute på den samme sida, beskriver han kona si med fine varme ord. De ble kjærester i 17-18 årsalderen, og var det de da kalte for sprengforelska. Etter 63 års ekteskap og fem år som kjærester før det, så han tilbake på det de hadde hatt i lag med dyp takknemlighet, ikke minst for alt hun hadde båret som husmor og mor for fem barn, fire sønner Dag, Frode, Trond og Lars, og ei datter Kari.

Jeg tror det er rett å si at det var en klassisk arbeidsfordeling i familien Elsbak. Mens Laffen hadde sitt virke på butikken og etter hvert også i mange andre sammenhenger ute i lokalsamfunnet, var heimen Ranveig sitt domene. Verdiene han selv hadde fått heimefra tok han med seg. Han stilte krav til sine barn, han var prinsippfast og satte moral og verdier som etterrettelighet og det å skikke seg ordentlig, høyt. Selv om det var lite fritid og enda færre ferier for han som kjøpmann engasjerte han seg i idrettslaget på Tranøy. Han var først og fremst leder og organisator for ski og friidrett. Også besøkene på familiehytta ved Brennvikvatnet, Solgløtt, framstår i dag som kjære minner etter Laffen som far.

 

Familien og butikken på Tranøy var viktig for Laffen. Etter hvert ble han også en betydelig lederskikkelse langt utover nærmiljøet. Når vi summerer opp er det tre områder og verv som i særlig grad trer fram.

 

I Nord-Salten kraftlag satt han først i mange år i representantskapet. Fra 1974 til 1995 var han også styreleder. I Hamarøy sparebank var han sentral i styret i hele 20 år, fra 1963 til 1982. De fem siste som styreformann. Og så var det politikken, lokalpolitikken i særlig grad, men også i fylkespolitikken. I Hamarøy var han ordfører i hele fire perioder, dvs 16 år fra 1968-1982. Ingen annen ordfører i Hamarøy har sittet lenger enn han. Og det er verdt å merke seg at han i alle år var deltidsordfører, dvs parallelt med at han også var kjøpmann.

 

Det er ingen tvil, Laffen Elsbak var en markant ordfører, en visjonær ordfører, en som har satt varige spor etter seg, jeg vil si utover det vanlige. I hans ordførertid fikk kommunen sitt nye sykehjem, skjønt fikk er ikke det rette ordet, det ble kjempet fram i ei tid der selv det å få lån i kommunalbanken slett ikke var enkelt. Da sto man på venteliste til man fikk innvilget sin lånekvote. Kirka som vi er i nå kom også til i hans tid. Det samme gjorde rådhuset, og den videregående skolen med hybelhusanlegget. Et dristig prosjekt der kommunen tok et betydelig meransvar for å sikre seg at skolen faktisk ble etablert. Gjennom alle disse årene var Laffen ordfører. Selvsagt var han ikke alene, han hadde en dyktig kontorsjef/rådmann ved sin side, han hadde et kollegium av politikere sammen med seg. Men Laffen var handlekraftig og hans ide var å søke størst mulig enighet om viktige beslutninger, helst fra alle. Han lot gjerne ei sak gå flere runder i kommunestyret for å sikre enstemmighet.

 

Fra denne tiden husker jeg godt mitt eget første skikkelige møte med ordføreren i Hamarøy. Jeg var elev på samfunnsfaglinja ved Sortland gymnas og skulle skrive stil om enten Norges tilknytning til EEC, i dag EU, eller kanskje det var oljeboring nord for 62. breddegrad… I alle fall ringte jeg han en lørdag kveld jeg var heime og intervjuet han for å forstå mer om hva saken handlet om. Jeg husker ikke spørsmål og heller ikke svar, men jeg husker måten han tok imot meg på, med glede, åpenhet og interesse. Og sånn har det i grunnen alltid vært i årene etterpå. I mine år som ordfører har Laffen mange ganger kontaktet meg, på mail, SMS, telefon og når vi har møttes tilfeldig. Alltid med smil og oppmuntrende ord. Når jeg har sagt noe som han har satt pris på, har han vært raus med ros og støtteerklæringer, og når jeg har vært utsatt for kritikk, har han støttet meg også da.

 

Laffen la selv vekt på å være ordentlig, han var en samarbeidets mann, diplomatisk, representativ i alt og respektert overalt.

 

Som sin bror Sverre var Laffen trofast mot Tranøy hele sitt liv. Men uten å bli nærsynt. Samtidig som han støttet helhjertet opp om utviklinga som har vært på Tranøy de siste 25 årene, så og verdsatte han også de store linjene. Hele tiden var han klar for endringer. De som kom nært så det også i måten han forholdt seg til nye medier. Han fikk PC og koplet seg på nettet i 80-årsgave, og skiftet til Mac i fjor. Det gikk bare godt. Som det meste annet. Og dessuten hadde han humor og talegaver som langt utenpå de fleste.

 

At Laffen nå er gått bort vil merkes. Han vil bli savnet, som menneske, som far/svigerfar, bestefar, oldefar, nabo, venn, leder. I 2000 ble Laffen Elsbak hedret for sitt store fortjenstfulle og samfunnsgagnlige virke med tildelingen av HM Kongens fortjenstmedalje i sølv.

 

I takknemlighet lyser vi fred over Olav Andreas «Laffen» Elsbak sitt gode minne.

 

 

(Begravelsesdato 06.02.2015 Hamarøy kirke)

25.08.2014. Omvisning på Tranøy. (Foto: SvP)