Los

Sverres side

 http://www.sverrep.com

DEN FØRSTE TRANØY-LOSEN

Kjentmann Ole Andreas Jacobsen (1854-1946) med hustru Ane Kristianna Olsdatter (1858-1912). Ole var fra Tranøygården, mens Ane kom som ungjente fra Meløy til Tranøy Fyr (fyrvokter Arntsen var hennes onkel). De to gifta seg i 1877, var inderster på Tranøy en kort periode, før de ryddet husmannsplassen Fyrvik under Tranøy Fyr (også kalt Klubbvik). Ole Jacobsen var den første som begynte losaingen herfra. Ekteparet i Fyrvika hadde 12 barn. Ane døde i 1912, og Ole gifta seg igjen i 1913 med Julianne Andreasdatter fra Tranøy. Foto fra ca. 1900. (Kilde: Årbok for Hamarøy 1999)

Huset i Fyrvika

Anders Arntsen var Tranøy fyrs første fyrvokter. (1864 - 1876 ) Han fikk bygslet tomt av grunneier Nicolai Walsøe (B.nr.1) og tømret opp et hus i Fyrvika (se bildet over).

Anders Arntsen hadde en fosterdatter Ane, som ble gift med los Ole Jacobsen.  Paret kjøpte eiendommen og bordkledde huset. De hadde også fjøs og ku. De fikk 10 barn. Etter at Ane døde, giftet Ole seg med

Julianne Lind (Tranøy). Paret hadde ingen barn. Ekteparet bodde sine siste år hos Ole`s  barnebarn los Hilmar Fyrvik og hustru Alfhild på Tranøy.

 

Neste eier av Fyrvika ble Bjarne Lind m/familie, noen få år. Så kjøpte Johanna og Ingvald Brandt-Børvik eiendommen. (Begge fra Buvåg-området). Han drev på selfangst. Etter en tid bygde de sitt egent hus på Tranøy ("Huset på prærien"). Sist på sekstitallet solgte de Fyrvika til direktør Thorkildsen i Kongsberg Våpen. Han rustet opp bygningen og Fyrvika ble feriested.

 

Eiendommen eies i dag (2012) av Edvardas Hus, og er total renovert etter verneregler.

Tranøy som losstasjon

VI ARBEIDER MED REDIGERING AV SIDENE

Fire loser på Loshaugen. Hytta til venstre (rød og hvit) er statsloshytta, den andre kystlosenes hytte. "Av de fire losene er mannen til høyre med hatt muligens Johan Jacobsen og nr. to fra høyre mulig Petter Magnus Hansen fra Kjerstad". Bildet er trolig tatt midt på 1930-tallet. (Kilde: O.E.).  (Foto: Privat/P.H.)

TRANØY

(Av Hjalmar Varde) 

SOM KJENTMANNS-, KYSTLOS- OG SJØLOSSTASJON.

Hjalmar Varde flyttet fra Tromsø til Tranøy i 1938. Hans kone var en av Anton Bangs døttre og dermed en av den store Bangfamilien fra Tjongsfjorden i Rødøy. Han bygde  hus samme året og fikk som den andre på Tranøy montert elektrisk lys fra en vindmøtte.Tranøy fikk ikke strøm før i 1956. Som de fleste loser var han aktivt engasjert i lokalmiljøet og ble innvalgt i Hamarøy sparebanks forstanderskap. Han var også med i Losstyret en periode. Ved avgang i 1964 fikk han Kongens fortjenstmedalje. Han døde i 1973. (Kilde: Olav Elsbak)

Forord

De eldste norske lovbestemmelser om losing finnes i Magnus Lagabøters landslov av 1274. I denne lov benevnes kjentmannen som ”Leidsagumandr”. Kjentmannsvirksomheten i Norge antas å være like gammel som skipsfarten selv, men i Nord-Norge kan den neppe føres lenger tilbake enn til omkring år 1500. Den virksomhet som eventuelt foregikk da ble avbrudt av en forordning utstedt av kong Fredrik den 2. i 1562. Forordningen gikk ut på at det var forbudt for utenlandske skuter a seile nordenom Bergen og at Nordfarskuter ikke måtte seile til Holland eller andre land uten først å ha frembudt sine varer i Bergen. Denne forordning hadde gyldighet i 250 år, inntil atskillelsen fra Danmark i 1814. Denne tilstand medførte naturligvis hårde tider for den nord-norske befolkning. Almuen og embetsmennene klaget stadig over at bergensborgerne ikke skaffet nok korn og mel, og Petter Dass skrev i Nordlands Trompet at vi har alt levet det beste. Det ble imidlertid bedre etter at ”pomorhandelen” begynte i 1725. Denne handel avhjalp den verste mangel på mel og andre varer, men ble tross det erklært ulovlig i mange år fremover. De russiske lodjer seilte så langt sør som til Salten. En vet ikke om de nyttet kjentmenn, men det er trolig at de gjorde det. Ved atskillelsen fra Danmark ble handel og skipsfart frigitt og fra den tid kom kjentmannsvirksomheten i Nord-Norge i full gang igjen. Utenlandske skuter kom til nord-norske havner, og Nord-Norge fikk etter hvert egne skuter, skonnerter, skonnertbrigger og brigger. I den engelske farvannsbeskrivelse ”Norway Pilot” har en kunnet lese at losene i Lofoten de sier ikke styrbord og babord, de sier isteden ”hold ikke mere ut”. ”hold ikke mere inn”. Det ble altså ikke sagt hva man skulle gjøre, men hva man ikke skulle gjøre. En sådan form for rorkommando må nok ligge langt tilbake i tiden.

I gamle dage arbeidet losene under meget hårde vilkår, ikke bare under utøvelsen av selve yrket, men også under de strenge lovregler som gjaldt. I kong Christian den femtes norske lov av 1687 var det en bestemmelse om at hvis losen forser seg straffes han med å bøte all skade han gjør. Kan han ikke det da have hand forbrudt sit Liv”.

Losvesenet kom under off. administrasjon i 1720. Kysten ble ble delt i 2 overlosdistrikter. Overlosene skulle ansette los-, oldermenn og loser - og disse måtte ved ansettelsen avlegge losed. Loseden hadde følgende ordlyd: ”Jeg NN/Oldermand/Lotz paa NN havn lover og sværger hermed, at jeg ikke alleene skal være Hans Kongl. Majt. som min aller naadigste Arve Herre Lydig, huld og Troe, men og hørsommelig rette mig effter den om Lotzvæsenet giorde eller her effter giørende Anordning, beviise min foresatte Ober Lotz saa vel som Oldermand ald ærbødighed og lydighed, flittig beobagte den min anfortroede Tieniste, og ellers i alle maader mig forholde som det een duelig og Ærlig (0ldermand/Lotz) vel eigner og anstaar, alt under vedbørlig Straff effter min foresatte Øfrigheds Kiendelse og gotfindende. Saa sant mig Gud og hans hellige Ord skal hielpe”.

Tordenskjolds bror, Jan Wessel ble overlos i Det Vesten- og Nordenfjeldske overlosdistrikt, et distrikt som nådde helt fra Åna Sira til Vardø. (Distriktet ble senere delt). I 1721 fikk Wessel i oppdrag å reise nordover for å ansette losoldermenn og loser. I sin rapport fra reisen skrev Wessel bl.a.: ”Icke nogen var at formaae som for Lootz vil giøre Eed Norden for Helgeland”.Han oppgir dog at han selv ansatte 71 loser mellom Trondheim og Senja. Det fremkommer ikke av rapporten hvor disse var tilsatt eller om noen av dem var tilsatt på Skrova eller Tranøy. Han skrev videre at det bor bare uformuende folk langs kysten, de har ikke råd til å holde en tilfredsstillende losbåt med folk, og dessuten kommer det sjelden skip her. Bare om høsten hender det at en og annen russisk skute seiler inn.

Wessel hadde nok en meget strabasiøs reise - og han greide da heller ikke å fullføre den. Han ba om at losene helt i nord måtte bli tilsatt av fogden i Vardø.

Det gikk meget lang tid før Nord-Norge fikk eget overlosdistrikt, og en vet ikke nøyaktig hvilken tid det skjedde. Men en vet at kommandørkaptein Jens Schouw Fabricius kom til Tromsø i 1893 og at han bl.a. tjenestgjorde som overlos. Videre har en sett at merinekaptein Sigurd Scheen i 1910 er nevnt som overlos i Tromsø distrikt. Det er derfor trolig at Nord-Norges overlosdistrikt ble opprettet omkring år 1900. Losoldermannskapene ble bestyrt av losoldermenn. Losoldermannstillingene var bi-stillinger, vanligvis kombinert med stilling som havnefogd. I begynnelsen av dette århundre sorterte losene på Tranøy under losoldermannen i Bodø. Der var tilsatt losformann i Narvik, men fra 1920 ble Narvik eget losoldermannskap. Losoldermannstillingen i Narvik var tidligere bi-stilling, men er nå hovedstilling.

Tranøy som kjentmannsstasjon.

Som nevnt kom kjentmannsvirksomheten i Nord-Norge i gang igjen etter 1814. Men den hadde da neppe stor betydning for Tranøy. I seilskutetiden nyttet skutene nærmeste innfartsvei til losse- og lasteplasser. Da det på den tid ikke var sådanne plasser i Tranøys umiddelbare nærhet var det nok ikke noe stort behov for losveiledning fra Tranøy. Men etter 1860-70 årene, ved overgangen fra seil til damp, ble det større behov for kjentmenn. Skip i trelastfart på nord-russiske havner begynte etter hvert å nytte innenskjærsleden. I begynnelsen var det for det meste engelske skip som gikk i denne fart. De fraktet hovedsakelig rundtømmer til bruk i de engelske kullgruver. Kjentmennene fulgte med skipene til lasteplassene, antakelig for derved å sikre seg returlosing. Det hendte også at de på lasteplassene tusket til seg noen planker og bord, som de da fikk fraktfritt med seg hjem.

1 1864 ble Tranøy fyr bygd på Stangholmen. Den ble jo bygd for å tjene skipsfarten, men ble naturligvis også til stor nytte for kjentmenn og loser.

Galgeodden ligger i nærheten av Stangholmen. Opprinnelsen til disse stedsnavn skal være at på Galgeodden ble lovbrytere hengt og på Stangholmen ble hodeskallene satt på stang, til skrekk og advarsel for de sjøveis forbifarende. Hvor lovbryterne fikk sin dom vites ikke, muligens var det på Thingstedet Finsæth. Den siste som ble hengt på Galgeodden var en kvinne som het Anna.

Ombordsetting av kjentmenn foregikk i den første tid fra Bjørnvåg, Buvåg og Vigen. Vigen ligger innenfor Stangholmen og ble senere kalt Vika. Ombordsettingen foregikk med åpen båt og med årer og seil som fremdriftsmiddel. Fra begynnelsen av var det neppe vakthytter hvorfra utkik kunne holdes. I Vika ble nok utkiken holdt fra nærliggende knauser, og ofte var det vel smågutter som holdt utkik - og som hadde streng ordre om å si fra så snart de så ”røyk over Selsøyodden”. Det hendte nok også at kjentmennene lå ute i fjorden og fisket, forberedt på og utstyrt for å ta lostur. Men det fortelles også en historie om en som ikke var forberedt. Det var to ungdommer som lå ute og fisket. Så kom det en båt som skulle ha los til Tromsø. Den ene av dem påtok seg jobben, men han hadde en så dårlig bukse på seg at han måtte bytte bukse med den andre før han entret opp.

Den eldste kjentmann en kjenner navn og fødselsår på var Ole Jacobsen, Vigen, født i 1854.

Navnene på noen av de her nevnte kommer også med i etterfølgende oppstilling over kystloser og/eller sjøloser.

Omkring år 1910 hendte en ulykke under bording av et hollandsk skip. En av Ole Jakobsens sønner, den 14 år gamle Jæger Jakobsen var losgutt og gikk ut med losbåten for å sette Konrad Nilsen ombord. En line som ble kastet ned fra skipets dekk ble fastgjort i mast eller vant. På en eller annen måte viklet linen seg fast i mastetoppen. Nilsen hadde entret opp, men gikk ned igjen for å hjelpe gutten med å klare linen. Under arbeidet med dette skar båten ut og gikk rundt. Både Jæger Jakobsen og Konrad Nilsen omkom ved denne tragiske hendelse. Konrad Nilsen var fra Helgeland og er derfor ikke tatt med i ovenstående oppstilling.

Ombordsetting med ro- og seilbåt pågikk antakelig helt til omkring år 1920. Fra den tid ble det brukt dekket båt med motor. Vika (Stangholmen) lå lagelig til for ombordsetting så lenge ombordsettingen foregikk med robåt, idet det derfra var kort vei til bordingsfeltet. Og derfor holdt kjentmennene til i Vika i lang tid. Det ses at det så sent som i 1918 ble gjort avtale om leie av tomt for vakthytte på Klubben - etter at en tidligere, mindre vakthytte ble tatt av et stormkast og knust til pinneved. Den nye vakthytten ble omkring år 1935 solgt og flyttet til Buvåg - og fra den tid opphørte losvirksomheten i Vika.

Tranøy som kystlosstasjon.

Det ble i 1908 gitt en særskilt lov om kjentmenn. Ved revisjon av loven i 1917 ble den endret til lov om kystloser. Kjentmennene kunne da få bytte sitt kjentmannsbrev med kystlossertifikat hvis de ønsket det. De eller fleste byttet, men noen av de eldre foretrakk å beholde sitt kjentmannsbrev - antakelig av frykt for at et sertifikat ville bli gjenstand for sterkere kontroll. Kjentmennene ble fra 1917 kalt kystloser og samtidig ble kystloseksamen innført. Nye aspiranter, og loser som skulle utvide sitt sertifikatområde måtte gå opp til eksamen. Losvesenete befatning med kystlosene innskrenket seg til utstedelse av og kontroll med deres sertifikater. Kystlosene hadde ikke off. fastsatte takster for sin losing, de ble derfor også kalt privatloser. De utøvet sitt yrke i innbyrdes konkurranse så vel som i konkurranse med andre stasjoner. Men dette var ikke noe særegent for Tranøy, det var slik over hele landet. Konkurransen var ikke bare prismessig, den var også tørnmessig. Det var ikke uvanlig å høre at ”han stal dampen”. Kystlosene stiftet lokale foreninger som ble tilsluttet Kystlosenes Landsforbund. Lokalforeningen på Tranøy ble kalt Vestfjordens kystlosforening. Den ble stiftet i 1918.

Etter 1. verdenskrig ble det en sterk øking i skipstrafikken. Engelske og tyske trålere på vei til og fra fiskebankene i Barentshavet og ved Bjørnøya gikk innenskjærs mellom Vestfjorden og Honningsvåg. De gikk også ofte innenskjærs sydover til Kopervik. Trafikken ble fra den tid jevnere fordelt gjennom hele året, trelastfarten i sommer- og trålertrafikken i vinterhalvåret. I trafikktette perioder måtte kystlosene på Tranøy ha hjelp av tilreisende kystloser for å klare trafikken. Det var stort sett bare en-mannslosing. Med den fart skipene da gjorde varte en tur til Honningsvåg 30-35 timer og tur fra Tranøy til Kopervik 3-3½ døgn under gunstige værforhold. Ved sådan en-mannslosing ble det naturligvis lang sammenhengende arbeidstid og losene var ofte helt ”utkjørt” etter endt lostur. Et lite eksempel på det tas med her. En los fra Tromsø kom etter endt tur iland på Tranøy og forhørte seg om hvor han kunne få losji. Han ble rådet til å gå til ho Inga. Det var en varm sommermorgen, dørene stod vid åpne, men det var ingen hjemme. Det var akkurat i fjøstia og Inga var nok i fjøset. Losen satte seg på en stol i kjøkkenet for å vente,og der sovnet han. Og han sov nok lenge etter at Inga kom inn. Da han endelig våknet spurte han om hun ble meget forbauset over å finne en fremmed mann sittende på kjøkkenstolen og snorke. Men Inga sa at hun ikke ble det minste forbauset over det, det var noe hun var vel vant med. Nå var det riktignok en lovbestemmelse om at losen skulle ha avløsning for å få nødvendig hvile når losingen varte mer enn 12 timer. Men det var en bestemmelse som ikke ble overholdt og som ikke kunne overholdes under de rådende konkurranseforhold. Den som gjorde forsøk på å etterkomme dette lovpåbud ville nok før eller senere bli arbeidsløs.

Priskonkurransen fortsatte. Alle forsøk som ble gjort for å innføre faste takster for kystlosing ble resultatløse. På de møter som med visse mellomrom ble holdt av representanter for de forskjellige kystlosforeninger kunne de nok bli enige om faste takster, men sådanne overenskomster fikk aldri noen praktisk betydning. Både ehkeltmenn og kystlosforeninger underbød hverandre. De tyske trålerrederier gjorde kotrakt eller overenskomst med de foreninger som frembød seg billigst. Losbetalingen for tur Tranøy - Honningsvåg for tyske trålere var på det laveste bare 60 kroner. Dette levnet en minimal fortjeneste hvis de måtte reise tilbake som passasjer. For losing av engelske skip var betalingen alltid høyere, og den var mer stabil. De engelske trålerredere gjorde ikke sådanne overenskomster. Der var det skipperne selv som bestemte hvem de ville ha som los. De engelske skipperne var litt overtroiske og trodde at det berodde på den siste mann de hadde ombord før de kom til fiskefeltet om det skulle bli en vellykket tur eller ikke. Og loser som av engelske skippere fikk ord på seg for å ha ”god fiskelykke” ble foretrukket - men det brakte vel ikke alltid det ønskede resultat. ”Fiskelykke” er jo et kjent begrep også her i landet, særlig når det gjelder fiske med juksa.

Det hendte at lossøkende skip gikk på land ved Tranøy. I januar 1923 gikk en hollandsk lastebåt på grunn mellom fyret og Eggeløysa og ble vrak. Inventar og alt som kunne skrues løs ble brakt iland på Tranøy. Neste vinter brakk skipet i to og den ene halvpart kom i drift, i retning mot Tilthornet. Tre tyske trålere har også grunnstøtt ved Tranøy. En gikk på Galten, drev senere av og sank. De to andre ble trukket av og ble berget.

I 1936 ble fyret endret til fyrtårn. Tårnet hadde tidligere stått på Moholmen. Det var oppdelt i seksjoner da det kom til Tranøy og ble oppsatt på Stangholmen. Lysets høyde over havet er 28 meter og det kan ses på 30 kilometers avstand. I bakgrunnen Hamnestinden til høyre. (Foto:Postkort/O.E.)

Som tidligere nevnt ble Tranøy fyr bygd i 1864. I 1896 ble det bygd fyrlykt på Svartskjær, og i 1936 ble det oppsatt en blinklykt på Eggeløysa. Tranøy fyr var opprinnelig en trebygning, den står ennå på Stangholmen, men lysarrangementet på toppen er naturligvis fjernet. I 1936 ble fyret endret til fyrtårn. Tårnet hadde tidligere stått på Moholmen. Det var oppdelt i seksjoner da det kom til Tranøy og ble oppsatt på Stangholmen. Lysets høyde over havet er 28 meter og det kan ses på 30 kilometers avstand.

I 1920 årene var det ca. 15, og i 30 årene ca. 20 kystloser som var hjemmehørende og fast bosatte i Hamarøy. I den følgende oppstilling over disse kommer det med noen navn fra oppstillingen over kjentmenn, p.g.a. overgangen fra kjentmann til kystlos.

OVERSIKT OVER KYSTLOSER: 

Navn

Peder Hansen, Sørdal

Oluf Olsen, Bjørnvåg           

Randin Schelderup, Leirvåg          

Johan Hamlot, Hamlot

Julius Jakobsen, Hamlot      

Simon Korneliussen, Tranøy     

Nikolai Nilsen, Tranøy               

Iver Andreassen, Tranøy          

Olaf Johanson, Tranøy              

Ole Leirvåg, Tranøy                  

Ingvald Skoglund, Tranøy         

Kristian Johnsen, Brennvik                  

Sigvart Ludvigsen, Tranøy      

Harald Fikke, Buvåg      

Andreas Sørdal,      

M. Berg Leirvåg, Tranøy     

Ragnvald Jakobsen, Tranøy     

Giæver Jensen, Tranøy     

Arne Fredlund, Tranøy     

Hilmar Fyrvik, Tranøy     

Andreas Blix Jakobsen, Hamlot      

Rolf Bredesen, Tranøy     

Håkon Westerlund, Leirvåg     

Hans Schelderup, Leirvåg     

Født   

1867

1873

1873

1875

1876

1881

1883

1883

1889

1890

1892

1892

1893

1895

1897

1898

1900

1902

1906

1907

1911

1912

1912

Også ansatt som sjølos

Også ansatt som sjølos

Også ansatt som sjølos

Også ansatt som sjølos

Også ansatt som sjølos

Også ansatt som sjølos

Også ansatt som sjølos

Nitten av de her nevnte var innfødte Hamarøyværinger. De 4 innflyttere var: Olaf Johansen fra Vågan, Sigvart Ludvigsen fra Sørreisa, Ragnvald Jakobsen fra Tjeldsund og Giæver Jensen fra Lavangen.

I perioder med stor trålertrafikk tok også tilreisende kystloser del i losingen, og det kunne til sine tider være opptil 30 kystloser i virksomhet ved Tranøy kystlosstasjon. For kystlosene var det den gang ingen aldersgrense, de kunne henge i så lenge syn, hørsel og førlighet var i orden. Og det hendte nok at åttiåringer tok en tur av og til.

Kort tid før kystlosene sluttet med ombordsetting fra Vika hadde de tatt åpen motorbåt i bruk. Når de bygde vakthytte på Gårdshaugen og kai i Heimerhavn kan ikke tidfestes nøyaktig, men det skjedde nok en gang i 20 årene, og fra noenlunde samme tid ble dekket losbåt anskaffet. Heimerhavn hadde liten dybde, det var forholdsvis små båter som kunne plasseres der. Ved lavvann kunne ikke losbåten komme inn til kaien, så robåt måtte brukes for å komme fra kaien til losbåten som lå i fast bunnfortøyning. Kystlosene skaffet seg en mindre losskøyte i begynnelsen av 30-årene, den var helt ny og var en meget god farkost.

Hilmar Fyrvik, som senere ble los, var den første noenlunde faste losgutt kystlosene hadde. Han gjorde losgutt-tjeneste fra 1920 til 1927. Andre som gjorde losgutt-tjeneste i lengere tidsrom var Erling Olsen, Sommersel, født 1899 fra 1928 til 1940, og Johannes Johnsen, Tranøy født 1899 fra 1930 til 1940. Ved kystlosstasjonen var det altså fra 1930 to losgutter, eller losbåtmenn som de senere ble kalt.

Under 1. verdenskrig kom en av de foran nevnte kjentmenn bort. Saras Bjørnvåg omkom ved det malmlastede svenske skip ”Norrbotten“s forlis utenfor Lofotveggen i 1915. Men han var da ikke ombord i egenskap av kjentmann, han var sansynligvis matros.

Den 2. verdenskrig krevde dessverre flere ofre. I desember 1939 omkom Andreas Blix Jakobsen og Hans Schelderup ved krigsforlis utenfor Stadlandet under losing av et malmlastet engelsk skip. Og i september 1941 omkom Olaf Johansen og Kristian Johnsen ved ruteskipet Barøys krigsforlie utenfor Brennvik. Begge var på hjemtur som passasjerer.

Losene ble sterkt berørt av 2. verdenskrig allerede et halvt år før okkupasjonen. Ubåter opererte langs norskekysten fra krigens begynnelse, den 1. september 1939. Etter okkupasjonen i april 1940 stoppet kystlosvirksomheten på Tranøy. Den kom ikke i gang igjen etter frigjøringen, noe som fortoner seg høyst merkelig. Tranøy ligger ved grensen mellom uten- og innenskjærs farvann og utenfor grensen for forbudte sjøområder, stedet har derfor en ideell geografisk beliggenhet for kystlosvirksomhet.

Etter okkupasjonen ble det en total endring i losvirksomheten. Innseiling på de vanlige innseilingssteder opphørte. Trafikken gjennom innenskjærsleden foregikk stort sett som konvoi-seilas. Tyskerne tok ledelsen og kontrollen med all losing, og av hensyn til konvoiseilasen etablerte de avløsningsstasjon i Lødingen. Både kystlosene og sjølosene på Tranøy ble beordret til Lødingen for å ta sine lostørn derfra. Med virkning fra 1. januar 1944 utstedte Reichskommisar Seeschiffahrt forordning om at Lødingen skulle være tvungen avløsningsstasjon. De aller fleste av de tyske krigsforordninger ble opphevet etter rigjøringen, men denne ble merkelig nok stående ved makt.

I løpet av okkupasjonstiden og de følgende tre år førte losvesenet en omtumlende tilværelse, fra Forsvarsdepartementet via Sjøfartsdepartementet, Næringsdepartementet, Handelsdepartementet, Industridepartementet, Håndverksdepartementet og Skipsfartsdepartementet, for til slutt å havne i Fiskeridepartementet. Det ble arbeidet med en omlegging av losvesenet med sikte på å oppheve overlosdistriktene og å samle hele virksomheten under et direktorat. Dette ble gjennomført i 1948. Ved nyordningen og i kraft av en ny loslov ble kystlosene statsloser, de fikk tørnordning og faste takster, de fikk fastsatt aldersgrense, pensjonsordning og de ble kalt tørnloser. Disse endringer var naturligvis til stor fordel for kystlosene.

Ved Kgl. resolusjon samme år ble det bestemt at tvungen avløsing i Lødingen skulle bibeholdes, med avløsing på både nord- og sydgående fartøyer. Dette førte til at det ble slutt på all kystlosvirksomhet fra og til Tranøy, og slutt på kystlosers bosetting i Hamarøy. Det sier seg selv at dette var et ganske alvorlig tilbakeslag for Hamarøy kommune.

Selv om denne tilstand nå har vart i 25 år skal en ikke se bort fra at det før eller senere kan skje en endring. Hvis det engang i fremtiden skulle bli til at både innlosing og kystlosing skal foregå fra samme stasjon så må det nødvendigvis bli fra Tranøy.

Tranøy som sjølosstasjon

Sjølosene er også kalt innseilingsloser. De foretar innlosing av skip som kommer fra utlandet og som skal losse eller laste i norsk havn. Sjølosene utfører losing innen et avgrenset distrikt, men kan også lose utenom distriktet hvis de har kystlossertifikat. De må i så fall ha losoldermannens tillatelse til å forlate distriktet. De foretar også utlosing hvis fortrinnsberettiget los ikke er til stede.

Distriktet for Tranøy losstasjon omfatter havene i Tysfjord og Ofotenfjord, samt leden sydover til Bodø og nordover til Tromsø. Stasjonen ble opprettet 1. januar 1903, to dager før den første malmbåt lastet i Narvik. Den ble kalt Ofoten stasjon og det ble ansatt seks loser. I de første år holdt losene til på Skrova. En vet ikke noe sikkert om hvorfor de stasjonerte der, men det var nok for å forhindre at skipene skulle bli kapret av kjentmenn fra den ene eller andre side av fjorden. Selv om de i kraft av sin ansettelse hadde fortrinnsrett til innlosing måtte de nok passe godt på for å kunne hevde denne rett. I likhet med kjentmennene måtte også sjølosene bruke åpen båt med årer og seil i den første tid. Men de behøvde ikke å tinge om pris. De hadde faste takster for losingen, utregnet etter skipets tonnasje og den loste distanse. Dessuten ble de innlemmet i Losfondets pensjonsordning. (Som statstjenestemenn ble de senere innlemmet i Statens Pensjonskasse).

Etter 3-4 års virksomhet fra Skrova kom sjølosene til Tranøy. I 1907 bygde de vakthytte på Gårdshaugen, senere kalt Loshaugen. Denne hytte brente ned og i 1911 bygde de en ny. Den ble ikke utstyrt med soverom eller køyer og var kun brukt som vakthytte.

Den 2. februar 1916 møttes ti sjøloser fra Nord-Norge på Tranøy i den hensikt å organisere seg. De stiftet en forening som ble kalt Nord-Norges Lodsforening. Året før ble det ansatt sjølos på Skrova, og alle sjøloser mellom Skrova og Kirkenes pluss utseilingslosene i Narvik ble medlemmer av foreningen. Medlemskontingenten ble satt til kr. 2 pr. år. I 1919 ble foreningens navn endret til Nord-Norges Statslosforening og den ble tilsluttet det nystiftede forbund av lokale foreninger, Statslosenes Landsforening.

I 1910-20 årene hadde sjølosene en, muligens to mindre båter med motor og som var plassert i Heimerhavn. Men i 1920 anskaffet de seg en seilskøyte som de satte en 18 HK. Rapp motor i. Skøyta hadde en svær malmkjøl og en meget høy mast - den hadde sansynligvis blitt bygd til bruk som lystfartøy. Masten ble forkortet, de beholdt bare den nødvendige lengde for å kunne føre storseil og fokk. Og disse seil ble brukt så lenge de varte, ikke bare for å spare olje, men også som stø-seil. På grunn av for stort dypgående kunne ikke skøyte legges i Heimerhavn, den ble lagt i fast bunnfortøyning ved skjæret utenfor dampskipskaien. Det vites ikke om skøyta het Anna før den kom hit. Men den ble iallfall kalt Anna. Den ble også kalt Anna ”Bunød“, antakelig fordi det til sine tider var knapt med utstyr ombord. Men Anna var en god sjøbåt og egnet seg godt som losskøyte. Før det ble installert elektrisl lys ombord i skøyta og på vakthytta brukte man bluss for å påkalle oppmerksomhet og for å besvare signal fra lossøkende fartøyer.

Når det blåste sydøstkuling var det ikke så enkelt å komme seg ombord i skøyta. Robåten som lå i dragtaug ved innerenden av dampskipskaien var ofte mer eller mindre nediset og vannfylt. For å gjøre ombordsettingen lettere ble det i 1935 anskaffet en losbåt som kunne plasseres i Heimerhavn. Det var en mindre båt med 7½  HK. motor. Den gikk under navnet ”Krøbel”, men var i grunnen bedre enn navnet skulle tilsi. Meningen var at den bare skulle brukes i noenlunde bra vær, men da den var så mye lettere å ta til enn Anna ble den også brukt i dårlig vær - og ofte presset til det ytterste av hva den var god for. Omtrent på samme tid ble det installert sentralbord på vakthytten, med linje til samtlige loser. Dette med telefon var en stor forbedring. Før måtte den som holdt vakt springe rundt og banke i veggen til den eller de som skulle være med ut. Det var den gang ikke skikkelig vei, og det ble vel en og annen ”blårev” når de skulle skynde seg nedover isbelagte skråninger.

Under den gamle losordning ble sjølosene ved ansettelsen utstyrt med losbok, losskilt og karanteneflagg. Losboken inneholdt loslov, taksttabell, distansetabeller og forskjellig annet. Losskiltet var opprinnelig av messing, senere av sølv. Det var påført krone med løve på toppen og ordet L 0 S. Det var påbud om a ha disse tingene med på losturene, men det var ikke alltid at så skjedde, iallfall ble karanteneflagget liggende hjemme.

Som nevnt under avsnittet om kystloser ble det etter invasjonen den 9. april 1940 slutt med all losvirksomhet fra og til Tranøy. Noen dager etter invasjonen ble 4 av stasjonens 9 loser beordret til Tromsø for å gjøre lostjeneste i marinen. Denne tjeneste varte bare 2 måneder, inntil kapitulasjonen den 10. juni same år. Senere måtte også sjølosene ta sine lostørn fra Lødingen.

Fra 1940 sorterte losvesenet under det nyopprettede Sjøfartsdepartement. Men det var bare teoretisk, i virkeligheten var det tyskerne som ledet og kontrollerte det hele. Med visse mellomrom sendte Sjøfartsdepartenentet rundskriv om at de tyske myndigheter anså det som sabotasje at loser unnlot å melde seg til tjeneste uten gyldig grunn, og at tiltale for sabotasje kunne medføre dødsstraff. Dette gjaldt ikke bare loser, det gjaldt også rulleførte farvannskjente menn.

Skipstrafikken langs kysten foregikk som allerede nevnt som konvoi-seilas, særlig over de åpne havstykker. Å gå i konvoi betyr at flere transportskip går i følge, eskortert av krigsskip og fly.

Stasjonens flytende materiell ble det nok litt bruk for i disse krigsårene, f.eks. til skyssturer i en ellers kommunikasjonsfattig tid. Men de 2 losvakthyttene på Gårdshaugen ble stående tome. Inntil høsten 1944. Da ble hyttene bebodd av 2 familier som ble tvangsevakuert da tyskerne begynte raseringen av Finmmark. Etter at de evakuerte familier hadde flyttet fra Tranøy ble kystlosenes vakthytte solgt og flyttet til Fikke. Men sjølosene kunne ta sin vakthytte i bruk igjen straks etter frigjøringen den 8.mai 1945.

 

1: Eva Lund Jensen

2: Jan Erik Rath

3: Giæver Jensen

4: Bjørn Winther

5: Gudmund Jensen

6: Halfdan Fjeld

7: Wilhelm Winther

8: Hjalmar Varde

9. Liv Rakel Jensen

Jageren "Stord " anløpte Tranøy 16. mai 1945.Bildet er tatt om bord i den mangeårige stolte losskøyta "Anna" som var tidligere flott seilskute. Det er "Annas" mast som vises på bildet, og det britiske flagg på "Stord". Med dette anløpet fikk Tranøy levert på land den aller første ekte kaffe, malt og pakket i vacumbokser, med den utrolige aroma, når de ble åpnet. Boksene ble levert inn på Olav Elsbaks butikk hvor den ble posjonert ut til samtlige husstander til og med Dypvik, som den best tenkelige presang en kunne få. Begeistringen og takken fra den enkelte husstand var overveldende. En ekte smak av fred. (Kilde: Olav Elsbak)

Den første båt som kom til Tranøy etter krigen for å få los var jageren Stord, vel kjent på grunn av sin delaktighet i senkingen av slagskipet ”Scharnhorst”. ”Stord” som var på vei fra England til Tromsø med staben for Sjøforsvarekommando Nord-Norge tok los ved Tranøy den 16. mai. Losskøyten "Anna" var godt bemannet ved denne ombordsetting, og som rimelig kan være var det stor begeistring på begge sider ved dette møte. I løpet av de 4 følgende dager kom flere armerte norske fartøyer fra England. Det var ”Molde”, ”Dreggen”, ”Statthavet”, ”Honningsvåg”, ”Svolvær”, ”Farsund”, ”Namsos”. Alle disse tok los ved Tranøy og gikk til Tromsø. I slutten av mai og i juni kom det dessuten flere engelske krigsfartøyer og transportskip som også gikk til Tromsø.

I tiden fra 1903 og til nå har følgende loser tjenestegjort ved Tranøy sjølosstasjon:

Navn

Kornelius Hansen, Tranøy

Johan Kjerstad, Tjeldsund

Aldor Knudsen, Lødingen

Johan Jacobsen, Tranøy

Sofus Brændvik, Tranøy

Jacob Kjerstad, Tranøy

Oluf Haukebø, Tranøy

Petter Hansen, Tjeldsund

Nikolai Nilsen, Tranøy

I. M. Rasmussen, Tranøy

Ingolf Rath, Tranøy

Hilmar Wollan, Tranøy

Harald Berg, Tranøy

Sig. Lund Jensen, Tranøy

Giæver Jensen, Tranøy

Konrad Thilesen, Lødingen

Lars Halfdan Fjeld, Tranøy

Hjalmar Varde, Tranøy

Wilhelm Winther, Tranøy

Håkon Westerlund, Leirvåg

Arne Moss, Tømmerås

Ole Leirvåg, Tranøy

Olav Jacobsen, Tranøy

Rolf Bredesen, Tranøy

Hilmar Fyrvik, Tranøy

M. Berg Leirvåg, Tranøy

Erling Moss, Tranøy

Reidar Ursin, Tranøy

Øistein Knutsen, Skogvoll

Erling Kjevik, Tranøy

Tor Finnjord, Ballangen

Normann Kristoffersen, Kjerstad

Henry Mosand, Eidsfjord

Arthur Tobiassen, Sortland

Steinar Samuelsen, Tranøy

        - " -     kontorjobb loshytta     

Ruben Mathisen, Brønnøysund              

Født   

1860

1864

1878

1868

1876

1881

1882

1877

1896

1899

1900

1893

1896

1899

1906

1912

1906

1889

1916

1911

1906

1897

1908

1916

1923

1938

1920

1926

1925

1945

1962     

Ansatt

1903

1903

1903

1903

1903

1903

1912

1912

1924

1929

1929

1929

1934

1934

1935

1936

1937

1938

1938

1946

1946

1949

1949

1949

1949

1952

1952

1966

1967

1970

1971

1973

1971

1975

1981

1995

1992       

Avgått

1929

1932

1934

1934

1929

1940

1945

1932

1937

1938

1940

1949

1965

1958

1948

1964

1948

1951

30.04.1979

1962

1970

1985

1984

1985

1995

2010

2006

Losene Rasmussen, Rath og Wollan var tidligere sjøloser. De ble overflyttet fra Hekkingen, Skorøy og Andenes. Og nesten alle av de som ble ansatt i 1930 årene var til- eller innflyttere. . Harald Berg kom fra Tromsø, Lund Jensen fra Tjeldsund, G. Jensen fra Lavangen, Lars Fjeld fra Harstad og Hjalmar Varde fra Tromsø. Disse var tidligere kystloser. Erling Kjevik kom fra Trondheim.

Fra 1903 har følgende losbåtmenn tjenestegjort ved sjølosstasjonen:

Navn

Olaf Johansen, Tranøy

Oskar Wahl, Tranøy

Petter Thomassen, Helland

Kristian Sommersel, Tranøy

Harald Lind, Tranøy

Johannes Johnsen, Tranøy

Johan Moen, Tranøy

Halstein Johnsen, Tranøy

Hans Thomassen, Brennvik

Henry Dahl, Tranøy

Konrad Sommerheim, Hamlot

Olaf Olsvik, Tranøy

Sverre Knutsen, Tranøy

Viggo Eilertsen, Finnøy

Stein Normann, Buvåg

Harry Henriksen, Skrova

Dwight Nygård

Født    

1883

1878

1905

1914

1899

1918

1915

1912

1924

Ansatt

1903

1915

1937

1945

1947

1950

1957

1957

1960

1974

1976

1979

1980

1981

Avgått

1915

1938

1960

2010

2007

2003

1993

Olaf Johansen ble senere kystlos. Oskar Wahl reiste til USA. Johannes Johnsen hadde tidligere vært båtmann for kystlosene i 10 år. Av oppstillingen fremgår at det fra 1903 til 1937 var bare en båtmann. Petter Thomassen var alene om jobben i 22 år. Siden 1945 har det vært en gradvis øking og det er nå 6 losbåtmenn ved stasjonen. Før var det losene som lønnet losbåtmennene, men de er fra 1950 lønnet av Staten og har fatt pensjonsordning. En av årsakene til at det nå er et forholdsvis stort antall losbåtmenn er at det i 1957 ble innført pendellosing i mellom Tranøy og Narvik, d.v.s. at Tranøylosene også loser skip ut fraNarvik og at narviklosene tar skip inn fra Tranøy. Ved innføringen av denne påtvungne ordning ble sjølosene fritatt for å holde vakt og det ble derfor tilsatt 2 nye losbåtmenn. Før gikk det bare en losbåtmann ut med losbåten når været var gunstig, nå er den alltid bemannet med 2 båtmenn.

Ny losskøyte først på 50-tallet. Hjalmar Varde var skøyteformann og var på inspeksjon på verftet under byggingen. Antagelig første losbåt hvor staten ga tilskudd. Den ble derfor hele tiden kalt for "Subsidia".

(Foto: Sverre Elsbak)

I 1950 måtte gamle, veltjente Anna vike plassen for en ny losskøyte. Den ble bygd i Volda og fikk innsatt en 50 HK Volda motor. Den ble dessuten utstyrt med radiotelefon og peileapparat. Kort tid før den var ferdigbygd ble den overtatt av losvesenet, som fra den tid begynte å overta sjølosenes båter og vaktbytter. Den fikk navnet ”Tranøy”, men da stasjonen fikk skøyteholdsbidrag for driften av den ble den også kalt ”Subsidia”. Anna ble solgt. Det var nok med en større eller mindre grad av vemod at folket på Tranøy så den dra derfra. Ti år senere ble ”Tranøy” avløst av en ny ”Tranøy” og ble sendt til Honningsvåg. Den nye ”Tranøy” ble bygd i Rognan. Den fikk innsatt en 125 HK dieselmotor, men gjorde ikke vesentlig større fart enn den gamle. Den ble utstyrt med moderne elektronisk utstyr, senere fikk den også radar. Den var av den såkalte kryssertypen og ble derfor benevnt som loskrysser. Den reservebåt stasjonen hadde i 60-årene var ikke tilfredsstillende, stasjonen fikk derfor en ny båt i 1970, bygd i Skien. Den ble kalt ”Tranøy II” og har en 400 HK dieselmotor. Den tilhører ikke noen bestemt båttype, men er blitt benevnt som hurtiggående losbåt. Den kan presses opp i 14 knops fart. Den er også forsynt med tidsmessig elektronisk utstyr.

En periode ca. 1973 hadde Tranøy losstasjon to losskøyter (Foto begge bilder: Sverre Elsbak)

Den største forbedring av stasjonsforboldene som noen gang er giort skjedde i 1953. Det ble da bygd en utstikkerkai som losbåtene kunne legge til ved. Den største vanskelighet inntil da hadde vært når en i kuling fra øst eller sydøst skulle ut til skøyte med robåten som ofte var halvfull av sjø og nediset når en kom og skulle bruke den. Og det er vel bare de som var med i stasjonens arbeid før kaien ble bygd som fullt ut forstår å verdsette denne forbedring.

I 1966 fikk stasjonen sin nye vakthytte - eller rettere sagt sitt nye vakthus. Det er oppdelt i 2 større vaktrom pluss 3 soverom. Ett av de store rom står til disposisjon for militært personell. Vakthuset er forøvrig utstyrt med allslags tidsmessige hjelpemidler. Den gamle vakthytten ble solgt og flyttet til Brennvikvannet, innenfor Vassbotn-husene. Den var ikke større enn at den kunne settes hel på en lastebil og kjøres dit.

De forbedringer stasjonen har fått har ikke kommet av seg selv. Enhver forbedring er blitt fremkjempet ved både muntlige og skriftlige sverdslag, ofte langvarige sådanne. Men det har vel tross alt vært lettere for Tranøy enn for mange andre losstasjoaner å tilveiebringe forbedringer. Årsaken kan vel være at Tranøy er en innbringende stasjon, sansynligvis losvesenets beste ”melkeku”.

I denne beretning er bare en kvinne nevnt, ho Inga. Det beror naturligvis på at losyrket er et typisk mannfolkyrke. Kvinnene har ikke stått i forreste rekke. Men det heter jo at det står alltid kvinner bak. Og det har nok også stått kvinner bak losyrkets utøvere. Losenes og losbåtmennenes koner har vel hatt mange våkenetter når storm og uvær raste og ved den nattesjau som følger med at losenes og losbåtmennenes arbeid foregår like nye om natten som om dagen. Og den som har hatt sterkest føling med dette er vel nettopp ho Inga. Hun giftet seg med en som først var båtmann og siden ble kystlos. I mange år hadde hun en annen losbåtmann som leieboer, tråkkende ut og inn natt og dag. Og selv om hennes hus ikke var stort hadde hun likevel plass for tilreisende loser som søkte husly. Det er nok mange flere som burde nevnes, men det vil føre for langt å ta alle med. Vi lar derfor Inga Johansen stå som fellesnevner for dem alle.

Tranøy i november 1970

Hjalmar Varde

LOSHUSENE PÅ TRANØY

På Tranøy har loser bygd sine hus omtrent fra 1903 og frem til 1972. Til sammen 21 loshus. Av disse er 11 såkalte småbruk. Med dyrka mark til ett kufor og fjøs til ei ku. Ett av husene er brendt (Erling Kjevik), og ett er revet (Johan Jacobsens). På begge er det nye hus på tomten.

Øverst til venstre los Sofus Brændviks hus og fjøs. Mellom hus og fjøs sees los Jacob Kjerstads hus. Mot høyre los Johan Jacobsens hus og uthuset "Bulen" m/kunstnerens malersal. Så los Olaf Johansens hus m/ hustru Inga som er omtalt i annen tekst. Så loshytta, så et utedo, og nedenfor der los Kornelius Hansen egen loshytte. Sistnevnte er omtalt under eget avsnitt. (Kilde: Postkort)

9 av husene er fortsatt eid av noen i familien og brukes som feriehus. 12 hus er solgt og helårs bebodd av innflyttere som er blitt solide tranøy-patrioter. I tillegg har vi 18 hus som i dag er sommerhus, da de er bebodd kortere perioder i løpet av året. Til sammen har vi 27 såkalte feriehus på Tranøy. Sist vinter var det bare 47 personer på tettstedet Tranøy.

Felles for alle husene er at de er skikkelig vedlikeholdt og mange er rustet ordentlig opp. De med nye vinduer og isolasjon er bevist holdt i den gamle stilen slik at de fremstår akkurat slik som de var fra begynnelsen. Dette gir et karakteristisk preg av stedet som alle besøkende beundrer. Ikke minst gjelder dette Edvardas Hus sine bygninger fra 1918 og 1922. Og den første butikken fra ca. 1875. Alle fremstår som perler i miljøet.

KH`s (Kornelius Hansen) hytte helt til høyre oppe på Loshaugen. Foran Loshaugen los Haukebøs hus,senere los Giæver Jensens hus som nå er overtatt av familien og brukes som feriehus. Los Ingolf Raths hus, senere overtatt av kjøpmannsparet Ellen og Johan Andreassen. Nå overtatt av deres barn. Så Banken og Hovedgården. Bilde er fra ca. 1935. (Fotokilde: Petter Hansen)

At det på et så lite sted fantes hele 12 småbruk må sies å være ganske spesielt selv den gang. Det var eieren av hovedbruket, familien Krog, som villig solgte tomter i den størrelsen med ønske om at det skulle være til stedets beste. Dette var lenge før bygningsloven, så han foreslo også plasseringen av huset for at dyrkningsarealet skulle bli størst mulig. Samtidig som han ved salget ga fri beiting i utmarka.

Gårdsbruket på Gården var også i alle år fast leverandør av melk til alle på Tranøy som ikke hadde ku. Og det må ha vært ganske mange fordi Gården med sine 5-6 kyr hadde ikke kapasitet til å levere melk til de tre familiene på fyret. Det måtte de få fra Skogvold, hvor en av døtrene på gården, Kitty, allerede før konfirmasjonen måtte gå tre ganger i uke med melk til de som bodde på fyret. Og det er ca. 4 km. Kitty var født i 1919, og da måtte hennes far Ingebrigt gå til Tranøy for å ringe etter jodmora. Kitty giftet seg under krigen med Harald J.Thomassen og i fellesskap bygde de opp det som senere ble Warhaug Gartneri.

Tranøy 1958. Kystlosskøyta på vågen, overtatt av losbåtmann Johannes Johnsen. Mellageret til venstre. Eiendommen nærmest tilhører Elsbak, med del av butikken synlig i venstre bildekant, og fjøsen til høyre. Bakenfor ser vi to loshus midt på bildet: H. Fjeld (nærmest) og Hjalmar Varde (bak). Bak disse smed Nic. Jensens bygninger med en bit av smia helt til venstre. Gården ble overtatt av hans svigersønn O. B. Elstad, gift med Karoline. Han var toller og smed i mange år. Huset brant ned for noen år siden. I dag står familiens store hytte på tomta. (Kilde: Laffen Elsbak)

Leirvåg-gården (Fotokilde: Laffen Elsbak) 

Leirvåg-gården, bygd først på nittitallet av los Ole Leirvåg og hustru Gudrun, er en av to gårder fra den tiden som fortsatt eies og brukes av familien, nå i tredje og fjerde generasjon. Eldrid Sofie var yngste datter av Gudrun og Ole Leirvaag og bor nå i Tromsø. Hun hadde en liten hilsen i Lokalavisa for en tid siden. Diktet legges ved her og forteller om gode minner og gode følelser for hjemplassen. Hennes sønn Jon Sverre er mange ganger i året på tranøybesøk, har båt og naust her, og er primus motor for mye dugnad som skjer i lokalmiljøet. Han er som mange andre også ivrig fisker.

Det andre loshuset som fortsatt eies av familien er Haukebø gården som ble bygd av statslos Oluf Haukebø. Han gikk av som los 1929 og solgte huset til statslos Giæver Jensen, gift med Agnes fra Målselv. Deres eldste datter Solfrid, gift med John Hunstad har bebodd huset i store deler av året, og nå er det de neste to generasjoner som har det til ferieparadis. John engasjerte seg sterkt i Tranøys ve og vel og var noen år formann i Båt- og Velforeningen. Han var en fremragende snekker, og mange benker og bord og severdigheter kom på plass i lokalmiljøet før han så plutselig døde. Alt står der og minner om hans mangeårige innsats.

KORNELIUS HANSENS  LOSHYTTE

Kornelius Hansen ble ansatt i 1903. Han bodde da i Brendvik og brukte gårdsnavnet Skoglund i tillegg. For å være nærmere arbeidsplassen bygde han sin egen ”loshytte” ved siden av Vakthytta. Den ble i første omgang på 4x4 mtr, men ble påbygd to ganger. I siste omgang med et eget soverom som ble kalt for lugaren.

På bildet over ser vi bl.a. Kornelius Hansens loshytte foran de to loshyttene oppe på Loshaugen. 

(Foto: Privat/Laffen Elsbak))

Hytta ble oppført i 1915 av hans to sønner, Gunnerius Brændvik (som senere etablerte isanlegget i Brennvik) og Ingvald K. Skoglund (som først var kjentmann og senere kystlos fra Tranøy med eget los hus på Tranøy). Dette var en periode med svakere og ujevn malmskipning. Hensikten med byggingen var at han skulle være så nært arbeidsplassen som mulig, mens den øvrige familien bodde på heimgården Skoglund.

Kornelius bodde nærmest fast på hytta noen år, før hans kone Hanna døde, og mer sammenhengende etter at hun døde. Kornelius døde i 1947.

De to som bygde hytta så seg som eiere til den, etter farens død. Og det ble bestemt at Ingvald skulle overta den, rive og føre den opp ved Kilvannet på en skogsteig han hadde kjøpt.

Los Ingvald K.Skoglund var far til Anders Skoglund (90 år i 2012) og tidligere Fylkeskolesjef og primus motor for å få Gymnas til Hamarøy. Det var Anders som skulle stå for rivingen. Det gjorde han sammen med sine to venner Erling og Davis Johansen. Sistnevnte mangeårig Fylkeskontorsjef og siden Fylkesmann. Så var det losbåtmann Johannes Johnsen, som hadde overtatt kystlosenes skøyte, som førte lasten til Sørkil. Derfra gikk det med bil så langt som mulig, og deretter båret opp til Kilvannet. Der ble hytta bygd opp igjen.

Hytta eies i dag av los Ingvald Skoglunds barn og barnebarn. Den er stadig i bruk og er godt vedlikeholdt.

(Kilde: Anders Skoglund)

KAMPEN OM LOSSTASJONEN

I Fiskeridepartementets St.prp.nr.1 / 1982 heter det om lostjenesten:

Fiskeridepartementet vil ta initiativ til en gjennomgang av lostjenesten med formål å redusere kostnader og effektivisere driften. Et spesielt problem representerer de stasjoner som er oppsatt med et fåtall loser, men som like fullt krever eget losfartøy med full bemanning.

Det tok ikke lang tid før reaksjonene kom med feite overskrifter: Billigst løsning å legge ned Tranøy.

Det var distriktssjefen i 4. distrikt som hevdet dette. At man kunne regne med en årlig besparelse på 2,25 millioner hvis Tranøy ble nedlagt og Lødingen opprettholdt. I tillegg kunne man innkassere om lag 200.000,- kroner ved salg av utstyr og bygninger på Tranøy.

Dette var tydelig et innspill med forsøk på å overflødiggjøre Tranøy. Noe som etter hvert kom tydeligere frem.

Heldigvis var det andre som tok vårt parti allerede i starten. Som for eksempel rektor ved Statens Sjøaspirantskole. Han skrev: Hvor i verden jeg har ferdes, så er min erfaring at losstasjonene for skip som kommer fra havet har vært ved innseilingsfyret til vedkommende havn. Dette har også i alle år vært praktisert i Norge, men dersom Tranøy losstasjon skulle bli lagt ned, da blir denne praksisen brutt.

Hamarøy kommune, og ikke minst Tranøy-samfunnet, så alvorlig på denne situasjonen og ville kjempe med i de diskusjoner som kom, og nedsatte et eget losutvalg, som besto av O. Elsbak (ordfører), S. Normann (losbåtfører), W. Eilertsen (losbåtfører), S. Samuelsen (statslos på Tranøy), S. Elsbak (fung.toller ) og P. Eidsvik (rådmann).

Det ble mange og lange møter. Mange protokoller og utredninger, rådmannen laget grundige statistikker, mens Samuelsen som fagmann hadde de nødvendige kollegakontakter og fikk sondert stemningen i andre losdistrikt. Det samme gjorde losbåtførerne, mens ordføreren hadde nok med å imøtegå kraftige avisinnlegg og aviskommentarer.

Denne perioden på åttitallet var nok den kalde krigen på sitt kaldeste. Og når lospliktgrensen ble flyttet inn mot Barøya følte vi det som et taktisk forsøk til fordel for Lødingen. Vi hevdet med kraft at grensen for forbudt område og losplikt måtte ligge ved Tranøy, slik at østsonebåter ikke kunne gå nesten til Festningen på Ness, før los kom om bord. Samtidig som vi påpekte forurensingsfaren ved hendelser som vi visste hadde oppstått.

Også øverstkommanderende for Nord-Norge bekreftet at fartøyer som ikke hadde "lovlig adgang" til indre norske farvann, men tar los i Lødingen, bryter norsk sjømilitært område. Dette resulterte i at noen fra losutvalget tok en tur til Oslo i Forsvarsdepartementet. Det førte ikke frem, vi fikk plausible forklaringer vi bare måtte svelge. Det var allikevel hyggelig å få hilse på statsråd Sjaastad. Jeg hadde hilsning til han fra hans tante på Tranøy.

Mange på Tranøy - særlig loser - engasjerte seg i problemet. En av dem var los Giæver Jensen som da var pensjonist. Han skrev lange leserinnlegg til fordel for vår sak.

I mellomtiden hadde Losoldermannen i Lødingen funnet ut at bare en losstasjon i Vestfjorden ikke trengte bli noe billigere, og at vi i fortsettelsen burde bygge på de to losstasjoner vi har. Dette til tross for departementets sterke ønske om rasjonalisering. Dette var nye vurderinger fra den kanten, som falt i særdeles god jord på Tranøy.

Det kan nevnes at samtidig med utvalget i Hamarøy, ble det opprettet et utvalg for å vurdere lostjenesten i Norge. Utvalget besto av 12 medlemmer med kystdirektør Ordning som formann og med medlemmer fra Losforbund, Losoldermann foreningen, Losbåtføreres forbund, Rederiforreningen, Forsvarets overkommando og Statslosenes landsforening. Og vi lurte på om de mange høye herrer i dette utvalget hadde gitt signaler som fikk Losoldermannen i Lødingen til å uttale seg som han gjorde.

1986 hadde Tranøy losstasjon et overskudd på 4,2 millioner kroner, mens Lødingen hadde et underskudd på 2,3 millioner.

Året etter økte utskipningen fra Narvik, mens det også var noen loser som gikk av, slik at det ble ansatt tre nye statsloser i Narvik og på Tranøy.

Seier til slutt

19. mars 1987 kunne Stortingets sjøfars- og fiskerikomite legge fram innstillingen om norsk losvesens framtid. Av denne framgikk det at losstasjonen på Tranøy skulle opprettholdes slik den er i dag. Det ble verken dram eller flagg heising den dagen på Tranøy, men en stille indre ro og takknemmelighet i hele Hamarøy. Loskomiteen følte at innsatsen var kronet med seier, og noen kilo sakspapirer ble lagt i arkivet.

Rester igjen av den gamle hektiske lostrafikken på Tranøy

I dag (2012) er det ingen loser ansatt ved Tranøy Losstasjon. Og heller ingen losbåtmenn med adresse Hamarøy. De som loser malmbåtene ut fra Narvik, blir mest satt i land i Lødingen, og satt om bord derfra også. Noen ganger blir loser satt på land på Tranøy, og overnatter på stasjonens vakthytte og tar neste malmbåt inn. Da ligger losbåten ved kai i Tranøy og setter losen om bord derfra. Og det gir en fornemmelse av gamle dagers aktivitet.

(Foto: S.P.)

Los 107 "Vestfjord" ved kai i Lødingen 20.03.2012.

Losuniformen

Alle som har bodd noen år på Tranøy eller Lødingen husker godt de fine losuniformene som ble tatt på i god tid før losen ble satt om bord. Det var blanke knapper og bånd i stil med marinen, og en uniformslue som byttet til hvit pull på sommeren. Var det kalt, ble det en frakk utenpå.

Jeg kommer fra en gammel los familie, og savner virkelig den stilige opptreden. I dag ser en alle loser i en rød flytejakke med kystverkets emblem, og gjerne en topplue. Det virker ganske underlig for en som har vokst opp med å se loser hver dag med helt andre krav og pålegg til uniformering.

Dagens lostjeneste

Det heter jo at verden forandrer seg. Og at teknikken og samfunnsutviklingen styrer det meste. Og at det ikke alltid er de billigste løsninger som nyttes. Det kan en nok si om lostjenesten i Vestfjorden i dag. For en Tranøy-væring synes det å bli mange altfor lange skyssturer med losskøyta, for alle de største malmbåtene som fortsatt vil ha losen om bord ved Tranøy. På den andre siden har dagens situasjon bidratt til en strukturert og sikker Lostjeneste i Vestfjord-bassenget. Og det er det grunn for alle å sette pris på.

TOLLKRYSSEREN  ”NORDLAND”

Bildet viser "Nordland" under et besøk på Tranøy med tre loser på dekk. Dette må ha vært en spesiell anledning siden signalflaggene er oppe. Foto: Sverre Elsbak.

Tollkrysseren "Nordland" var nærmest datidens "kystvakt".

Min fetter Torstein Hanssen (1920) fra Tofte har mange år om bord i ”Nordland”. Først som stuert, så tollkontrollør etter skole/utdannelse i Oslo. Deretter tolloverkontrollør. De siste ti år før han ble pensjonert i 1987, var han Tollstedsbestyrer med kontor først i Tollergården i Lødingen, senere i Posthuset, og til slutt ble det kontor hjemme i huset hans i Lødingen.

Tollkrysseren hadde kanon fremme på dekk  (vises på bilde) og var en skikkelig ”vaktbåt”.  Vestfjorden/Ofotfjorden var dens arbeidsområde, så det ble mye kjøring frem og tilbake. Også lange turer i Lofoten på yttersiden hvor rusiske fiskebåter bl.a. drev å laste om fisk ulovlig.

Da Torstein gikk av ble Lødingen  tollsted overtatt av Narvik, og ”Nordland” ble tatt i bruk som skoleskip.

(Av Olav Elsbak jr. - publisert i Årbok for Hamarøy 2010) 

DEN SISTE TRANØY-LOSEN

Dette intervjuet med Steinar S. Samuelsen ble skrevet 1. juni 2010, på hans siste arbeidsdag ved Tranøy Losstasjon. En arbeidsplass statslosen fikk etter at han som 50-åring ble rammet av slag og fikk hele venstre side lammet. Han er også den siste arbeidstaker ved losstasjonens 107-årige historie.

Steinar ute med losbåten i 1985. (Fotokilde: Årbok for Hamarøy 2010)

Steinar S. Samuelsen ble ansatt ved Tranøy losstasjon i 1981. Da var det 6 loser ved stasjonen. Fire av disse var fastboende på Tranøy/Nordbygda;

Henry Mosand, Normann Krisoffersen, Reidar Ursin og Steinar S.Samuelsen.

Sykdom og opptrening

12. mai 1995 feiret Steinar sin 50-årsdag i en stor venneflokk med alt som hører til i et slikt jubileum. Fire dager senere ble han rammet av slag mens han sitter ved frokostbordet, faller pladask i gulvet og kan ikke røre seg. En lammelse berørte hele venstre side, mens taleevnen var i behold. Vakthavende Iege befant seg i Kjøpsvik, men dr. Kalstad var på Tranøy i ferd med å etablere galleri sammen med Kirsti.

Vaktsentralen fikk tak i ham. Rask hjelp er ekstra avgjørende i slike tilfeller. Det ble tre måneder på sykehuset i Bodø. Med skinner på den lamme foten begynte opptreningen. Hans iver og pågangsmot brakte stadig fremgang. Gåtreningen var i gang, mens den lamme armen bare hang der. Så ble det en og en halv måned på Sunnås Sykehus, før han kunne reise hjem til Brennvika. Her hadde Hjelpemiddelsentralen rustet opp huset hans med bl.a. sykehusseng og døråpnere, og familien hadde lagt til rette innomhus. En egen heis ble montert for å løfle rullestol og bruker fra bakken opp på trappa, for så â komme videre inn og ut av huset.

I denne måten å leve på ble hans kjære kone Brit den aller beste hjelp og støtte i den nye tilværelsen. Under intervjuet gjentar han stadig “at uten henne ville det ikke vært mulig â greie seg”.

Han begynte snart å ønske seg en bil for å komme seg litt mer ut, og bil ble anskaffet med nødvendig ekstrautstyr. Brems og gasspedal på den gode høyrefoten og de andre installasjoner montert ved rattknotten for bruk med den gode høyrehånda. En kjøretest ble avlagt på Sunnås Sykehus, og dermed var kjøreløyvet i orden.

Ny jobb

Men en aktiv mann, så vidt fylt femti kunne ikke være uten noe å gjøre. Takket være en meget ansvarsfull losinspektør Øivind Starberg (nå pensjonist med feriehus på Hamlot), ble en stilling opprette for han ved Tranøy Losstasjon. En arbeidsoppgave han greide å handtere, og som utgjorde en betydelig bedring av hans nye livssituasjon. Jobben gikk i korthet ut på kontroll av såkalte ”farledsbevis”. En rettighet som er tildelt mer enn 6000 norske og utenlandske navigatører. Kontrollen går ut på overholdelse av bevisets regelverk. Arbeidet utføres via datakommunikasjon og telefon. En oppgave høyrehanda godt greide. Da var det noen ganger langt vanskeligere å komme seg fra bilen og inn på kontoret i all slags vær og føre. Bare en gang gikk det galt, men det var ikke hans skyld.

Arbeidet på losstasjonen. (Fotokilde: Årbok for Hamarøy 2010)

Denne oppgaven skjøttet han i 14 år. Hver dag, fem dager i uka, kunne en se bilen ved stasjonsveggen kl. 06.30. Det tidlige klokkeslette var for at den høyre skuldra hans stadig ble overanstrengt og smertet, og da var det bedre å komme seg opp. Ellers kunne en møte han på ferga eller på langturer hele året. Vær og føre var ingen hindring.

Arbeidet på losstasjonen og bilen har vært hans jobbtilværelse de siste 14-15 år. Hele tiden godt støttet av Brit på hjemmebane.

Situasjonen hjemme i Brennvika var i lang tid meget vanskelig, mens Brit hadde alvorlige pusteproblemer og var avhengig av ekstra surstoff. For fem år siden fikk hun transplantert nye lunger. Det ble da tre måneder på Rikshospitalet før hun kunne komme hjem. Etter en lang periode med prøver og forsiktighet, ble situasjonen etter hvert bedre for begge to.

Sistemann forlater viktig arbeidsplass

Steinar forlater Tranøy Losstajon som sistemann i tjenesten. Han synes det er vemodig å forlate en arbeidsplass hvor han hele tiden kunne se og følge den samme skipsfarten som han de første fjorten år av sin karriere hadde ansvaret for som los. Og hvor han nå de siste fjorten år, tross store handikap, har kunnet gjøre en fortsatt innsats for skipsfarten. En innsats han har grunn til å være stolt av.

Han går som sistemann fra en arbeidsplass som ble etablert i 1903 etter at Ofotbanen var ferdig bygd, og utskipningen av malmen fra Narvik startet. En arbeidsplass som i årene før siste verdenskrig var en av kommunens aller største med et trettitalls loser og Iosbåtmenn, inklusive kystlostjenesten. Den gang var det ett parafinfakkel på loshytta som ble tent som tegn på at los var underveis.

I dag er det modeme kommunikasjon som styrer det meste. Los og losbåtmannskap får beskjed i god tid før båten skal ha los om bord, eller levere på land. Og det er direkte kontakt med båten underveis. Utstyret er meget godt og fungerer uansett vær og mørke.

Ingen vet i dag hva som skjer med losstasjonens bygning og utstyr, som også er en del av det norske forsvaret. Et velutstyrt anlegg som under den kalde krigen var særdeles sentralt, og hvor losplikten var en vesentlig del av sikkerheten. I dag med moderne kommunikasjoner og et Europa i fordragelighet, er fortsatt sikkerheten losvesenets hovedoppgave. Hvor havari og oljesøl står i fokus. Og verdiene som skal taes vare på, er nok enda større som for hundre år siden.

Dette får være en hyllest til en arbeidsplass, som nærmest alene bygde opp Tranøy som sted, og til den siste Tranøylosen. Det er en underlig følelse for alle oss som har vokst opp nænnest midt i leia, og fulgt de daglige aktiviteter på nært hold, at det nå er helt slutt.

Hans kjære kone og medhjelper Brit døde den 31. januar 2011, og ble gravlagt på Hamarøy kirkegård den 8. februar 2011.

Steinar S. Samuelsen døde 16.juli 2013 og ble gravlagt på Hamarøy kirkegård ved siden av sin kone Brit den 25.juli 2013. Minnestunden ble holdt i Nordbygdens Forsamlingshus, det huset han ivret for og engasjerte seg sterkt i for å få innhold og aktivitet til en selvbærende driftsenhet.

Sjøkart

 

En Tranøy-hilsen

 

Fra Tromsø til Tranøy en hilsen jeg sender

Til alle mine gamle venner

I minnene jeg blar tilbake

Til barndommens sorgløse dage

 

I alle husan var det unga

Til og med i store dunga

Tre butikka - gårdsbruk med dreng

Postkontor og sparebank med penga

 

Ski og spark vår farkost var

Om vinteren når det til skolen bar

Salmevers vi på veien pugga

Og kom ofte frem i våte lugga

 

På veien vi mang en lærdom fikk

Som barnefødsler - og erotikk

De største fortalte - vi trodde alt

Følgende historie ble oss fortalt

 

Jordmor Markussen hadde ei veske så stor

Når hun i barsel ærende for

Så lenge vi gikk og trodde på

At hodet til ungen i veska lå

 

Juletrehøsting hadde vi alle år

Selskapsleker og julegått fra gård til gård

På skytterhuset var julefesten

Med nisse Jeppesen som hedersgjesten

 

Alle hadde hver sin ku

Som ble henta ved kuporten kl halv sju

Det var dagens store hobbe

Til og med for lille Bobby

 

Brakk ligger "Markens Grøde"

Tranøy er blitt åndens føde

Stedet reiser seg nå på ny

Snart blir det en kunstners by

 

Eldrid Sofie  

 

Utgitt i 1983 på Luther Forlag.

Om Giæver Jensen, pensjonert los og krigsseiler. I mer enn en mannsalder var Giæver Jensen los på norske-kysten, på strekningen mellom Honningsvåg og Kopervik. Før han utdannet seg til los, var han fisker og sjømann (fra siste omslag til boka).

Lenke til boka i Nasjonalbiblioteket