Inflyttere

En ny Tranøy-væring; hvalbåten "Svolværingen" ble satt på land i 2000. I 2008 startet restaureringen av kaia. Og her skinner både hvalbåten og kaia. (Foto: Laffen Elsbak)

Nye Tranøy-væringer

LOS  BRÆNDVIK  GÅRDEN

Gården som los Sofus Brændvik bygde på Tranøy etter at han var ansatt som los i 1903, ble etter krigen kjøpt av  losfamilien Bjørg og Rolf Bredesen. Familien eide den fram til Bjørg ble enke og flyttet til sin datter på Oppdal. Gården ble solgt til Erling Abelsen, journalist for Nordlandsposten, som eide den noen få år, og solgte den videre til Vibeke Stavøy og Geir Solli i 1993.

Vibeke og Geir flyttet til Tranøy. Hun overtok ærverdige Warhaug Gartneri, avviklet den gamle drivhusproduksjonen og etablerte i stedet egen blomsterbutikk på Oppeid. Han overtok den ledige drosjekonsesjonen etter som Sverre var fylt sytti. I tillegg til sin utdannelse som gartner og blomsterdekoratør, var Vibeke dyktig med mat og servering, og utdannet seg etter hvert i faget. Hun fikk rustet opp sitt nye store kjøkken til full standard og godkjent av Mattilsynet. Flere sommersesonger bakte hun brød og rundstykker som ble solgt fra Fosdahl gårdens ledige butikklokaler. I tillegg etablerte de, og drev Hamarøy Begravelsesbyrå i mange år.

Etter at blomsterbutikken, begravelsesbyrået og drosjetransporten var avviklet, konsentrerte ekteparet seg om sitt eget registrerte firma Tranøy opplevelser, og utvidet service- og spisetilbudet til brylluper og reiseselskaper i leide lokaler, for det meste Hamsungalleriet. Det ble også stor interesse for brudevielser ute i naturen på Tranøy sommerstid, og det ga dem ideen til et kapell på eiendommen som de bygde for egen regning på en tomt med flott utsikt. Kapellet fikk navner ”Den hellige Dorotheas Kapell”, og ble vigslet av biskopen i 2006. I tillegg til et Gudshus på stedet, med mektige Lofotveggen som ”altertavle”, har det blitt mange brudevielser. I tillegg utallige besøk av turister etter som kapellet ble en attrasjon på stedet. Etter noen års drift av Tranøy Opplevelser, kunne de i 2010 flytt inn i nytt moderne bakeri og kafe, med plass til 40-50 gjester. For så året etter å anskaffe en diger ”Lavo” hvor de flere ganger har servert nærmere hundre bryllupsgjester med stor presisjon og suksess.

Paret er også blitt med i et såkalt ”fjøsprosjekt i Hamarøy”. Her er planen å innredet fjøset på gården til utleierom i to etasje. Det vil utgjøre en ny forsterkning av tilbudet på Tranøy. Og en ny æra å markedsføre i Hamsuns Rike.

NEDTUR  FOR  TRANØY

Tranøy hovedgård med de ulike eiere, har i alle år vært  selve drivkraften i det meste som skjedde på stedet. Nå var også driften av Bygdeheimen flyttet, og det samme var Hamarøy sparebank. Den ærverdige Tranøy hovedgård var borte. Og  Fosdahl gården blitt til privat bolig og i tillegg forfal. Plutselig var tre monumentalbygg nærmest borte. Dette ga alle en følelse av nedtur. Særlig når de igjenværende bygg ble stående forfalte og uten vedlikehold. Og hovedgårdens ærverdige butikkbygning  var blitt et skjemmende skremsel. Eldste del av kaia måtte sperres av for sikkerhetshensyn.  Det var også flere tomme boliger, og rundt om på hele stedet kunne en finne hensatte gamle biler og kjøretøyer og annen uryddighet. I tillegg ble bare få av de fine jordene høstet. For turister og tilfeldige besøkende kunne stedet fremstå som i ferd med å bli fraflyttet.

Litt optimisme ble det da nye eieren av Tranøy Gård etablerte verkstedbedriften Tranøy Sveis. Bedriften fikk leveringer til Kobbelv anleggene, og plutselig var det 12 nye arbeidsplasser. Da så Kjerstad gården ble en offentlig institusjon for rusmissbrukere og to-tre nye arbeidsplasser, kom noe av optimismen tilbake. Allikevel  var det manglende vedlikehold i øyenfallende for alle, og det ble snakket mye om hva som kunne gjøres. Alt dette preget miljøet tydelig, selv om det var en del gode lokale aktiviteter på kultursiden.

”Ungt par fra Oslo på tur nordover”

Slik lød ryktene som kom, og at det unge paret skulle se på flere eiendommer i Vesterålen med tanke på å etablere et Vertshus. Det ble slått full alarm for å få paret til Tranøy. Vi måtte få lov til å vise frem Banken, om den kunne brukes til det tenkte formålet. Slik var det at Torill Ellingsen og Valdemar Hansteen kom til Tranøy, og bestemte seg til å bli. Senere fortalte de at allerede på bilturen ut til Tranøy ble de fasinert av området. Både naturherligheter og den vakre særpregede bebyggelsen. Paret antok, at det på sette og vis var bygdas tilbakegang som berga husene fra å bli modernisert. Og som dermed sørga for at mange av husene hadde beholdt sitt opprinnelige utseende.

I butikkens 70-års jubileumshefte stod følgende annonse:

”Valdemars hus”  ble det ikke. Etter deltakelse i et Litteraturseminar i regi av Hamsundagene ble det  Edvardas Hus. Da hadde man straks et verdens omspennende firmanavn. Også med en klar geografisk plassering. Firmanavnet var i seg sjøl en genistrek. Og er det fortsatt. Torills spøkefulle begrunnelse var:  ”for å unngå at gjester ringte og spurte ”om han sjøl e tilstede”. Beskrivende og elegant sagt!

Gamle Banken ble til  Edvardas Hus - Gamle Butikken ble til  Hamsungalleriet

En fullstendig fornyelse skjedde på bygninger og bruksområde. Ingen av delene hadde før vært på Tranøy. Folk gledet seg stort og var full av beundring over disse unge menneskene. For å sitere gubben som hadde hørt siste nytt, og strålende kom for å fortelle ”at ho derre dama der, ho en pinadø arkitekt”.

Disse to hadde gått foran og vist  at det går an å  fornye gammelt til fullverdig bruk og utseende. Og det satte fart i alt vedlikeholdet på  stedet. Alle så at det var fullt mulig. Ikke bare det. Edvardas Hus var blitt både en bedrift og et begrep på Tranøy. Og like etter var sterkt forfalte Fosdahl gården totalt fornyet og blitt til  Edvardas Søster, med hotellstandard. Ikke så lenge etter ble en god del av Mellagerets andre etasje gjort om til spennende lokaler for maleriutstilling for salg. Lokalene var på leiebasis og fikk navnet Edvardas Trøysomhet.Underveis var en gammel herregård på Liland total renovert og rustet opp til et lekkert utleietilbud. Det samme ble et bolighus på Helland til samme formål. Senere kalt Hellandhuset.

Så skaffet de to seg en samarbeidspartner i et annet ungt par for i felleskap å gjøre flere investeringer. Det resulterte i at den ærverdige og forblåste eiendommen ute ved Tranøy fyr - Fyrvika -ble kjøpt. Nå er det sjarmerende 150 års gamle tømmerhuset gjort om til det en kan kalle ”et skrin av et hus” for utleie. I tillegg vil det i nærheten bli lagt inn tomter for litt mer fritidsbebyggelse, og alt med egen vannforsyning basert på rensing av sjøvann. Hvem andre kunne tenkt en slik løsning?

Ny arealer  -  større planer

Etter et par års jobbing greide Edvardas hus sammen med sine partnere å få ervervet et større areal på Tranøy med tanke på utbygginger. De hadde da bestemt seg for at ”på Tranøy skal vi bli. Her skal vi bli gamle”. Det innkjøpte området fikk navnet Storhaugen - Tranøyosen og utgjør til sammen  ca. 200 mål. For så i 2011 å kunne legge frem en godkjent detaljreguleringsplan utarbeid av Salten Kartdata AS. Om den er det bare å si, at det er den største plan som noen gang er utarbeid i Hamarøy. Alle ser med spenning fram til det som skal skje med planens gjennomføring som nødvendigvis må bli over tid, med all den energi og optimisme som ligger bak.

Fra Hartvik Kristensens spede start i 1830-årene, med hovedhuset og butikk i naustet, til Walsøes sterke utvikling av arbeidsplasser, og fall. Til familien Krogs forsiktige videreføring, og kloke salg av tomter, til Losstasjonens sterke bidrag til utvikling, og senere avvikling. Etter vel  tjue år av ”edvardasperioden”,  tegnes det seg nå en annen, ny og moderne utviklingsfase for det gamle avviklede handelsstedet, som nå i sommersesongen er blitt ”Det nye Skagen”  med  kunst og ferie.

De siste års opptur.

En gledelig positiv utvikling av stedet har skjedd de senere år, og det er grunn til stor honnør til alle iverksettere for pågangsmot og optimisme.

Og de nevnes her i rask rekkefølge:  

Hamsungalleriet, nå også med populær utstilling på Buneset, som fornyes hvert år.

Tranøy Galleri med sine tilleggsfunksjoner for overnatting og  dusj.

Kvalbåten med sitt unike restauranttilbud og servering på kaia.

Flytebryggeanlegget med service for gjestebåter, og kaieierens opprusting av kaia til full standard. Rene promenaden.

Populære  Tranøy Fyr med overnatting og bespisning.

Tranøy Opplevelser med Hellige Dorotheas Kapell.

Tahlpaxe Søm med sine tekstiler fra østen og moderne søm og snitt.

Bakeriet Dorotheas Fryd med Kafe og selskapslokaler.

Tranøy Bilservice med  bilopphøgging og transportoppdrag i Europa.

Helland Hestesenter med rideskole og turistovernattinger.

Tranøy Gårds store reguleringsplan med klargjøring av sju tomter for fritidshus, hvor to hus er under bygging.

Nyoppførte Regina Spa, kombinert med Tranøy Fysikalske, som en solid Tranøy etablering.

Og så selve krumtappen: Tranøy Nærbutikk som gjør at alt fungerer, og som kom på plass etter at vi hadde vært uten butikk i over ett år. Med fullverdig vareutvalg og åpningstider,  med søndagsåpent hele sommeren, og med en service som overgår alle.

Skulle jeg prøve å sette navn på den perioden vi nå er inne i, og som startet med et solid fellesløft, må den bli å hete nærperioden.

Og så, når nye arealer taes i bruk til nye formål, når kaia/Mellageret blir boligformål, og det blir hus og tiltak i Storhaugen og Tranøyosen, da vil mye av gamle Tranøy endre seg. For meg er det naturlig å foreslå perioden  til å hete:  Endringsperioden.

Kanskje historikerne i fremtiden vil karakterisere utviklingen slik:

Sirilund-perioden, Los-perioden, Edvardas-perioden, Nær-peroiden, Endrings-perioden.

Mai 2012.

MARIT  OG  SIGMUND

I 1979 flyttet Marit og Sigmund Hansen med familie og fiskebåt fra yttersiden av Lofoten. Tranøy fikk sin første helårs fisker. Det var spennende å få en ny trivelig familie med fire barn i alderen 2 til 12 år. De var opptatt av skoletilbudet, og fikk bekreftet at de kom til ”verdens beste barneskole”. Tre elever i skolen og en i barnehagen, var nærmest ”et kupp” for en liten skolekrets.

Fiskeren ønsket seg på innersiden av Vestfjorden for helårs drift på heimsjyen. Og alle beundret den intense aktiviteten de la for dagen. Salg på fisken fikk han også, om han måtte ”bruke litt ekstra solar”, som han sa.

Familien kjøpte Karly Hamlots hus og eiendom i Vikran. Det var skomaker og kaimann Tønder Wahl sin opprinnelige eiendom. Huset var allerede ganske gammelt, men hadde kjeller, og der starta egninga av liner. I et tempo ingen hadde sett  maken til. Og det var lett å skjønne at en profesjonell linfeskar var kommet til Tranøy. Og det tok ikke lange tiden før en ny ”sensasjon” oppdages. Husmora både egna line og var med på sjyen. 

Storfangst Ballstad vinteren 2003. (Foto:                       "SINGSHOLMEN" ved flytebrygga 2003. (Foto:

Selv om iveren var stor og resultatet godt, så ble det et slitsomt arbeid når sjarken måtte fortøyes på Steinsosen med rotur til og fra med lin stampan. Det tok en tid med mye arbeid, før de fikk på plass brygge og kai.  Men da hadde de også fått bygd seg nytt hus langt bedre plassert. I tillegg en lang opparbeid gangbro av tre fra brygga til huset. Nå kunne fangsten transporteres på tralle fra  brygga til bilen, og videre landveien til kjøper. Et blodslit det også, men å foretrekke for en bedre salgspris. 

Etter ungene var voksne ble det mange og lange sesonger til Lofoten og til Finnmarka. Hele tiden med Marit som fullverdig mannskap, og regnskapsfører. At disse to var vaskeekte helårs fiskere kom enda tydeligere frem når sportsfiskerne begynte å gjøre seg gjeldende i området, og det var snak om å ivareta sine rettigheter. Da viste de en faglig kunnskap og en argumentasjon det virkelig sto respekt av, og som alle bare måtte akseptere til slutt.

For en tid tilbake hadde de også to av sine sønner med egen båt som aktive fiskere på Tranøy. Nå er begge styrmenn til sjøs og opererer i helt andre farvann, men er hjemme faste turer etter dagens tørnordninger. Eldste sønnen har egen fiskebåt, og bor og driver på Finnmark. Yngstemann Øistein har kjøpt hus på Tranøy og er ansatt styrmann i Kystverket med sjømanns tørnordning. Han er gift med Maija som jobber i kommunen, og har to gutter og ei jente som er besteforeldrenes  glede og stolthet. Det er slike bosettinger alle på Tranøy ønsker seg mer av.

Salg av sommerblomster. (Foto:

Etter at pensjonsalderen meldte seg, ble båten solgt og en mindre kjøpt til hobbyfiske.  Marit investerte i skikkelig drivhus og fortsatte sin gamle hobby med planter og blomster. Sommers tid har hun salgsutstilling av godt utvalg over flere uker. Hele året driver hun med fotografering og er blitt en meget habil fotograf med naturbilder som spesialitet. Hun er ofte ute med lokale motiver på NRK/ Nordland`s kveldssending, noe som blir satt pris på av oss sambygdninger.  En periode mens de enda fiska, stekte hun verdens beste fiskekaker og solgte. I mange år har hun vært ivrig håndstrikker. Og mange av hennes populære luer, lester, ørevarmere og gode gamle lugger finnes hele tiden i salg på Nærbutikken. En særdeles aktiv dame som også har vært styremedlem i TBV noen perioder, og som fortsatt er formann i Tranøy Invest A/L som la grunnlaget for ny kjøpmann på stedet.

Det eneste Marit mangler er førerkort, men Sigmund kjører gjerne daglig ut på fotograferingsoppdrag. Et aktivt pensjonistpar som synes hver dag i lokalmiljøet og blir beundret av alle.

FRA DUBAI TIL TRANØY

1983 avsluttet Irene (1927) og Rolf Jørgensen  (1923) sitt oppdrag for Norcem-konsernets industri i De Forente Arabiske Emirater. I 1979 ble Rolf utnevnt til landets generalkonsul med bopel i Abu Dhabi som er hovedstaden. Da hadde han vært der fra 1974, og året etter flyttet Irene og Anne Margit (14 år) etter. I hele sju år før Abu Dhabi oppholdet, bodde familien i Kjøpsvik. Rolf var direktør i Norcem Kjøpsvik, og Irene underviste ved Kjøpsvik Gymnas.

Fra Dubai flyttet de til en leilighet i Tønsberg og bodde der til en ny tomt på Tranøy var klarert og arkitekt Lund i Harstad hadde gjort ferdig hustegningen. Mange lurte på hvorfor akkurat Tranøy. Irenes mor bodde fortsatt i Narvik, og Tranøy var derfor bra utgangspunkt for raskere besøk. For begge var ønske å komme tilbake til Nord-Salten.

1982 ble den praktfulle villaen ferdig, og en diger flyttebil dukket opp. Rolf hadde fortsatt noe oppdrag i Abu Dhabi, så Irene ble alene med flyttesjauen. Det falt da helt naturlig at jeg ble å hjelpe til litt, mens flyttebyrået tok seg av alle møbler og annet utstyr helt profesjonelt. Det jeg husker best var at jeg fikk montert støpslet til komfyren slik at den var klar til bruk.

Det var ikke til å legge skjul på at dette var en stor dag på Tranøy!  Et nytt par de fleste kjente fra før, og i tillegg det store huset med den fine beliggenheten. Ett stort framskritt for lille Tranøy.

Sjøl var de minst like lykkelige over å komme til Tranøy, og det var ikke lenge før de innførte et gjestebud som fikk navnet ”nyttårs frokost”,  som ble en årlig fest på første nyttårsdag i mange år. Da var det hver gang 25 naboer og venner rundt det digre bordet med full oppdekning, med stil og varme. En morsom replikk ved den overdådige anretningen, kom en gang fra lille Bjørn Otto: ”E det ikje kaviar her ”? Spørsmålet ble en morsom gjentakelse ved alle senere ”nyttårsbord.”

1992. Asfaltgjengen til kaffe og kake! (Foto: Laffen Elsbak)

Pensjonisten Rolf hadde lyst på et par år til i yrkeslivet, og lot seg ansette som Hamarøy kommunes Næringssjef. En oppgave midt i blinken for den mangeårige direktøren, og en oppgave han trivdes godt i.  Han ble også aktivt medlem av Nordbygda Lokalutvalg og en dyktig medarbeider i kampen om å få asfalt på Tranøy veien. Han ble den selvskrevne sekretær i Tranøy Båt-og Velforening. I det hele tatt alle fora som hadde med fremskritt å gjøre ble han engasjert i. Som næringssjef samlet han alle bedrifter i Hamarøy til frokostmøter på Gjestegården og fikk gjennomdrøftet den enkelte sine planer og aktiviteter. Dette  var en flott samarbeidsform som ga kunnskap og løsninger.

Irene og Rolf ble som alle oss andre fasinert av tradisjonen med fakkeltog hver nyttårsaften. Det førte til at de begge stilte opp med varm gløgg i garasjeporten og serverte hele fakkeltoget til stor jubel og begeistring. Forsamlingen  takket med å synge ”Deilig er jorden”. Dette er i ettertid videreført, og i alle år senere er gløggen servert inne i det stapp fulle Hamsungalleriet med taler og litt underholding.

Julen 2011. Irene og Rolf Jørgensen

Det utviklet seg er nært og godt vennskapsforhold oss i mellom som resulterte i mange fine båtturer til Tannøya og mange turer til toppen av Hellandsåsen. For ikke å snakke om alle de mange kosekveldene Ranveig og jeg hadde på deres koselige kjøkken med god mat og hyggelig prat. Var de hjemme på min bursdag kom Rolf ned med en diger nystekt varm kringle i pressang. Var de ute på reise på dagen, kom det en tegning av den samme kringla i posten med hilsen. Uforglemmelige minner.

Da Karl Erik Harr åpnet sitt Hamsundgalleri 16.juni 1991, ble Irene den naturlige gallerist. Hun var da allerede en dyktig amatørmaler. Hun lot den brautende kunstneren få bo i deres nye hus, hvor han fikk en soverom med utsikt til en hekkende måse. Samarbeidet var godt og fordragelig helt til Irene av mange grunner måtte gi seg som daglig leder. Kjente kunstnere er noen en lett ”koliderer”med, det fikk jeg erfare sjøl som styreformann i  Hamsungalleriet på Tranøy A/S,  som var det  registrerte navnet.

Walsøe, Krog og Johans gamle butikk var et utmerket gallerilokale, men huset manglet vann og sanitær. Dette kom først i ettertid. Irene tok opp igjen sine egne maleraktiviteter og ble medlem av Hamarøy Kunstforening. Hun hadde utstillinger på flere steder etter hvert, og var fornøyd med salget. I dag er det mange av hennes malerier i både olje og pastell, som befinner seg hos lykkelige eiere, både i Hamarøy og andre deler av landet. Ranveig og jeg har også et par av dem til daglig beundring.

Så går det gjerne som det gjør med pensjonister, når avstanden til barn og særlig barnebarn blir for stor, og alderdommer nærmer seg. Da ønsker en seg tilbake til det nære familieforhold, og skal det ønsket oppfylles, må en flytte på seg. Alle vi på Tranøy hadde hatt stor glede av Irene og Rolf`s nærvær og mange aktiviteter i over ti år, da de bestemte seg for å flytte til barn og barnebarn i Trondheim. En skuffende avgjørelse for oss på Tranøy, men som lett kan forstås, og bare må godtas som den beste løsning for familien. Det fine huset ble solgt til Berit Beck og Tor Carlsen, begge sykepleiere i Nordsjøen.

Kaffe i "Kroneboden". Fra venstre Irene Jørgensen, Henry Mosand, Henriette Mosand, Laffen Elsbak, Rolf Jørgensen, Brit Samuelsen og Steinar Samuelsen. (Foto: Sverre Elsbak)

HENRIETTE OG HENRY MOSAND 

Begge kom fra Eidsfjorden i Vesterålen. Henry var los på Hurtigruten noen år mens de bodde i Svolvær. I 1971 ble Henry ansatt som los på Tranøy, og paret fikk leilighet i Fosdahl-gården og ble Tranøy-væringer. To år etter fikk de kjøpe en tomt av oss (min fars eiendom) og bygde en flott liten ville opp mot haugen. Og vi ble nærmeste naboer. Samme året som Normann Kristoffersen fra Kjerstad ble ansatt som los på Tranøy og kjøpte Kjerstad-gården. Da hadde allerede Hanne Britt og Erling Kjevik flyttet inn i sitt nye hus på Tranøy, på den såkalte ”Westerlund-tomta”. Erling var ansatt som los på Tranøy i 1970.

Dette ble en ekstra positiv periode for Tranøy med tre nye losfamiler og to nye og ett gammelt loshus tatt i bruk. At Hanne Britt og Erling hadde tre barn var en ekstra bonus for stedet.

Henriette og Henry hadde ingen barn, men gjorde et forsøk på å få adoptert, noe som misslykkes. De kjøpte seg da en kjeledegge som fikk navnet ”Sussi”. Det var en svart Terrier med mye gemytt. Så mye at vår pointer ”Siri” ble noe for hardhendt, med det resultat at det ble tur til dyrlege og sying. Det var et uhell, og ødela ikke det gode naboskap og vennskap som bare ble bedre og bedre.

Henry engasjerte seg i alt som hadde med Tranøy å gjøre og ble en aktiv dugnadsmedarbeider i alle sammen-henger, mens Henriette ble dagmamma for nabogutten Sverre Ivar. Henry engasjerte seg også i politikken og kom inn i kommunestyret en periode. Naturlig nok var han ekstra opptatt av alt som gjaldt Tranøy også i politikken. Han kjøpte seg også et lite drivhus, og ble etter hvert rene gartneren. I tillegg ble det noen renner med potet på nabotomta, som fikk godt stell og ga mange foll.  

Henry plagdes ganske mye med sin astma som gjorde alt fysisk arbeid ekstra tungt. Likevel deltok han aktivt på de mange dugnader. Han var med i den gjengen som håndgrov siste del av vannledningen inn til Trollvannet, og tok seg veldig nær av den kjeften han fikk fra representanter for naboverket da oppgravingen avdekte deres ledning som lå der fra før.

Begge to trivdes ekstra godt på Tranøy og hadde ofte besøk fra venner og familie som etter hvert også ble godt kjent i Tranøy-miljøet. Bjørn het en av Henriettes brødre, som var singel, og som ofte var på besøk og gjorde småjobber. Han var også sammen med meg i skogen flere ganger. Vi hadde mange fine pauser med termos og matpakke. En gang var han uheldig og fikk en stokk over fotbladet. Det ble tur til legen med omslag og ro noen dager, før det var på han igjen.

Henry ble også medlem av Hamarøy Lion Club, der var han et aktivt og interessert medlem som deltok på alle møter og alle arrangement. Lady’s night var et fast årlig selskap med stor deltakelse. Det var en fest spesielt for våre fruer. I tillegg arrangerte Lions Club årlig såkalte eldretreff på Ungdomshus rundt om i kommunen, med invitasjon til alle over 70 år. Da sto alle lions for det som skulle servers, og var sjøl servitører og kaffe skjenkere. Vi stillet da opp i hvite kjeldresser med Lions-logo på ryggen. Til slutt var det loddsalg med utlodning av mest ”spislige gevinster”. Den samme aldersgrensen var det også for Lions blomterhilsen til jul. Juleblomsten ble levert av ett eller flere lions medlemmer hjem til den enkelte. Henry var med i bilen på disse blomsterturene like før jul. Det ble mange givende og minnerike opplevelser, som ga tilbake langt mer enn vi ydte.

Henry Mosand på besøk utenfor vårt hyttenaust. Fra venstre Henry Mosand, Olav Elsbak sen., Astri Elsbak, Olav Elsbak jr., Kari, Lars og Ranveig, og hundene "Sussi" og "Siri" (vår). (Foto: privat)

Han ble etter hvert mer plaget med sin astma og ble derfor som 58 åring pensjonert. Det manglet heller ikke da på aktiviteter selv om alt gikk i saktere tempo. Og det manglet heller ikke på besøk av venner og familie. Han tok gjerne besøket med på spasertur for å vise frem alt han selv beundret og hadde vært med på. Kommet hjem etter en slik spaserturen, falt han helt plutselig om i gangen hjemme og var død.  Bare 72 år gammel.

Det var et sjokk for alle, og en ekstra tung tid for Henriette. Hun ble boende i huset noen år. I 2004 fikk hun en pensjonistleilighet på Sortland og flyttet dit for å komme nærmere sin familie i Vesterålen. Noe som er felles for de fleste når alderen melder seg. Samme året kjøpte Valemar Hansteen huset og han og Torill flyttet inn og ble våre nye naboer. De gjorde garasjen om til arkitektkontor. Henriette (83 år i 2012) besøker Tranøy av og til, og blir da invitert til å  bo hos gamle naboer i ”Mosshuset”, og hun er like velkommen hver gang. Som barnevakt til nabogutten ble hun behørig markert i Sverre Ivars bryllup på Tranøy sommeren 2011.

FRA LOFOTEN TIL TRANØY

1992 flyttet Kari M. Fredriksen (1937–2011 ) og Oddbjørn Fredriksen (1942) til Tranøy.

De kom fra Svolvær. Hun tidligere sykepleier, han tidligere maskinsjef på fraktbåt. De kjøpte Aage Krogs pensjonistbolig i ”Myra” hvor Krog-familien bodde etter at hovedgården ble solgt i 1948. Etter at Aage og Olaf Krog var gått bort, bodde Aages hustru Harda (1897–1995)sammen med deres mangeårige butikkdame Kristine Tollefsen i huset i Stormyra. Da eiendommen ble solgt i 1992 flyttet begge til Harda Krogs barndoms hjem i Hamsund, som hennes søster (Jenny 1900–1995) og ektemann eide. Søsterens mann, Håkon Johnsen hadde da etablert og drev det første Hamsun-museum i et par rom i husets første etasje. Ett pionertiltak i den spede Hamsun-satsingen, med Hamsunentusiasten Elvine Skavikeng som aktiv pådriver.

I dag er hele huset rustet opp og heter ”Knut Hamsuns barndomshjem” og drives i full utstrekning under Hamsunsenteret av Nordlands Museet, og har åpent hele sommerhalvåret.

Kari likte godt å gå turer i marka i sine nye omgivelser, og var også en ivrig amatørfotograf. Hun kom ofte i butikken for å vise frem sine nye bilder. Hun hadde ikke bodd lenge i huset på Tranøy før hun fikk det koselige tilnavnet ”Kari i Myra”. Det fulgte henne så lenge hun levde. Barna deres var for lengst voksne, men et barnebarn, Therese, var deres store lyspunkt og ofte på besøk. Kari holdt mange gjess på gården og hadde i tillegg et par hunder og katt. Oddbjørn ordnet med husly for dyr og fugler. Han startet også i uthuset med sin gamle hobby treskjæring, og fikk til veie gamle røtter og trær til emner for de produkter han skapte. Karis gjess ble etter hvert ganske store og dominerende på det lille småbruket. I sin iver etter mat ble de lett å høre på lang vei. Det hendte også at de stakk av og gikk på besøk lenger ned i bygda. Eiendommen Stormyra var blitt et småbruk med både liv og aktivitet.

Oddbjørn fikk en leveringsavtale med Hamsundagene på et antall minnebeger i tre som ble delt ut som suvenir til aktive medvirkere i Hamsundagene. Foruten salg fra utstilling fikk han bestillinger på presanger til dager og tilstelninger. Og hans produkter ble etter hvert meget populære. På mitt kontor henger ett av hans produkter med motiv fra Tilthornet og kaia. Det fikk jeg til min 70-årsdag fra et førtitalls naboer.

1998 kom han en dag slepende til kaia med et vrak av en gammel hvalskute. Det var bokstavelig talt ”så vidt den fløt”, og han hadde nærmest full døgn innsats for å berge den flytende. Usikkerheten ble så stor at kaieieren forlangte at enten måtte skuta assureres, eller fjernes fra kaia. Et forlis der den lå, vil bli en katastrofe for havna. Den ny ankomne store båten hadde navnet ”Svolværingen” og var en gammel kvalbåt med full utrigging. Bygd for tyskerne i Sverige under krigen til vaktbåt. Så var den i Den Norske Marines tjeneste fra 1945 til 1967. Fra 1973 ble den tatt i bruk som hvalskute av hvalfangerveteran Arnold Dahl, som var sønn av legendariske kvalfanger ”Røver Dahl” fra Lofoten. Da Oddbjørn fikk tak i fartøyet i 1998, var den som allerede nevn, blitt et vrak med dårlig flyteevne.

Oddbjørn og Kari hadde gode forbindelser blant kystfraktens utøvere og avtalte med en større fraktebåt med kraftig nok kran til å løfte ”Svolværingen” på land. Fundamentet kom på plass og det var knyttet stor spenning til forsøket, som dessverre misslykkes. Etter fraktbåtskipperens begrunnelse var skuta 15 tonn for tung for kranen.

Kilde: NP 05.05.2000 

Det ble da satt i gang et omfattende dugnads arbeid for å få fjernet ballast og tanker. Dette var et vanskelig arbeid og tok mange dager med frivillige fra Tranøy Båt-og velforening. Vekten ble redusert så mye at en kunne få avtalt nytt forsøk fra fraktbåten ”Transnes” med en kran kapasitet på 75 tonns løft. Torsdag den 4.mai 2000, med mange skuelystne , spente tilskuere, lykkes det å få den digre skuta løftet på plass i enden av Mellageret. Til stor jubel.

Kvalbåten ”Svolværingen” var kommet på land på Tranøy, og en diger byrde var løftet fra Kari og Oddbjørns skulder. Første etappe av et spennende prosjekt var lykkelig i havn på land.

Det var Stoklands Bilruter AS som eide og drev Mellageret. Og deres selskap som ga tomtefeste for ”Svolværingen”. Og det var Kari og Oddbjørn som bekostet og bygde en fullverdig kai foran båten, til stor nytte både som kai og serveringssted, i samme stil og i flukt med kaia til Mellageret.

Kvalbåten ”Svolværingen” på land på Tranøy

Den videre planen var å få Kvalbåten omgjort til godkjent spisested med moderne kjøkken. En oppgave som viste seg å kreve ekstra mye tid og stor tålmodighet. Om bord i en båt har en snekker ikke bruk for verken vinkel eller vater. All innredning må tilpasses skutsidens avrundende fasong. Og det var den oppgaven Oddbjørn gikk løs på med glød og iver. En oppgave som viste seg skulle ta lengre tid som ventet. Fire år etter var vraket blitt til en fornyet stolt skute klar til innvielse som spisested for de mange ventende gjester. Også alt ytre var nøyaktig gjenskapt til minste detalj med kanon og tønna i toppen på plass. Dekket var blitt en diger promenadeplass, også velegnet til servering på fine dager.

Den nybygde kaia foran skuta ble den mest populære spiseplass med flott utsikt over havna, gjestebåtene, flytebrygga og badefjæra. Et miljø alle måtte trives i. En av Kari og Oddbjørns sønner, Dag Steinar, var utdannet kokk, og tok ansvaret for meny og servering i det topp moderne kjøkken på en profesjonell måte.

En annen sønn, John Petter, var skipper og dykker på ett av Kystverkets service skip ”Vestfjord”, og foretok ved flere anledninger kontroll og utbedring av bunn fortøyningen til flytebrygga. Og var dermed med på den store familieinnsatsen i havna. Da så familiens eneste datter Siv giftet seg med en ekte Tranøypatriot: Bjørn Steinar Hunstad, med båt i flytebrygga, ble familiens Tranøy tilhørligheten nærmest komplett.

En ny Tranøy-væring; hvalbåten "Svolværingen" ble satt på land i 2000. I 2008 startet restaureringen av kaia. Og her skinner både hvalbåten og kaia. (Foto: Laffen Elsbak)

”Svolværingen” ble en stor suksess ikke bare for de mange gjester, men også for øvrige befolkning, som utenom sesongen har arrangementer og treff , sangkvelder og quiz, alt med hyggelig servering. Skuffelsen var derfor stor det ene året kokken ikke kunne stille opp, og ”Svolværingen” måtte holde stengt.

IKKE ALT BARE FRYD OG GLEDE

”Svolværingen” hadde vært i drift i fire sesonger da Kari ble syk og fikk en alvorlig diagnose. Da ble det for tungvint å være i det gamle huset i Myra. Hun måtte derfor i 2007 flytte til deres tidligere leilighet i Svolvær, og Oddbjørn ble alene på Tranøy. Selv med mange besøk til Svolvær, ble det en vanskelig tid for begge. Sykdommen gjorde henne etter hvert helt sengeliggende, med faste besøk av hjemmesykepleien. Like før jul i 2011 var det slutt, og Oddbjørn ble alene på det lille småbruket Stormyra, med den digre ”Svolværingen” majestetisk plassert som et gedigent blikkfang i Tranøy havn. Den må sies å være en av stedets store stoltheter som Tranøys egen ” Kari i Myra” vil bli husket for.

04.10.2012. Omvisning med Laffen

”Svolværingen” vil fortsatt være en stor attraksjon, og forbli havnas og Tranøys ruvende varemerke.

Nov. 2012

FRA TØMMERÅS TIL TRANØY

Loshus på Tranøy.

Halgerd (1914-2001) og los Erling Moss (1908-1970) flyttet fra sin eiendom i Tømmeråsen høsten 1949 til Tranøy. De hadde da to jenter og en gutt, Annelise, Jorunn og Knut. Erling var kystlos og hadde da tjenestegjort i mange år fra Lødingen.

Familien flyttet inn i los Harald Bergs hus hvor hans fraskilte kone fortsatt bodde. Fruen beholdt da andre etasje, og familien Moss tok inn i første. Dette loshuset ble bygd av kjentmann og senere kystlos Johan Hamlot antakelig før 1920. Harald Berg kom fra Tromsø. Familien bodde i huset fra 1934 til 1940 da han var ansatt som statslos på Tranøy. Hans yngste sønn Arne gikk jeg på barneskolen sammen med. Han hadde en eldre bror, Asbjørn, og en søster, Jonny, som ble gift med Jarle Knutsen på Skogvold. Harald Berg var en kløpper å regne brøk, og mange regnetimer ved kjøkkenbordet var til stor nytte for de to skoleguttene. Arne rømte til Sverige i 1944 sammen med to andre Tranøygutter, Kjell Leirvaag og Hermann Sørensen. Arne Berg fant sin kone i Sverige og ble der resten av livet.

I 1953 kjøpte familien Erling Moss huset til los Lars Halfdan Fjeld (1896-1948) på Tranøy. Fjeld var statslos fra 1937-1948. Etter hans bortgang bodde hans kone Maggie og begge barna, Harald og Randi (Tulla ), i huset noen år. Da de solgte flyttet alle til Oslo.

Erling Moss ble i 1952 ansatt som statslos på Tranøy, og familien kjøpte dette huset og flyttet inn. Nå var de blitt en familie på seks, for Tove kom til verden i 1951. De utgjorde en solid økning av folketallet på Tranøy.

Halgerd kom fra Ballangen til Hamarøy og ble ansatt som menighetssøster i halv stilling, og helsesøster i halv stilling. I sin tjeneste fikk hun oppdrag i Tømmeråsen hos Erlings mor. Slik ble hun og Erling kjent kjent, og giftet seg i 1941.

Med en ektemann stadig på farta og med fire unger i huset ble det nok å gjøre selv i et mer lettvint hus. Allikevel hadde hun i seg dette med omsorg og pleie for andre. Når tiden rakk tok hun oppdrag der problemet var størst.

(Fotokilde: Olav Elsbak) 

Nå fikk også Erling enklere arbeidsforhold og kunne ta dager i skogen i Tømmeråsen. Han bekymret seg over veien som ikke tålte belastning fra en tømmerbil. Det var nærmest umulig å få tømmeret solgt og sendt av gårde.

Da så gamle ”Skytterhuset” etter mange års forfall under og etter krigen, skulle rustes opp og utvides, var Erling så sjenerøs at han tilbød gratis tømmer til formålet. Da ble det en kjempe dugnad med hugging og transport til saga. Veien var skrøpelig og det måtte brukes mindre traktorer med tilhenger. Da Skytterhuset omsider sto ferdig ble navnet endret til Nordbygdens Forsamlingshus. Begeistringen var stor, og en inviterte Book Jenssen til å besøke huset med sin meget populære Nord-Norge turne. Dette lyktes, og det var ekstra spennende og festlig å kunne oppleve kjente norske artister som Kari Diesen og Arvid Nilsen på scenen i det resturerte Skytterhuset. At Forsamlingshuset på Nordbygda ble utvidet og modernisert var mye takket være Halgerd og Erlings giverglede.

Veien til Tømmeråsen ble bare verre og verre, og det ble umulig for skogeieren å utnytte den mengde verdier som der fantes. Da var det at ordføreren i Hamarøy fikk et langt brev, nærmest med ”en trussel” : Kom det ikke penger til utbedring av veien ville han og familien flytte til Lødingen og tjenestegjøre derfra. Det var reine ord for pengan, fra en meget beskjeden og nøktern person.

Det var også et krav som hele kommunestyret oppfattet, og som ble tatt alvorlig. Skogreisningslederen for Nord-Salten ble engasjert, planer ble laget og tilskudd gitt. Veien fikk status som ”Skogsbilvei” og ble rustet opp i tilfredsstillende grad. Etter at sønnen Knut overtok Tømmerås eiendommen sammen med sine tre søstre, ble veien gitt status ”bompengevei”. I senere år blir den administrert av et styre bestående av grunneiere og hytteeiere etter prinsippet ”sjøl hjelp er god hjelp.” I dag er skogsbilveien en god adkomstvei til mange hytter, og en sjarmerende turistvei ikke minst for ivrige bærplukkere. Og alle betaler bompenger med glede.

Halgerd og Erling Moss (Foto: Sverre Elsbak - bildene er beskåret)

Erling Moss døde brått og uventet 4. januar 1970, bare 62 år gammel. Han døde på en søndag. Jorunn, Knut, Tove og Arild, var hjemme på Tranøy i helga. Alle befant seg andre steder i fylket; på jobb, i militære eller på skole. Annelise var ikke hjemme, hun jobbet som flyvertinne. Far hadde delt ut noen lommepenger til de som sto på tur og skulle reise. Knut syntes han ble litt lenge i kjelleren og tok en tur ned. Da lå han død på kjellergulvet. Det ble et sjokk for familien og for alle på Tranøy. Helt plutselig var mor enke bare 56 år, og fire ungdommer uten far. Hamarøy var da uten kirke og alle begravelser måtte foregå fra hjemmet. Jeg kan huske at soknepresten i sin tale uttalte ”at det var tungt for alle, men tyngst for ungdommene som ikke hadde så sterke skuldre og bære sorgen på”.

Alle i familien fikk sine liv helt endret. Når ungdommene måtte dra hver til sitt, satt Halgerd alene i det store huset. Selv om alle brukte en hver anledning, alle fridager og ferier til å være sammen med mor, så ble det mange lange dagene for Halgerd. Det var jo pleie og omsorg som var hennes fag, og nå måtte hun prøve å ta vare på seg sjøl. Ønske om å hjelpe andre var fortsatt tilstede. Det ble derfor til at hun rakk ut en hånd i de hjem hvor det trengtes mest. Det var derfor naturlig for henne når min svigerfar i nabohuset ble kreftsyk og sengeliggende den siste tiden, å trø til med kjærkommet bistand.

Halgerd Moss (Foto: Laffen Elsbak)

Etter hvert som alderen meldte seg med sine skrøpeligheter, fikk hun oppleve at noe av hennes hjelp til andre, nå ble hennes tur å ta i mot fra naboer og andre. For alle gjorde det godt å kunne bistå litt til en kjær nabo. I tillegg til mange besøk, ble det også mange telefoner. Telefon ble det også siste kvelden til naboen. Hun ringte med beskjed om ”at nå nærmer slutten seg”. Et øyeblikk etter var naboene på plass ved sengkanten, og etter bare en halv time var det slutt. Stille og rolig sovnet hun inn.

Det solide loshuset fra 1939 er fortsatt i familiens eie og blir vedlikeholdt og fornyet av familien under ledelse av Knut. Etter at han ble pensjonist bruker han store deler av tiden på Tranøy og tar oppdrag både i Tranøy Båt- og velforening og i Skulpturkomiteen. Og alle søstrene hans bruker all fritid og ferier sammen med sine familier på Tranøy. Og Tømmerås eiendommen er i bruk store deler av sommeren, og er hele familiens stolthet.

Febr.2013

FRA BARDU TIL TRANØYBANKEN

Først litt om Hammerø Sparebank som arbeidsplass.

Hammerø Sparebank ble stiftet på Finset i 1875, og tranøyværingen Nicolay Walsøe ble da valgt til direksjonens nestformann. Slik kan en vel si at banken har hatt sitt ”Tranøypreg” allerede fra starten. Det var da naturlig at den på folkemunne ble kalt ”tranøybanken”. Allerede året etter stiftelsen ble Tranøy tingsted, og banken flyttet til Tranøy. I alle år frem til at banken i 1976 ble flyttet til Oppeid, var den bestyrt av styremedlemmer fra Tranøy-området. Den daglige ledelse og kassererfunksjonen var frem til etter krigen, tatt hånd om av eieren til Tranøy Gård, i rekkefølge: Nicolay Walsøe, Jens Krog og Aage Krog. Kontoret var i Walsøes butikk frem til egen bank ble bygd i 1924. Under krigen bodde kystlos Ragnvald Jakobsen og familie i bankens leilighet i 2.etasje. I første etasje hadde banken en møtesal beregnet for Forstanderskapet, men som også ble brukt til annen møtevirksomhet, blant annet søndagsskole og omreisende predikanter. I en periode like etter krigen ble salen brukt til massevaksineringer for tuberkulose og poliomyelitt, og noen ganger til kontor for omreisende skoletannleger. 1944 inntok et kompani på 150 tyske soldater Tranøy. De tvang seg inn i alle hus på Tranøy, også bankens møtesal.

Etter krigen (1948) solgte Aage Krog sin eiendom Tranøy Gård til Hamarøy kommune. Han sluttet i banken og Johan Andreassen overtok hans butikk. Krog flyttet til sitt nye hus i Stormyra. Tok med seg hesten og ei ku og drev Stormyra i kort tid som et småbruk. Her bodde han sammen med sin kone Harda, og sin mangeårige butikkdame Kristine Tollefsen. En kort periode bodde også hans søster Guri Krog der. Hun var pensjonert etter å ha vært den aller første telegrafbestyreren, og fungert i en lang årrekke. Hun var mangeårig organist i kirka. Og hun var en ivrig amatørfotograf. Aage Krogs bror Olaf Krog var da gått bort for noen år siden. Da Aage Krog døde, flyttet Kristine og Harda til hennes hjemplass i Hamsund.

Den første ikke Tranøyværing som ble bankkasserer var Torberg Robertsen. Han kom fra Svolvær Sparebank og fikk Reidar Hind som assistent. Da var det blitt krav om å være to personer til oppgaven. Robertsen dro etter to år tilbake til Svolvær og ble banksjef der.

Som ny kasserer ble Alfred Widding fra Tromsø ansatt. Da ble tranøyværingen Wilhelm A. Fosdahl assistent, Widding fungerte bare et par år, dro tilbake til Tromsø, og der giftet han seg med Tranøy-jenta Aud Rath.

Da rykket Fosdahl opp til kasserer og flyttet inn i bankens leilighet sammen med sin fru Inger fra Finnmark, og Håkon Løding ble assistent til han ble avløst av en ny Tranøy mann; Terje Andreassen. Han fungerte til han fikk jobb i Narvik Sparebank og hans bror Johan Andreassen overtok assistentjobben i 1958. Han overlot da butikkdriften til sin dyktige kone Ellen som drev alene til butikken ble avviklet i 1963.

Etter noen år ble Fosdahl ansatt som banksjef i Brønnøysund og familien flyttet dit.

1962. Olav Elsbak sen. går av som styreformann, og får pressang fra påtroppende styreformann Brynjulf Skogholt.  Ved bordet banksjef Mikal Sollid og styremdelem Giæver Jensen. (Fotokilde: Olav Elsbak)

Fra 1958 hadde banken kontordager på Oppeid, og i 1963 endret banken navn til Hamarøy Sparebank. Fra 1. januar 1970. ble Banken sammensluttet med Bodø Sparebank og kunne fra da betjene sitt marked på en langt bedre måte. Fra 1984 ble 23 Sparebanker i Nordland fusjonert og navnet ble SPAREBANKEN NORDLAND, og fra 1992 ble Hamarøy Sparebank avdeling av SPAREBANK 1 NORD-NORGE.

1955 kom Mikal Sollid ( 1909-1979) inn som bankkasserer. Han flyttet fra Bardu med sin kone Magnhild (1918 – 2012) og barna Ola (1946) , Jan (1949) og Gerd (1951), og flyttet inn i bankens leilighet i andre etasje. Familien fikk også en ekte tranøyunge da Henning ble født i 1959. En stor familie og en god forsterkning av innbygertallet på Tranøy. Alle ble snart gode tranøyværinger.

Begge var engasjerte mennesker og gikk aktivt inn i sitt nye lokalmiljø og bidro i alle lokale aktiviteter. Med aktive barn på ski og friidrett var det naturlig at Mikal engasjerte seg i Tranøy & Omegn idrettslag ( T&OI). Han ble styremedlem og medvirket i alle arrangement. Magnhild engasjerte seg i husmorlaget med blant annet etablering av studieringer. Noe som var helt nytt på Tranøy, med møter hjemme hos deltakerne. De ble fort aktiv i skolen og alle aktiviteter i foreldrelaget. Magnhild engasjerte seg også i kulturkvelder på Forsamlingshuset, og Mikal var noen år 17. mai taler. Hele familien trenger betegnelsen ”aktive dugnadsfolk”.

Magnhild Sollid. (Foto: Privat)

Mikal tok fort tak i et av stedets hovedproblem: vanntilførselen. Han fikk gjennomført den første start med å formulere en avtale med grunneierne i den eneste vannkilden i området. I dette tilfelle var det nok en fordel at en Bardudøl tok jobben. Han fikk også sendt avtalen til tinglesing, og dermed var grunnlaget for etablering av Tranøy og Omegn vannverk lagt.

Mikal hadde i Bardu vært engasjert i kultivering av fiskevann, og nå var han med å starte Nordbygdens Sportsfiske forening. På 60-tallet ble det flere år satt ut mange tusen yngel av regnbueørret i alle vann på Nordbygda. Et tiltak som det høstes stor glede av fremdeles. Han ble i 1960 valgt inn i kommunestyret, og medlem av formannskapet i hele to perioder, og var varaordfører deler av en periode. Han var også medlem av skolestyret en periode, og flere år formann i Menighetsrådet.

1975 flyttet familien fra bankens leilighet på Tranøy til sin nybygde enebolig på Presteide. Og året etter flyttet Hamarøy Sparebank fra Tranøy til sitt nye bankbygg på Oppeid. Hamarøy kommune fikk da overdratt bankens eiendom på Tranøy for et symbolsk beløp, og de hundre år med bank på Tranøy var dermed avsluttet.

Dessverre fikk ikke Mikal så mange års glede av sitt nye hus og sin nye tilværelse på Presteid, før helsa skrantet og han ble alvorlig syk. Han døde så alt for tidlig bare 69 år gammel. Og med Mikal var den siste banksjefen, og den ærverdige ”tranøybanken” borte. Det ble en ny nedtur for det lille tranøysamfunnet.

Alterteppet til Hamarøy kirke, vevd av tekstilkunstner Eevahenna Aalto. (Kilde: Hamarøy menighetsblad)

Magnhild ble valgt inn i Menighetsrådet 1981 og formann fra 1986. Hun var også medlem av Hamarøy kommunale studienemnd, og av Hovedutvalg for kirke og kultur, samtidig som hun bestyrte Hamarøy Folkebibliotek i noen år. I 1984 ble hun valgt til noe som ble kalt ”altervegg komite” for å finne et alternativ til det krusifikset som hang der fra før i Hamarøy kirke. Det var et arbeid hun engasjerte seg i med iver og glød, og brukte mye av sin tid på.  

Som den samfunnsengasjerte, aktive damen hun var, fikk hun mange politiske verv. Hun ble tidlig valgt inn i Kommunestyret. Først som vara og siden fast i en hel periode. Det samme i Skolestyre, hvor hun var leder en hel periode. Og vi finner henne i tillegg både i Kulturstyret, Husmorvikarnemnda og Innkvarteringsnemnda. Etter 20 år som leder av Hamarøy Pensjonistforening mottok hun for få år siden Pensjonistforbundets Hederstegn og diplom.

Et stort høydepunkt var det for Magnhild, for hele komiteen og for oss alle i Hamarøy, da det ferdige produkt kunne innvies i Hamarøy kirke søndag 12. august 1990. En fullsatt kirke var med på innvielsen av det nye vakre alterteppet i beundring og takknemmelighet. Et nytt alter i Hamarøys stolte kirke.

Magnhild døde i januar 2012 etter et langt og aktivt liv både i politikken og i Herrens vingård.

 Eevahenna Aalto,  tekstilkunstneren som vevde alterteppet. Hun er født i Helsinki i 1944 og bor nå i Hammerfest hvor hun har sitt tekstilatelier. (Kilde: Hamarøy menighetsblad)

Bilde fra ei diakonisamling i Meløy i 1992.  (Kilde: Hamarøy menighetsblad)