Historien

Sverres side

 http://www.sverrep.com

Guttan på HATTEN 850moh i 1970. SEGLET i bakgrunnen og ei aning av Lofotveggen. På bildet ser vi Dag, Hjalmar, Trond og Laffen. (Foto: Frode Elsbak)

Tranøys historie

TRANØY  FRA  BEGYNNELSEN

(Av Laffen Elsbak, januar 2012)

Som de fleste gamle handelshus langs Nordlandskysten, er også Tranøys historie  knyttet til de personer som til en hver tid har eid og drevet stedet.

Hartvik Christensen var født i Steigen, og kjøpte Tranøy gård av Staten i 1825. Tranøy  var da på stor flo nærmest en øy og alt på den omflødde delen kjøpe han. Det første han bygde var naustet, og der startet han også handel oppe på loftet. Han fikk tinglest bygdefarskontrakt med almuen på Nordre Hamarøy. Han allierte seg med en jekteskipper fra Troms og sammen dro de til Trøndelag og kjøpte en stor herregård som var til salgs. Denne reiv de (tømmerhus) og fraktet med seg nordover. Huset var så stort at de hadde nok med hver sin halvdel, og første halvdelen ble så losset på Tranøy og satt opp som selveste hovedgården.

På biblioteket i Hamarøy ligger en butikkprotokoll (butikk-kladd) utstilt i et glassmonter. Det er bekostet av hans oldebarn Anders Skoglund, tidligere skolesjef i Nordland, og primus motor for å få startet Gymnas i Hamarøy.

Hartvig Christensen og hans kone Ingeborg fikk så vidt vites 3 barn: 

Christen B.Christensen, g.m. Maren Olsdatter.  Bodde i Brennvik.

Joakim Christensen. Ble handelsmann på Finseth.

Emilie (Hartvigsdatter) Christensen, g.m.Jørgen Steen i Steinsos.

Handelen på Tranøy fortsatte i regi av Christensens familien i noe over 25 år. På slutten gikk det dårligere med økonomien, men Hartvig solgte unna før det kom til konkurs. Dårlig helse var visstnok en av årsakene til den negative utviklingen. Da Hartvig Christensen døde, hadde han året før solgt Tranøy med smått og stort for 940 specidaler til Ditlef W. Lund. Lund hadde da et tilsvarende handselssted han selv drev på Bjarkøy.

På denne tiden arbeide Nicolai Walsøe i handelshuset Dons på Hamnvik i Ibestad. Han var gift med handles-mannens datter Elisabeth. Mye tyder på at Ditlef W. Lund var orientert om Nikolai Walsøes ønsker om å skaffe seg sitt eget handelssted. Det virker som han opptrådte som ”agent” når han kjøpte Tranøy, og solgte det umiddelbart videre til Nikolai Walsøe.

Kilde: Halfdan Lind, og Anny Hopland.

Nikolai Walsøe kjøpte så eiendommen i 1850. Walsøe kom fra Trøndelag  og hadde vært handelsbetjent hos Dons i Hamnvik, Ibestad kommune. Han var en driftig handelsmann, og for også å drive gården, skaffet han seg faglig bistad utenfra. Han startet med å oppføre butikkbygningen, og fikk bygd ei brygge og noe kai slik at anløp ikke lengere skjedde fra båt. Han oppførte flere bygninger, bl.a  Stabburet som står den dag i dag. Han trengte mange kaifolk ettersom salt og kull ble lagervare, og at det den gang ble hentet slakt innpakket i grind, som skulle videre helt til Svalbard. Da måtte kaifolket stå vakt nattestid for at ikke kråka skulle gå laus på kjøttet. Senere skar han litt is på en stor dam ute på Nordnesset bak Bredesens hus. Isen ble levert til fiskebruk i Lofoten.

Prospektkort fra Walsøes tid på Tranøy. Det mest spesielle er det originale naustet hvor taket går nesten ned til bakken. Oppå der hadde han sin butikk. Vi ser også en feskhjell og et dokkehus, noe som var ganske spesielt. Det gamle vaskehuset med den store pipa ble brukt hele tiden til vaskeri mens Bygdeheimen var i drift.  Bildet at bårsstua  (borgstua) er første gang jeg ser fra denne siden. Innhegningen tyder på en grønnsakhage. Ellers er staburet og butikken den vi ser i dag, bortsett fra at inngangen til butikken var mot sjøen. Og telegraf og bank var neppe kommet da bildet ble tatt. (Kilde: Olav Elsbak)

Med så stor aktivitet trengte Walsøe mange arbeidsfolk, som alle måtte hentes utenfra, og en av dem var unge Knut Pedersen fra Hamsund som da var blitt konfirmert på Garmostredet i Lom. Hans korte opphold på Tranøy er grundig beskrevet og debattert i de fleste kulturfora, og har bidratt til å sette stedet og butikken ekstra på kartet. Butikkbygningen ble i 1989 fornyet og tatt i bruk til Hamsundgalleriet på Tranøy A/S, som det først hete. Med Karl Erik Harr som utstillende kunstner. De første årene var Irene Jørgensen gallerileder.

Foruten handel, ekspedisjon, gårdsbruk (han hadde også et bakeri) eide og drev Walsøe tre fartøyer. En Jækt, en Gallias, og en Slupp. Noe senere også et dampskip.

Bildet er tatt  31.mai 1879 i solveggen av TRANØY GÅRD. Knut Pedersen Hamsun fotografert sammen med handelsmannens familie på Tranøy. Gårdeieren Nicolai Walsøe stående bøyd bak til venstre. Datteren Laura stående foran vinduet. Knut Pedersen ( handelsbetjent ) stående helt til høyre.

(Fotokilde: Olav Elsbak)

Gammelbrygga og nye posthus. Fra sildefiske 1948-49 med kjøp og salting av sild. (Foto: Sverre Elsbak)

Med storsildfisket i 1870-åra ble det stordrift på Tranøy. Men den oppgangstida som silda skapte varte ikke så lenge. Prisene sviktet og det ble salg med tap – handelshuset vaklet – og gikk til slutt konkurs i 1885.

Det fortelles at gamle  lensmann Olsen holdte auksjon en hel uke for å få solgt alt.

Walsøe hadde 13 barn.

Han tok initiativet til å få opprettet en avd. av Norges Bank i Bodø, og lykkes med det

Han var med å stifte Hammerø Sparebank.

Han var ordfører i Hamarøy i 2 perioder  1857 – 64.

Og i hans tid ble Tranøy tingsted  1876.

Tranøy sett fra sjøsida og Heimerhavna. Vi ser fra venstre banken, butikken, Stabburet, Hovedhuset, naustet, Borgstua, og nyfjøset under bygging. (Fotokilde:  Elsbak)

Jens Krog kom fra Offersøy (rett over fjorden) og ble den tredje eieren. Han kjøpte handelshuset av banken i 1885  og tok opp driften igjen og gjorde nye investeinger særlig med å bygge skikkelig kai i tilknytning til brygga.  Butikkbygningen fikk to nye funksjoner. Hammerø Sparebak ble stiftet og etablert på Tingstedet Finnseth ved Skutvik 1875. Når så Tranøy ble Tingsted året etter ble banken flyttet dit og fikk sitt kontor i Butikken.

Omtrent samtidig ble Tranøy også Telegrafstasjon, og denne ble plassert i samme butikkbygningen som nå fikk fire sentrale funksjoner på ett gulv med to innganger, begge fra sjøsiden. Butikk, bank, posthus og telegraf, alt under samme tak.

1924 ble banken på Tranøy bygd. En stor bygning i to og en halv etasje  med leilighet i andre og to kontor. I tillegg en møtesal  med egen inngang beregnet for Forstanderskapets møter vår og høst. Salen ble ofte brukt til møter med omreisende predikanter for ulike misjoner. Der var benker til 30-40 sitteplasser, og i den samme salen hadde min mor søndagsskole nesten hver søndag i en lang periode. På vinterstid måtte hun fyre i ovnen på forhånd.

TRANØY SOM TYNGDEPUNKT

Etter århundreskiftet ble det enda mer aktivitet.

På slutten av 1902 ble Ofotbanen ferdig bygget til Narvik, og malmen fra Kiruna kunne skipes ut Vestfjorden  og ikke bare gjennom Bottenvika som var frosset på vinteren. 1. januar 1903 ble Tranøy Losstasjon opprettet, og 6 statsloser (sjøloser) ansatt. Fra før var det et titalls kystloser (tidl.kjentmenn) i tjeneste, og i tillegg til disse var den en fyrbetjening på tre familier på Tranøy fyr som ble etablert i 1864. Til sammen et bra antall personer på det lille stedet med god og fast lønn. En situasjon som fikk gamle kommunekasserer  Amundsen til å uttale ”at hadde han problemer for å få betalt regninger eller lærerlønningen, så tok han en kontordag på Tranøy, og da ble det alltid en råd"!

Smed, snekker og kaibetjent var allerede på plass, og nå ble det også bruk for losskøytemannskap og en toller.

Mormor Jonette Knutsen og morfar Aldor Knutsen. (Fotokilde: Elsbak)

Min morfar Aldor Knutsen var en av de seks ansatte statsloser. Han kom fra Tofte i Tjeldsund med sin familie på sju personer; 3 sønner og 2 døtre. Han kjøpte et hus som en av Walsøes bryggemenn hadde bygd. Eiendommen fikk navnet ”Solum, br.nr. 5 ved tinglysningen i 1919.

Min far Olav Andreas Elsbak, f. 03.10.1992 bodde da på gården Elsbak som var en husmannsplass under hovedbruket Gurendal, sammen med sine foreldre Marta og Sivert Elsbak. Min farfar kom fra Gudbrandsdalen som tolvåring, og farmor fra Vassvik i Steigen.

Far jobbet i sju år som handelsbetjent hos Sverre Pedersen på Oppeid.  Deretter var han to år i en annen butikk på Oppeid, A. Andersen. Så gikk han Clausens handelsskole i Bodø i 1914. 

Underoffisersskole i Harstad 1916. Olav Elsbak nr. 2 fra høyre bak (Fotokilde: Laffen Elsbak)

Og deretter Underoffiserskolen i Harstad. Han ble kjent med Aldor Knutsens yngste datter da han og noen venner syklet til Tranøy om sommer-kveldene for å slå langball. De giftet seg i 1918 og flyttet inn i sin svigerfars hus, mens morfar og hans familie flyttet tilbake til sitt gårdsbruk på Tofte.

Morfar pendlet da mellom Tranøy og Tofte til han gikk av som statslos i 1929. 

TO NYE BUTIKKER PÅ TRANØY 1918-19

Fra venstre: barna Astrid (gift Elsbak), og Therese (gift Hansen), moren Jonette Knutsen (født Jakobsdatter), faren Aldor Knutsen, videre barna Jentoft Knutsen, Jakob Knutsen og Arthur Knutsen.

Foto: Tjeldnes fotosamling; skaffet til veie av Roar Hanssen (Kilde: Laffen Elsbak)

Olav Elsbak (født på gården Elsbak ved Gurtendal) kjøpte i 1919 eiendommen "Solum 26/5" på Tranøy av sin svigerfar Aldor Knutsen. I dette bolighuset startet Astri og Olav Elsbak butikken samme år. Han hadde da vært handelsbetjent hos Sverre Pedersen på Oppeide i 6 år. I 1914 gikk han Claussens Handelsskole i Bodø. Handelsbrevet ble utstedt 1/7-1919 og butikken åpnet 21/7-1919.Til venstre utenfor bilderammen ligger Fosdahl-gården (bygget 1920). På bildet ser vi fra venstre Olav Elsbak's butikk (bygget/ombygget 1922/1924). Til høyre Olav Elsbak's hus (ukjent byggeår) hvor han drev handel fra 1919-22. Se dokumenter i høyre felt på denne siden. Bildet er tatt ca. 1925. (Kilde: kopiert fra Jubileumsskriftet)

Året etter ekteskapet var inngått åpnet min far butikk i det gamle huset han kjøpte av sin svigerfar. Butikken ble innreid i  stua med inngang rett fra fylkesveien som var ferdig bygd i 1905, og som min farfar arbeide på i flere perioder. Noen traseer hadde han eget anbud på og var arbeidsbas. Min farmor Marta hadde et hofteproblem og hadde store vansker med å gå. På denne måten fikk min mor fra første dag hun giftet seg en familie på fire personer å stelle for. I tillegg hadde hun sin far som leietaker pluss statslos Petter Hansen som bodde i huset til han gikk av i 1940.

Sivert Elsbak arbeidet i flere perioder på fylkesveien i Tranøy-området. Noen traseer hadde han eget anbud på og var arbeidsbas. Trykk på dokumentet for å lese hele.

Helt til venstre Anders Holms fiskebrygge på Steinsosen. Og masten av losskjøyta "Anna". Til høyre vises Tranøy slip. (Fotokilde: Olav Elsbak)

Tranøy 1926. To generasjoner Elsbak; Sverre sammen med faren Olav.

Alfred Fosdahl var fra Brændvik og hadde åpnet butikk i Johan Jacobsens uthus  (kalt Bulen). Like etter bygde han en stor gård med butikk nede og leilighet i andre, pluss kvist. I tillegg til sin kjøpmannskap ble han også forretningsfører for Trygdekassen. De hadde tre gutter og en jente. Den yngste gutten, Alf var en av mine lekekamarater og nærmeste nabo.

Fra venstre Fosdahlgården, heimgården til Elsbak og butikken. Bildet er fra ca.1950. (Foto: Sverre Elsbak)

Nå var Fylkesveien ned til kaia flyttet og bygd der den er nå. Samtidig bestemte også far seg for å bygge ny butikk ved den nye veien, og arbeidet ble satt i gang. Alle varer til alle tre butikker kom med lokalbåten og måtte hentes fra vareskuret på kaia.

SLIP PÅ TRANØY

Andor Skarvik fra Skarvik etablerte egen slip på Tranøy, med smed Nic. E. Jensen og snekker Hans E. Løding som fagmedarbeidere. Løding hadde da sitt eget snekkerverksted med alt tenkelig utstyr, selvmontert og drevet med en bensinmotor.  Han laget vinduer til de fleste boliger som ble bygd. Jensen var også låsesmed og konstruerte et beslag for å kunne åpne slagvinduer hvor det også var utenpåliggende dobbeltvinduer.

Krog  demmet opp et lite basseng oppe i haugen og la rør ned til kaia for vannforsyning til båter.  Det samme bassenget som i dag  fremstår som en liten idyll og har fått betegnelsen ”naturpark” med eget skilt.

NYTT HUS BYGD I 1933

I 1933 bygde Elsbak nytt hus (midt på bildet). I forkant av bildert lekestua som også var Sverres faste plass for løvsagarbeider. Der ble også "Det høye råd" sine møter avholdt. Videre ser vi taket på steinhuset som morfar bygde, og taket på fjøset som brant i 1937. Til venstre og bak huset til Elsbak (på andre siden av veien) ligger loshuset til Hilmar Vollan (Andenes). Huset overlot han til sin svigersønn los Hilmar Fyrvik, gift med hans datter (8 søsken).I bakgrunnen Hans Lødings bolighus, fjør og snekkerverksted. Til høyre for det Sisilie og Helmer Bredesens bolig og fjøs. Helmer var mangeårig fast mann på kaia på Tranøy. (Fotokilde: Petter Hansen ca. 1935)

Det gamle ble revet og ny mur satt opp på samme plass, men nå ble det plass til en liten kjeller. Familien flyttet til Hans Løding og bodde der til det nye huset ble ferdig, mens familien Løding flyttet til et rom i hans verksted. Jeg var da fire år og husker godt at bestemor ble kjørt på handvogna til den nye boligen for det var vanskelig for henne å komme seg inn i gammelforden fra 1925 som far kjøpte til drosjekjøring. 

Det nye huset fikk 5 soverom i andre etasje og to på kvisten. Nå fikk leietakerne, som fortsatt var morfar og Petter Hansen hver sitt rom, mens broder Sverre og jeg delte gutteværelser ved siden av foreldrerommet med dør i mellom. Farmor og farfar fikk sin egen stue (kalt kammers) med egen inngang i første etasje. I tillegg fikk hushjelpen, butikkdamen og betjenten hver sitt rom, to av dem på kvisten. Jeg kan enda se for meg middagsbordet hver dag med 9 personer rundt, og den store svartkomfyren med varmeskap over, og med mange kasseroller. Den samme komfyren som grismaten ble kokt på tidlig om morran.

 

T-Ford lastebil. Etter noen år ble det anskaffet ny drosjebil, og Forden ble bygd om til lastebil av Karl Karlsen på Presteide. Denne lille lastebilen ble kjent som en trofast "arbeidshest" på Nordbygda, og tjenestegjorde fram til 1945. En liten episode om varetrasnport tas med her: - Betjent Åge Hansen hadde vært på Hamlot etter tyttebær. Bærene var pakket i tønner, og lasset ble så tungt at Fordens lille motor ikke klarte stigninga opp "Røsnesska-ret". Det var da bare å losse av det meste av lasta, kjøre bilen opp bakken, for så å rulle de fulle tyttebærtøn-nene etter og laste de på igjen på toppen av bakken! Det hører med til historien at Åge dagen før hadde fått en tønne på ene stortåa, slik at han gikk med én tøffel og én sko! (Foto: Sverre Elsbak)

I 1936 kjøpte far ny bil og Forden fra 1925 ble elegant omgjort til lastebil. En ombygging som Karl Karlsen på Presteide utførte nærmest proffesjonelt. Det var en stor begivenhet i familien, med to biler på gården.

Samme året ble tårnet på Tranøy fyr bygd. Det ble en ny stor milepæl i utviklingen av Tranøy. Fyret fikk også tåkesignal. Den fikk navnet Hambro etter stortingsmannen som i de dager var ute på valgturne.  Tåkeluren hørtes godt på lang vei, og ble koblet inn straks fyrbetjeningen ikke kunne se Rotvær fyr.

FJØSEN BRENNER 1937 

Farfar var 75 år det året og ”gårdsgutt” nærmest på heltid, Det siste tørre høyet var nettopp kommet i hus, og farfar gikk ned til sjøen for å få seg et skikkelig sjøbad etter slåtta. Da ser han nede fra fjæra at det stiger svart røyk opp fra den låven han nettopp hadde forlatt, og at folk springer til. En hushjelp, Mary satt ute i veranda, krampegråt og var utrøstelig fortvilt, Hun hadde fyrt opp gryta i fjøset for å koke grismat. Gnister fra pipa havnet ned i grisebingen på baksiden av fjøset og antente den halmen grisene hadde der.

Det nye hovedhuset ble berget med at solide presseninger fra kaia ble hengt på veggen mens mannskap pøste vann på fra bøtter. Vannet ble hentet på fat fra kaia og kjørt opp på gammelforden med Sverre (14) som sjåfør. Kua var ute på beite, naboen Fyrvik berget grisen, bilen som stod i garasjen ved fjøset ble hentet ut, bensinfatet ved pumpa like i nærheten ble fjernet.

Oppi dette virvaret av angst og stress kommer farfar ruslende i underbuksa fra sjøen. Resten av klærne hadde han mistet underveies. Hans sorg og fortvilelse kan ikke beskrives. Dagen etter gikk han ut og røsket opp de høydottene som stod igjen rundt hesjestauren, av gammel vane og ren ordenssans. Han gråt nok stille inni seg.

Ny fjøs ble bygd innen året var omme. Thorvald Finvik tegnet en løsning i to etasjer med full låve på toppen, og en dobbel garasje ved siden av. Alt i betong. Det var fars gamle naboer fra Gurendal, Petter og Håkon Gurendal som tok jobben. Solide arbeidere som drakk vann med havregryn i til tørstedrikk når det var varmt, og mor ga dem full kost i tillegge til husets øvrige beboere.

1938-39 NYE LOSER ANSATT, OG SEKS NYE HUS BYGD

Kai, post og ekspedisjon skiftet eier.

Alle byggevarene kom med båt til kaia og ble kjørt opp til byggeplassene med hesten i Kroggården og fars gammelford. Det var betjent Åge Hansen, fetter fra Tofte som var sjåfør.

I tillegg til de tre loshusene bygde Anna og Johannes Johnsen  bolig og pensjonat. Som ansatt losvakt registrerte han utseilingslosenes behov for overnatting og laget fem små rom i sitt hus til formålet. Samtidig åpnet de et spisetilbud. Stedet fikk navnet ”Vesleheimen Pensjonat”

Det femte bygget var fars påbygging av butikken som nå fikk dobbelt stor grunnflate og en etasje til.

Tranøy gård ca. 1935. Nærmest til venstre Borgstua, bak denne Hovedhuset, til høyre for hovedhuset butikken med stabburet nærmest bak stolpen. Litt av Banken skimtes helt til høyre. I bakgrunnen Heimerhavna. Bildet er tatt fra Loshågen. (Foto: Petter Hansen)

Tranøy Gårds eier fra 1885, Jens  Krog overdrar nå eiendommen og aktivitetene til sine to sønner Aage og Olaf Krog, Telegrafen flyttes til Oppeid og Guri Krog fulgte med som bestyrer. I tillegg ble hun organist i kirka.

Kai, ekspedisjon og post overtaes av Brynjulf Jensen, sønn av Bernhart Jensen fra Sommersel. Viden kjent notfisker med egene båter. Han skiftet noen år senere etternavn til Skogholdt etter heimgården på Sommersel. Han bygde nytt posthus og telefonstasjon nede ved kaia og fikk et lite lager av matmel fra Statens Kornforretning som ble lagt i kaibrygga, mens han bygde nytt vareskur på kaia. Han bygde også nytt bolighus, slik at det i samme perioden ble hele seks hus under bygging.

Aage Krog fortsatte med butikken og var fortsatt kasserer i Sparebanken og samtidig en slags vaktmester for bankens bygning.  I Bankens leilighet bodden nå los Ragnvald Jakobsen med familie. I 1945 overtok Johan Andreassen butikken.

ANDRE VERDENSKRIG 

9. APRIL 1940

I 1938  kjøpe far ny drosjebil, en sjuseter Plymouth. To år etter fikk han og Carly Thomassen i oppdrag å kjøre skolebarn til Helland skole, en uke hver. Denne uka var det fars tur, og jeg hørte  nyhetene på radioen sammen med han. Der fikk vi fortalt at tyske styrker var gått på land i Narvik, at de to norske slagskipene Eidsvoll og Norge var senket ved kai, og et ukjent antall av mannskapet  var omkommet.

Krigen inn i stua

De to slagskipene kunne Sverre se fra sin hybel på Fagernes. Samtidig var all telefonkontakt med Narvik brutt. Min mor forestilte seg det aller verste, og usikkerheten gjorde henne ganske hysterisk fortvilt. Far merket seg også Knut Hamsuns appell den dagen som ble sagt på nyhetene om å ”kaste geværene”.  Det ble for mye for den gamle underoffiseren, han gråt. En fortvilt mor og en far som plutselig gråter, gjorde at den elleve år gamle skolegutten følte  selve krigen var kommet helt inn i stua.

Til skolen

Skolebilen ble noe forsinket, og alle elevene var like stille og alvorlige når de kommer i bilen. Lærerinnen fikk fyrt opp Petromaxlykta og prøvde å starte dagen med de gamle ritualer. Etter bare et par timer kom far og hentet oss. Det er ingen vits å være på skolen på en slik dag. Lærerinnen var enig, og alle dro hjem hver til sitt.

Hjem igjen

Det ble en lang og uhyggelig dag, mye lytting på radio og spent stemning i hele huset. Mor gråt ofte, sang salmer og fremsa bibelvers, og far hastet mellom radioen og butikken.

Besøk av krigsskip

Om ettermiddagen skjedde det noe som vakte alles oppmerksomhet. En britisk jagereskadre kom inn Vestfjorden for å angripe ti tyske jagere som lå i Narvik, og en kom opp til lykta på Tranøy. Tre mann i en båt kom roende i land, og to av dem kom på land. Den ene som var offiser, tok straks kontakt med de fire losene som var kommet, og det ble ivrige samtaler på engelsk. Den ene losen - Lund Jensen - tegnet hele Narvik havn i snøen, og det var tydelig  slik informasjon de var ute etter. Den andre, en matros hadde to flagg med, gikk ut på kaikanten og semaforerte beskjed til jageren utenfor. Det var et imponerende syn som sitter godt i minnet. Alle fem krigsskipene gikk så sakte ut fjorden, for så senere på kvelden å komme tilbake med full fart inn fjorden i angreps posisjon. Alle forsto at nå ville noe skje inne på havna i Narvik. Svaret fikk vi neste dag, da bare tre av destroyerne kom seilende tilbake, og en av dem svært skadd og deler av skipet skutt bort.

Tilfluktssted

I noen uker på forhånd hadde alle på Tranøy fryktet tanken på et sjøslag i Vestfjorden, og skaffet seg et fluktsted i avstand fra fjorden. Vår familie skulle til Dypvik til ho Grete, og  fyr-folket skulle til Steinsos. Vi hadde en liten koffert klar. Samtidig kom det beskjed på radio at vi skulle ta ned dobeltvinduene og lagre dem i kjelleren, for så å kunne sette dem opp hvis de vanlige vinduene ble knust under skyting i fjorden.

Flyaktiviteten økte stadig. Vaktmannen på losstasjonen kunne oppservere flyene i lav høyde. Da plugget han inn hele sentralbordet og ringte kraftig til alle los telefonene, før han selv sprang i sikkerhet bak steinhallen nedenfor. Los Petter Hansen bodde hos oss, og hans telefon hørte vi godt. Da sprang vi alle opp i morfars steinhus som den gang føltes ganske trygt. På forhånd var det lagt tre favner ved på taket, som var det svake punkt. Det ble mange turer opp i steinhuset de nærmeste dagene. Også noen ganger med falsk alarm, da nervene var i

høyspenn.

Bilen kamuflert

Det var kommet masse snø, og den store svarte bilen vistes så altfor tydelig fra luften. Mor sydde da en kamuflasje av lerret, og den ble på til veien ble bar.

Sjøslag i Ofotfjorden

13. april om formiddagen kunne alle se en armada av større og mindre krigsfartøyer på tur inn fjorden. De som hadde kikkert kunne se at kanonene var bemannet. Alle forsto at noe ville skje inne på Narvik havn og kanskje lenger ut i fjorden. Det var derfor best å forlate Tranøy, og de aller fleste dro til sine avtalte fluktsteder, også vår familie.

De aller fleste var tilbake på Tranøy dagen etter og alle var spente på å se når flåten kom tilbake etter sjøslaget  i Ofotfjorden og på Narvik havn. Og det ble med begeistring og stolthet oppdaget at alle returnerte, men mange med store skader. Slagkrysseren Warspide med følge kom så nær Tranøy fyr at fyrbetjeningen gjorde honnør med det norske flagg da de passerte. Og til sin og alle store begeistring gjorde krysseren honnør tilbake med å fire og heise det engelske flagget. Det var en stor dag på Tranøy.

Telegram fra Overlosen

Til Tranøy Losstasjon ”Kom til Tromsø, stor alliert mottaksjon er ventet. Vi trenger loser til invasjonsflåten fra England”. Og flere reiste nordover. To av disse var Giæver Jensen og Hjalmar Varde.. Dagene gikk. Ingen telefonforbindelse og kontakt med de hjemme på Tranøy.  Så hørte de at tyskerne planla å rykke frem til Tysfjorden. De ble skremt og så sine familier på Tranøy i fare, og ville hente dem nordover.

Unødvendig evakuering

Som tenkt, så gjort. De leide en motorskøyte i Tromsø, dro til Tranøy og hentet begge familiene som hadde tre og fire barn. Det var ingen problem med navigeringen med to loser om bord. Familien Jensen skulle til hans hjemplass Balsfjorden, og familen Varde skulle til hans hjemplass Tromsøsund. Ikke lenge etter forlot Kong Haakon Norge fra kaia i Tromsø, og kapitulasjonen var et faktum.

Rykter om for lite mat i Narvik - retur til Tranøy

Helsedirektør Karl Evang var kommet til Tromsø. Han aksjonerte. Skaffet mat og mannskap, leide to fiskeskøyter for å frakte mat og utstyr til Narvik. De to Tranøy losene fikk i oppdrag å lose disse, og tok da sine familier med på turen, og alle kom seg trygt tilbake til Tranøy etter en noe unødvendig tromsøtur.

Tyske uniformer i lokalmiljøet

Det var ikke mange dagene etter kapitulasjonen før det kom tysk vakt på Fyret og Telegrafen på Oppeid, og det virket ganske uhyggelig å se denne uniformerte fienden, og enda verre å få dem inn i butikken. Men respekten var stor og alle greide å beholde roen.

I 1938  kjøpe far ny drosjebil, en sjuseter Plymouth. På bildet ser vi to stolte brødre og farfar. 1941 kom lensmannen og rekvirerte fars drosjebil. Det var en trist dag for hele familien. Bilen ble sendt med lokalbåten og var i tysk bruk i over ett år. Da den kom tilbake tok familiens mekaniker Karl Karlsen på Presteide og demonterte mellomakslingen, og grov den ned bak fjøset for å være sikker. (Tekst og foto: Olav Elsbak)

Tyske soldater i huset

Høsten 1943 kom det en tropp på 150 mann til Tranøy, og alle ble fordelt inn i bolighus. Hjemme hos oss ble bestefar flyttet på loftet, slik at seks tyskere fikk hans rom i første etasje hvor det var egen inngang. På den måten unngikk vi det problemet mange andre fikk med at de gikk i dørene sammen med familien.

Alle radioer inndraes

Far solgte radioapparater, og etter at alle radioer var inndratt og lagret på Ungdomshuset på Vassmyra, kom det en ettersending på tre apparat fra Radionette, og far ble enig med Lensmannen at de kunne oppbevares innlåst i et kott i andre etasje med forseiling på døra. Dette ble gjort, og det varte ikke lenge før Sverre elegant fikset lakkseglet, og vi kunne høre nyheter fra London stille og andektig mens alle tyskerne i huset var ute på oppdrag.

Tranøy under tysk kontroll

Troppens kommandant bodde på Vesleheimen Pensjonat, og i Nilsens garasje var det hestestall. Hele troppen fikk alle forsyninger med båt fra Lødingen flere ganger i uka, slik at trafikken var stor og øvelsene mange.

Og så kom freden

Og så kom freden, her representert med skrammeltoget 17. maimorgen 1958. Peugot-bil, tysk etterlatenskap, kjøpt 1945-46 på Fiendligeiendom Notvatnet ved Innhavet for 1200 kroner av Olav Elsbak sen. (Foto:Sverre Elsbak)

Det meste av troppen var på plass om kvelden 7. mai 1945 da det ble meldt fra London på vår illegale radio, som for anledningen var satt ut på gangtrappa, at Tyskland hadde kapitulert, men at kapitulasjonen ikke var offisiell før 8. mai. De tyske soldatene hørte og så alt, og oppførte seg rolig. 8. mai om morgenen var radioen fortsatt på trappa og mange naboer kom for å høre den etterlengtede meldingen om fred. Flagget gikk til topps, og nærmeste nabo, han Hilmar, skrek ut så alle - også tyskerne - hørte det: ”Det ble f..n ikke nokka hakekors i det, heldigvis”.

Nå gjaldt det å få varer i butikken

Nå kunne kampen å få tak i varer starte. Og det var en stor opplevelse for første gang å kunne skrive bestillinger til fars mange kjente forbindelser. Det gikk tregt i starten for alt var på kvoter knyttet til tidligere innkjøp. Etter en tid var vi heldige og fikk ganske store kvoter på gummistøvler og metervarer (mest lerret), slik at vi kunne tilby disse produktene også på postordre. Dette utgjorde et bra tilleggs-salg et par år.

Matvare rasjoneringen varte, kaffemerker ble til gullringer

Under krigen var alle matvarer rasjonert, så det var å klippe rasjoneringsmerker ved alle salg. Ved å sende disse inn til Forsyningsnemnda fikk vi ny innkjøpstillatelse for samme kvantum.

Tranøy fotballag 1947-48.

Foran: Kåre - Hermann - Halvard

Bak: Tore - Johan - Jacob - Sverre - Asbjørn - Øistein -  ? - Harald

Matvarerasjoneringen varte ut 1951. Da Ranveig og jeg giftet oss i september 1951 fikk vi tilleggsrasjon for bryllupet på kaffe og sukker. Melet var da frigitt. Kaffe ble det for lite for de fleste, så kaffemerker var nærmest ”hard valuta”.  Da Ranveig og jeg skulle forlove oss i 1950 måtte gull leveres inn for å få kjøpt ringer. Dette hadde vi ikke, og siden det skulle være hemmelig lengst mulig, ble det ikke til at vi spurte noen heller. Da ble kaffemerkene gode å ha, og ved å ”stjele” kaffemerker for ett kilo, fikk vi bestilt ringer fra gullsmed Ole Aas i Trondheim. Så reiste vi med hurtigruta fra Lødingen til Tromsø i påska til Ranveigs tante Laura og satte ringene på.

1948 ble et merkeår for Tranøy

En kongelig resolusjon slo fast at Lødingen skulle være såkalt skiftstasjon for all skipsfart. Det var fortsettelsen av en tysk praksis. Det gjorde Lødingen til hovedstasjon for all skipsfart utenom malmtrafikken fra Narvik. Og det gjorde at alle kystlosene, som  ikke bodde fast på Tranøy, flyttet over til Lødingen. Samtidig som alle nytilsatte naturlig slo seg ned i Lødingen.

Og dermed startet en nedbygging av lostjenesten på Tranøy. Samtidig som omlegging av lokaltrafikken fra sjø til land var i sin begynnelse. Vi fikk ikke forbindelse med E-6 før i 1957 da Presteid brua kom, så vi var avhengige av lokalbåtene enda i mange år.

TRANØY HOVEDGÅRD BLIR GAMLEHJEM I 1948

Det andre som skjedde var at Tranøy Hovedgård, stedets opprinnelse og på mange måter drivkraft, ble solgt til Hamarøy kommune, og hovedbygningen ble gjort om til Gamlehjem og fikk navnet Hamarøy Bygdeheim. Tiltaket var i høyeste grad nødvendig, og det var sokneprest Carl Torp som må sies å være primus motor i det tiltaket.

Det tok mange uker å ruste opp hovedbygningen med el.innsallasjon, sanitær og oljefyring, og det var mest fagfolk fra Narvik som gjorde jobben.

Gårdstyrer ble ansatt og han ble samtidig vaktmester for hele anlegget. Bestyreren fikk leilighet i andre etasje i Borgstua, mens det i første etasje ble laget en snekkerverkstad i ene enden, og et Kapell i andre, med benker og talestol.

Første og eneste brudepar som ble viet i Hamarøy Bygdeheims kapell på Tranøy. Brudeparet var Ingeborg Lind og John Moen, og vielsen ble foretatt av klokker og lærer Johan Stokland. Vielsen fant sted i 1950. Bryllupsfesten var i hennes hjem på Silsandvollen. Stabburet var danselokale - flott bryllup på en flott sommerdag. (Foto: Privat)

Etter to-tre år ble første brudevielsen foretatt i kapellet. Det var Ingeborg Lind som giftet seg med losbåtfører Johan Moen, og bryllupsfesten ble holdt på Silsandvollen.

Bestyrerinne og betjening kom også på plass.

Tranøy gård blir Hamarøy Bygdeheim - innvielsen

Hamarøys ordfører Arthur Thoresen taler her og uttrykker glede for at kommunen har fått sitt første gamlehjem. Han takker sokneprest Torp og alle som har bidratt, og ikke minst gårdeieren familien Krog for salget av eiendommen. (Foto: Sverre Elsbak)

Dagen var godt forberedt av primus motor sokneprest Torp. Det som var av foreninger og lag ble organisert. Bare tre år etter krigen var ikke så mye kommet på plass.

Her dirigerer Ingrid Berg Leirvåg det blandakoret som hun i anledningen øvde med hjemme hos seg selv. Det ble mange øvinger, som resulterte i en vellykket opptreden for det tallrike publikum. (Foto: Sverre Elsbak)

På Tranøy organiserte vår mangeårige lærerinne Ingrid Berg-Leirvåg korøvelser i eget hjem. Hun samlet seksten ungdommer på stedet og omegn og startet øvelser. Det samme gjorde andre steder i kommunen. Musikk fantes ikke. Derimot hadde Lødingen fått etablert en hornmusikk, og den energiske presten greide å få avtale med musikken. I tillegg fikk han avtale med stedets største fiskebåtreder Erikstad om å frakte musikken til Tranøy. Så her kom den praktfulle skuta med signalflaggene oppe og med full musikk og la til kaia.

Full 17.mai stemning fra starten, og enda bedre ble det da musikken marsjerte fra kaia opp til Bygdeheiemen med hele folkemengden etter som en digert tog i full 17.mai stemning. Korsang og taler ble det snart for mye av, mens nye høydepunkter kom på løpende bånd.

Først rømmegrøt til alle, kokt på svart komfyren i gamle kjøkkenet over en lang dag. En innsats som nesten tok livet av den solide kokken. Et høydepunkt ble det også når Warhaug Gartneri - Kitty og Harald Thomassen - kunne servere tidenes aller første iskrem, frosset på en saltblanding i naustet. Og det ble nok til alle av både grøt og is. Hvor mange visste ingen, men i avisene sto det ”flere hundre mennesker spiste og koset seg hele dagen”.

NRK-Bodø's sjef Olaf Johnsen (til venstre) gjør her opptak på myke skiver, mens Sverre Elsbak leser Nordlandsdiktet. (Foto: Sverre Elsbak)

Fortette spenning ble det når alle visste at Kringkastingen fra Bodø var tilstede med sin sjef Olaf Johnsen, som via telefon overførte taler og sang på direkten. Lydbåndopptaker var ikke oppfunnet enda. Derfor ble det stor spenning og høytid når Olaf Johnsen la på sin myke vinylplate for opptak, og ba Sverre fremføre Nordlandsdiktet med glød og spenning. Det ble nærmest en liten sensasjon når en noen dager senere fikk høre diktet på radio fra Bodø Kringkaster.  Alle følte det som en ny æra til landet lagt.

17. maitoget på Tranøy 1950. (Foto: Sverre Elsbak)

Foran fra v. : Arne H. - Ukjent - Dommer Brandt - Ukjent - Ukjent - Arne E. - Carly T. - Johan K.

Bak fra v.: Ukjent - Ukjent - Ukjent - Ukjent - Olav N. - Ukjent - Laffen - Hermann - Svein - Sverre - Harry.

Fotballkamp i 1950 mellom Kjøpsvik - Tranøy. Oppstilling etter kampen i Kjøpsvik.

Noen som kjenner seg igjen - tips oss. (Fotokilde: Olav Elsbak)

"LYKKENS PRØVE"

En beretning fra Hamarøy fra omkr. 1900-tallet

(Artikkelen sto å lese i Hamarøy menighetsblad julen 1945)

Det var henimot advent. Jakta "Lykkens prøve" lå stø og seilklar utfor Bleia på Presteidvika. Skipperen Hansen, som var enkemann og losjerte hos Willumsen, på Uteide, hadde sagt farvel der, og var nyss kommet seg ombord. Båtsmannen Sivert Elsbakk, Ingvald på Slettbakk og Ove fra Karlsøya i Sagfjorden var i ferd med siste forberedelser. Rederen, handelsmann Sivert Persa på Opeid hadde ønsket lykke på reisa. Målet var Kristiansund. Så bar det avsted for fulle seil til Skrova. Der tok de inn klippfisk i rommet og rundfisk på dekk.

Det blåste voldsomt, og de ble liggende to dager ekstra for Skrova, før de så det likt å ta over Vestfjorden. I Grøtøy måtte de atter ligge to dager for storm, for leia var trang.

Sent en kveld kom de til Brønnøysund, og neste morgen i grålysningen lettet de anker. De krysset hele dagen og kom på høyde med Helgelands-flesa. Det satte inn med nordvest og kov, men så ble det blikk stille. Det varte i to timer, og de lå og dreiv ut mot storhavet. En stor søkklastet sildskøyte fra Eidsf jorden dreiv side om side med dem.

Dette ser ut til å bli en pjusket natt, sa sildskipperen, og Hansen svarte: "Ja, det gjør så . . .". En knapp halv time etterpå spilte det opp til den villeste nordveststorm med rokk og kov. Helgelands-flesa var ikke til å finne og noe annet hadde de ikke å holde seg til. En kulingsbyge tok fokka. Klyverten var ikke oppe. Skipperen stod ved roret, en mann ved byssa og en framom masta, Sivert framme på utkikken.

Sivert Elsbak, f. 21.09.1862 Sel i Gudbrandsdalen, d. 27.01.1953 Tranøy. (Fotokilde: Olav Elsbak)

Tre gode kompiser; Alf, Laffen og bestefar Sivert.

(Fotokilde: Olav Elsbak)

Det var dødsmørke på alle kanter. Da var det at han på utkikken så opp mot himmelen, ba og sa: "Du, Herre, skal vi forgå i natt?"

Der kom en brattsjø og tok skjebåten, som lå godt surret over luka. Rekka fulgte med. Mennene i dødsmørket klamret seg fast med begge hender, og stirret framover i det ukjente . . .

Sivert ser plutselig noe svart og fast foran seg. Det måtte være skjæret Gimlingen. Han roper skarpt til ham ved masta. Denne videre til ham ved bysa. Det var for sent, og likevel tidsnok, for de var alt fart forbi. Her kunne nå både jakt og menn være blitt knust . . .

I over to timer lenste de inn over Bindalen, men visste ikke nøyaktig hvor de var. Så med ett tok båten grunn. De var rent langt opp på et skjær. Det lyste hvitt av brått på alle sider. Hva annet var det å gjøre enn å ause lettbåten og forsere seg gjennom bråtene og komme seg på land?

Det lyktes. Nå oppdaget skipperen et kjent punkt. Det måtte være kjerka på Holm. De nådde snart land, og alle mann sprang i sjøen. Men dragsuget tok dem. Annen gang fikk de fotfeste, og der stod de i en snøskavl til livet. Småbåten halte de opp etter seg.

Hus, lys eller folk så de ikke noe til. Gjennomvåte, sultne og utmattet satte de seg ned i snøskavlen og rådslo.

Så laget Vår Herre det slik: De gikk bent fram, og støtte om ikke lenge på et hus. Det var ved firetida om morgenen. En mann lukket opp og så halvt engstelig ut gjennom døråpninga. "Vi er forliste folk fra Hamarøy. Vi skulle til Kristiansund med fiskelast .".

Husbonden var ikke helt uforberedt på det. Han hadde vært ved vinduet om natta og sett et rart lys nede på sjøen. Det var nok skjedd en ulykke. . . Det var nok skjedd mange ulykker den natta i samme farvann. Fem fartøyer gikk klar, deriblant sildskøyta fra Eidsf jorden.

Men kanskje ulykken med «Lykkens prøve» ikke var så stor ulykke likevel . . .

De som ville se vår Herres hånd kunne se den. Hvem var det vel som berget dem fra Gimlingen og hvem gjennom bråttene på skjæret utfor Holm? Hvem lot dem komme seg ut av dragsuget og opp i løse snøskavlen? Hvem ledet dem til hus og gode folk? Var det kanskje ikke Vår Herre?

Så hadde da «Lykkens prøve» lidt skibbrudd, men med Siverts tro på Gud, som ble kraftig styrket under denne dødsseilas, gikk det bra. Den lykke har mangen gang stått sin prøve og holdt . . .

Således talte Sivert Elsbakk på sin 80. årsdag i hjemmet på Tranøy 21. sept. 1942.

LOSSØNNER SOM BLE LOSER

Ole Jacobsen (1854) som slo seg ned på husmannsplassen Fyrvika, var Tranøys første los.

Hans sønn Jæger omkom som 14-åring da han skulle sette los om bord fra seilbåten utenfor fyret. Samtidig omkom losbåtmann Konrad Nilsen. Disse to er de eneste som har omkommet i lostjenesten i Tranøy.

Ole Jacobsens sønn Johan Jacobsen ble los på Tranøy, og hans sønn igjen Olav ble også los på Tranøy.  Ole Jacobsens barnebarn Hilmar Fyrvik, ble også los på Tranøy, og det samme ble hans sønn Arvid Fyrvik, men ikke på Tranøy.

Sigvart Ludvigsens sønn Kåre ble også los, men ikke på Tranøy. 

Los sønner tilbake til Tranøy 

Av personer født og oppvokst på Tranøy er det i dag ikke mange igjen. Det erIngeborg Lind Moen (1920), Johan Andreassen, Sverre Elsbakog Laffen. Etter at Johan døde og Ingeborg flyttet til Bygdeheimen er det bare Sverre og meg tilbake (2012).

Men så for noen år siden, skjedde det hyggelige at to "los-sønner" - som begge var ingeniører - flyttet hjem til Tranøy da pensjonsalderen nærmet seg.  Begge var ressurspersoner å få tilbake i lokalmiljøet. Det var Bjørn Winther, sønn av Margit og los Wilhelm Winther, jernbanesjef i Narvik.

Tranøy båt- og velforenings første flytebrygge på Tranøy havn1998. Primus motor for prosjektet var Jostein Jensen. (Foto: Olav Elsbak)

Og det var Jostein Jensen, sønn av  Agnes og  los Giæver Jensen, miljøvernkonsulent i NVE avd. Narvik.  Begge hadde med seg hver sin Helga.  Bjørn's Helga etablerte ett hudpleietilbud, og Jostein's Helga var allerede kultursjef i Hamarøy. Bjørn og Jostein ble, sammen med Stein Thorbergsen med seilskuta "Hannah",  sterke pådrivere for opprustning av ny havn og flytebryggeanlegget, og ellers pådrivere for det meste som skjedde i Tranøy-miljøet.

Bjørn ble formann i flytebryggekomiteen og gjorde en kjempejobb i forbindelse med etableringen i havna. Han bygde nytt  hus ved siden av heimgården, og hytte ved Kilvannet. I tillegg bygde han svømmebasseng med oppvarming utenfor huset. Da Horst Tappert (Derrik) solgte sin hytte på Tranøy kjøpte Bjørn den etter som den sto i nærheten av deres nye hus.

Møte i Tranøy båt- og velforening i Kroneboden i butikken. (Foto: Olav Elsbak)

Jostein's Helga ble formann i Tranøy båt- og velforening og er det fortsatt (2012). Jostein viste seg også å være en fremragende snekker. Først brukte han et par år for å bygge sin egen husbåt. En flott utgave til alles beundring med de mest omtenksomme detaljer. Så tegnet og bygde han en flott enebolig på en unik tomt ved losstasjonen med den fine utsikten.  Boligen (fritidshuset) var til hans sønn Jens Petter. For så i senere år å gå løs på fornying av glassveranda og balkong på boligen de kjøpte etter los Sigvart Ludvigsen. Husbåten - og alle hans prosjekter - gikk under navnet "Det gode liv".

Bjørn's Helga ble dessverre plaget med sykdom slik at deres aktiviteter de senere år ble sterkt begrenset.  Bjørn's sønn Jan Gunnar Winther, direktør i Polarinstituttet i Tromsø, bygde arkitekttegnet hytte i samme området.    Så gamle Tranøy har høstet mange fremskritt med at de to los sønnene flyttet tilbake.

Los- og losbåtsønner med sommerhus

Arvid Fyrvik (nå bosatt Trondheim) med familie ferierer på Tranøy hver sommer. De har overtatt sin fars naust med feriefiske som stor hobby. Per Hilmar (nå Tanumhede) har overtatt heimhusan og foretatt resturering. Han og hans søsken er ofte på sommerbesøk.

Losbåtmann Harald Linds hus (som opprinnelig var et gammelt loshusbygd av los Ingvald Skoglund) eies i dag av Linds barn Gerd (Mosjøen) og Åge (Bergen). Også de har noen uker på Tranøy om sommeren.

Losbåtmann Kristian Sommersels kone Olga (1916) bor nå på Bygdeheimen (2012) og huset brukes av barna Roald, Bjarne og Astrid hver sommer. Deres naust i Heimerhavn ble sist sommer dekorert av en amerikansk gatemaler.

Av losdøtre og lossønner må nevnes Atle Fredlund og søster SvanhildRandi (Tulla) FjeldEva Lund Jensen (alle m/pikenavn) som er faste besøk på Tranøy hver gang det er Hamsundager.

Hanne Britt Kjevik, datter av Alvhild og los Håkon Westerlund, ble gift med los Erling Kjevik og bygde eget hus på Tranøy. Dessverre døde Erling alt for tidlig, og en tid etter brandt det nye huset deres, hvoretter Hanne Britt og familien bygde nytt hus på Oppeid. Alfhild og Håkon bodde hele tiden i hennes far los Randin Schjeldrup's loshus i Leirvåg. Deres to sønner Robert og Oddbjørn (begge lærere i Trøndelag)eier nå det staselige loshuset i Leirvåg og bruker det flittig.

Også fyr-folkets sønner søker tilbake til Tranøy. To av Therese og fyrassistent Asbjørn Pedersens sønner har funnet sin ferieplass på Tranøy. Steinar har en tomt som ble utskilt da familiens hus (også det et loshus) ble solgt til Berit Bech og Tor Karlsen, hvor han har byggeplaner. Og Geir kjøpte Gerd Moss sitt gamle hus fra 1950, som er nabohuset, og begge elsker å feriere på Tranøy. Geir spiller i et band som spiller både på Nordbygdens Forsamlingshus og på Dorotheas Fryd under Tranøy-oppholdet på sommeren.

Andre utflyttere som har markert seg i Tranøy miljøet er Kirsti Skogholt. Hun flyttet bare til Oppeid og ble gift med den avholdte distriktslegen Jonas Kalstad. Sammen bygde de Tranøy Galleri  med utgangspunkt i stedets gamle kaibrakke, som senere ble skolebrakke. Sammen med Hamsungalleriet er Tranøy Galleri en attrasjon på Tranøy. Kirstis søstre Bodil fra Amerika, Inger Johanne (Bodø) og Marit Julianne (Tromsø) ferierer hver sommer i foreldregården på Tranøy.

Los Rolf Bredesens sønn Hugo  (lærer i Harstad)  har overtatt sin farfars gård (Norneset). Siden han ble pensjonist er han store deler av året på Tranøy og er nå i styret for Tranøy båt- og velforening. Sammen med sin kone Gunn gjør de en aktiv innsats for stedet.

Loshuset til Valborg og Hjalmar Varde er overtatt av deres barnebarn Dag Olav Elsbak. Snekker hos byggmester Knut Høivaag.

Loshuset til Halgerd og Erling Moss er fortsatt i familiens eie. Det samme er Tømmerås hovedgård. Begge husene brukes på sommeren av barna Anne Lise (Oslo), Jorunn (Tromsø), Knut (Bodø) og Tove (Oslo).Sist vinter 2011-12 er det Anne Lises datter Kamilla og hennes Sven som bor i huset på heltid.

Felles for alle ferierende Tranøy-væringer  er at de er levende opptatt av stedets ve og vel og bidrar det de kan  i feriene. Blant annet er alle aktive dugnadsfolk i markedsdagene på Tranøy hver sommer, samt dugnad på flytebrygga. Uten deres medvirkning ville det vært vanskelig å få utført vedlikehold på flytebrygga og større arrangemanger. Det er Tranøy båt- og velforening  v/ formannHelga, som koordinerer de fleste dugnadsaksjoner og ulike aktiviteter.

Påskemarked med auksjoner

Et nytt arrangement de senere år på Tranøy er påskemarked med auksjoner. Det finner sted med stor deltakelse i Mellagrets andre etasje hver Påskeaften. Det var Valdemar Hansteen som hadde ideen og satte det ut i livet.  Det samles sammen ting folk har i huset og ikke har bruk for lenger. Så stiller Arne O. Holm som auksjonarius og skaper fin stemning. Marit i Tranøy Nærbutikk arrangerer konkurranse på  vekta av et digert påskeegg med stor oppslutting.  Påskeaften de senere år er slik blitt den dagen det er problemer å få parkert på Tranøy.

Bildet over er fra en av mange markedsdager på Tranøy, her i Heimerhavn. (Foto: Olav Elsbak)

HUS Å VÆRE I

Den utvidede butikken min far bygde i 1939 sto fortsatt med hele andre etasje åpen og uten innredning (ca. 200 m2). Ranveig var ferdig med sine kurs både på Solhov Ungdomsskole, Lyngseide, og på Trondarnes Folkehøyskole. Og hun var begynt på kontoret hos ekspeditør/poståpner/stasjonsholder Brynjulf Skogholt i   selve Posthuset. Det ble mange og lange spaserturer om kveldene, og mange innekvelder hos de tiltenkte svigerforeldre.

Hamarøy kirke bygget i 1885 med 750 sitteplasser. Kirken brant ned i oktober 1969 etter lynnedslag. I kirken ble vi gift, og alle våre fem barn døpt. (Ref. Laffen Elsbak)

Etter at vi hadde vært i Tromsø i påsken 1950 og forlovet oss, kom umiddelbart tanken om ekteskap og et sted å bo. I andre etasje i butikken var alt av vegger og tak ferdig, selv om det var både enkelt og  spinkelt med ujevnt gulv og utette gamle vinduer. Her var i alle fall en enkel måte å komme i gang på, i en knager etterkrigstid. Og vi fikk nødvendig forståelse og tillatelse til å sette i gang.

Vi hadde da i butikken opparbeidet et tilbud på bygningsartikler hvor det også inngikk bygningsplater av ulike slag og eternitt. Få byggeaktiviteter var kommet i gang i Hamarøy, så det var lett å få tak i snekkere, selv om ingen fantes på Nordbygda. Olaf Johnsen fra Hamsund, og Jens Rødtang fra Oppeid tok jobben.

De fikk bo i Skogholt sin brakke og syklet hjem hver lørdag og tilbake igjen søndag kveld. De hadde hver sin store hjemmelagede verktøykasse med vanlig datidens håndverktøy. Timeprisen var kr. 2,- pr time, som sent på høsten gikk opp til kr. 2,50. De hadde egen kost, men fikk en termos med kaffe og litt å spise hver formiddag, og syntes det var trivelig å kunne gjøre jobben innom hus.

Moderne isolasjon var ikke kommet, så i ytterveggene ble det lagt en porøsplate midt i stokken som det beste en kunne finne på den gang. Ellers vanlige forhudninger på begge sider. Vår dyktige lokale snekker Hans Løding fikk oppdraget med å lage trapp, noe han allerede var spesialist på. En telegrafmann hadde nettopp bygd sitt eget hus på Hjelseng og hadde noe pløyd plank til overs som jeg fikk kjøpe, og som ble til formålet. Med ny trapp og egen inngang syntes vi allerede at vi var  kommet langt. Vi innredde da kjøkken, stue og et soverom.   Resten av arealet var fortsatt lager. Lite varer og mest saker og ting fra naboer og andre. Ganske fullt var det i alle fall.

De to snekkerne laget kjøkken innredning og skap, og tapetserte og malte. Halvard Leirvaag la skjult strøm-ledning til tre taklys som da var det nyeste på området. Tranøy hadde da et felles lysagreget, som stoppet kl.2300 hver kveld. Det ble også plass til en vask på kjøkkenet med rør ned til butikkkjelleren, hvor det var et avløp som gikk ut i grøfta. Mens løsningen på vannet ble en tønne (sirupsfat) nede i gangen, som ble båret opp bøttevis til kjøkkenet.

Vi visste ikke da at det skulle gå mer enn tjue år før det kom permanent drikkevann til Tranøy.

Når en i dag (2012) husker hvor nærmest overlykkelige vi var for de løsninger vi fikk til, kommer det umiddelbart en stor klump i halsen...Dette å kunne skape noe for seg sjøl, enkelt og i all beskjedenhet, var den store lykken og tilfredsstillelsenDe mange mangler og provisorier  overså vi  lett. Men vi fikk en inspirasjon og en drivkraft for å få ting bedre etter hvert. 

Det gikk 6 år før det ble varig strømtilførsel til Tranøy, og det tok 22 år før vannet kom. Det er et godt minne å huske at alle løsningene kom etter felles innsats, hvor alle stilte opp.

Nordbygdens mannskor 1956 med sin dirigent Gerd Moss. (Foto: Sverre Elsbak)

Foran koret ser vi dirigenten Gerd K. Moss.

Første rekke f.v.: Agdar B. Hamlot, Håkon Westerlund, Gunnar Thomassen, Georg Lekang og Johan Moen.

Andre rekke f.v.: Jens Leite, Ole Martin Sørensen, Johan Andreassen, Harald J. Thomassen, Laffen Elsbak, Kristian Pettersen og Kåre Schultz.

Tredje rekke f.v.: Konrad Sommerheim, Sverre Elsbak, Odd Jeppesen, Helge Schanke, Robert Westerlund, Jacob Krog og Mikal Sollid.

Tranøy skole 1957.

Første rekke: Finn Ronald - Inger Johanne - Jorunn - Astrid - Karen Margrethe - Karin - Mona.

Bakerste rekke: Målfrid (lærer) - Willem - Hermann - Hugo - Jan Olav - Rolf Egil - Ola - Willy.

(Fotokilde: Olav Elsbak)

Tranøy skole 1957-58. Bildet er tatt utenfor skolebrakka.

Foran fra v: Gerd - Liv Marit - Marit - Knut - Kari Bente - Turid - Robby - Jan - Bjarne

Bakre rekke fra v : Målfrid - Magne - Steinar - Brynjulf Andreas

(Fotokilde: Olav Elsbak)

Søndagsskole hos Målfrid og Sverre 1968.

1. rad (foran fra v): Henning - Heidi - Britt - Sølvi - Sissel - Lars - Gaute

2. rad: Åse - Rakel - Karen Sofie - Ann Karin - Sonja - Grete - Kristin

3. rad: Trond - Hans Bjørn - Hege - May Kristin - Hanne - Hilde - Kristin

(Fotokilde: Olav Elsbak)

KAMPEN OM TROLLVANNET

Det var kasserer i Hamarøy sparebank, Mikal Sollid, som formulerte og fikk underskrevet en rettighetserklæring for å grave og anrette en 3" slange som uttak i Trollvannet, for vannforsyning  til Tranøy. Rettigheten  var datert 16. desember 1952, og ble tinglyst 16/6-1970.

Helland vannverk 

hadde da allerede lagt en 4” ledning til egen uttak. Når det bare ble 3" til Tranøy var det for å markere Hellands førsterett til Trollvannet. Det var da en annen grunneier bemerket "at de tror vi drikker mindre kaffe hvis tuten på kaffekjelen er tynn". I erklæringen fikk Tranøy vannverk også rett til å demme opp Trollvannet 1 meter. Og merknaden var at da kunne de ha sitt eget vann”. Alle følte rettigheten ble gitt med en smule underliggende håp om at "dette blir det ikke noe av" -  etter som det tok noen år før anleggsarbeidet kom i gang.

Tranøy og omegn vannverk 

Dette ble stiftet i mai 1970, og året etter var prosjektet finansiert og alt materiell ble innkjøpt. I ett område med store vannproblemer ble det en glede og optimisme bare å se alle slangekveilene ligge nede ved kaia. Ikke lenge etter startet grave- og sprengningsarbeidet på den 5-6 kilometer lange hovedledningen. 

Og det ble langt mer dugnadsarbeid som ventet. Av de større dugnadsinnsatser kan nevnes;

Merking og bonitering av hovedledningen og inntaksledningene.

Legging av sjøledningen over Tranøyosen.

Betongblanding og transport til reduksjonskummen.

Montering og skruing av alle skjøter og kryss.

Handgraving av hovedledningen i bratt terrenget før inntaket i Trollvannet.

Bilder fra vannverkarbeidet i 1973. (Foto: Dag Olav Elsbak)

Så startet probelmene 

Det var under sistnevnte gravearbeid at våre dugnadsfolk kom til å avdekke Helland vannverks ledning. Det resulterte i en anmeldelse til lensmannen med krav om stopp i arbeidet og garanti for utbedring av skade.

Lensmannen tok en rask befaring og slo fast at slangen var uskadd. Tross det ble det forlangt garanti for eventuelle skader, og slik garanti ble gitt av styret skriftlig.

Fra vannverkarbeidet i 1973. (Foto: Dag Olav Elsbak)

Fra vannverkarbeidet i 1973. (Foto: Dag Olav Elsbak)

Vår vannledning inn i vannet

For ordens skyld underrettet vi Helland vannverk om dato (12-13. juni 1973) når inntaket skulle skje. Da skriver Helland vannverk brev til Helserådet (9/6-73) og peker på at de ikke har gitt noen tillatelse å gå inn i vannet, og pekte på den forurensning som ville skje, og kalte det hele for "en aksjon".

Innslagssalva i Trollvannet 13/6-73. Skytebas Per Steffensen (1922) og Alfred Johansen med kompressor (Alfred døde for noen år siden). Mange meter ble borret og 25 kg dynamitt ble ladet i salva, som var særlig vellykket med full åpning på ett skudd. Det blei selve avslutningenssalutten etter ei lang og vanskelig økt. Bildet fikk vi låne hos Per den dagen han fyldte 90 år. (Foto: Sverre Elsbak)

Ingen e-colie bakterier i vannet

Helserådets ordfører distriktslege Sollie tok en tur til Trollvannet den dagen sprengningen skjedde, bare for å slå fast overfor Helland vannverk at "ingen med e-colie bakterier på støvlene hadde vært ute i vannet".

Nytt  brev  fra  Helland vannverk (15/6-73)

”For at det skal bli en avklaring med denne vanntvisten Helland Tranøy, må jeg be om at det blir sendt oss en skriftlig søknad om tilknytning til damanlegget i Trollvannet for Deres hovedledning.”

Ingen andre med tinglyste rettigheter

Som svar på siste brev ble henvist til brev fra Ofoten Sorenskriverembete, hvor det heter: "Iflg. Grunnboken er det ikke tinglyst overenskomst om vannrettigheter for andre på overnevnte eiendommer". Altså var det bare Tranøy og omegn vannverk som hadde tinglyste rettigheter i Trollvannet. I pkt. 1 erklærte vi å respektere Helland vannverks førsterett til vannet, og ikke foreta nedtappinger til skade for dette vannverket. Ut fra dette hadde Helland vannverk intet å frykte, og en følte at problemstillingen kanskje var en form for intern nabokrangel, frykt eller misunnelse?

Dette var sommeren 1973. Alle langs hovedledningen var påkoblet og trykkprøving pågikk. Takknemlighet og begeistring for å få vann i kranene var overveldende. 

Arbeidet med hovedledningen til Skogvold var i gang, og en var i ferd med å skaffe anleggsfolk til å ta demningen av Trollvannet.

Brev fra advokat Egil Fiane, Kabelvåg (16/7-73)

Advokaten var konsultert av Helland vannverks formann, og  en  grunneier i Trollvannet (som hadde gitt oss våre  tinglyste rettigheter).  Her hevdes det at styret i Helland vannverk mener at nevnte overenskomst er i strid med de rettigheter som er gitt, da rettighetshaveren som møtte opp, hadde glemt at han noen år tidligere hadde gitt Helland vannverk de samme rettigheter. Og at det nå ikke må tappes vann før det er formelt i orden med rettigheter for begge vannverk.

Nytt brev fra Helland vannverk (20/6-73)

"Å gå inn i Helland vannverks magasin vil bli uten Helland vannverks tillatelse. Det ansvaret som følger med denne fremgangsmåten fra Dem vil vi eiere av Helland vannverk nærmere vurdere".Sendt med kopi til lensmannen.

Et advokatbrev til, denne gang fra advokat Markus Andresen, Bodø (29/10-73)

Da hadde den samme rettighetshavers hustru møtt på hans kontor og anmodet om bistand til å få hevet vår tinglyste kontrakt fra 1970 hvor det står at vi kunne anrette 3” ledning inn i vannet, men at vi like vell hadde lagt  4” ledning.

Forklaring var at det var lagt 3" ledning etter kontrakten fra Trollvannet til reduksjonskummen. Fra denne var hele hovedledningen 4". Dette var det grundig redegjort for av vår tekniske konsulent på Fylket, både muntlig og skriftlig, og at 4" var statens krav for tilskott.

Hva kom denne langvarige uviljen av?

Det ble mange spekulasjoner. Naboskapet hadde aldri før sviktet i samme skolekretsen, med ny skole, med felles arrangement i jula, 17. mai og Sankthansaften og i idrettslaget. I det aller meste som skjedde var samholdet det beste. Nå var det skuffelse og fortvilelse og  bestevenner ble uvenner.

Det ble i denne tiden snakket mye, og grublet mye mann og mann i mellom. Etter hvert kom det frem uttalelser som nærmest avdekket en "frykt" for at vårt vannverk, som ble utbygd i full standard etter offentlige forskrift, skulle bli for dominerende og kanskje kunne motsette seg at Helland vannverk frosttappet vann hver vinter for å unngå frysing. Og videre at de ikke hadde tillit til at vannet ble demmet, opp slik at det kunne bli for lite. At de ikke hadde tinglyste rettigheter i det samme vannet, ble oversett i kraft av det "hevd" de mente å ha, og som ingen bestred. Og så kom det fram at formannen hadde sett for seg at vårt vannverk skulle avlegge en årlig vannavgift på kr. 1.000,-.  Og at det kunne være bakgrunnen for forsøket på å få endret overenskomsten med grunneierne. 

Alt bare spekulasjoner

De to advokatene fikk hver sitt fem siders svarbrev med all utredning om situasjon og forhold. 

Så inntraff stillheten og fordrageligheten. Og den daglige omgangstonen normaliserte seg etter hvert.  Alle var lykkelige over at vannet rant som det skulle, og at det ble rikelig vann til alle når demningen kom på plass.

Det var Per Steffensen (traktorgraver) og Alfred Johansen (kompressor) som hadde ansvaret for hovedledningen. I tillegg grov Halfdan Solheim  sjøleira i Steinsos til Tranøyosen, mens Brødrene Marthinussen grov ledninga på land på andre siden. Losskøyta m/Harald Lind tauet slangen over Tranøyosen på plass. Så var det Arne B. Hamlot og Kurt Nilsen som støpte for demningen.

Tranøy og omegn vannverk AL

Vannverket drev et par år med etterarbeid og tetting av lekkasjer som dukket opp,  innkreving av avgift og betaling av avdrag. Så kom en henvendelse fra oppsitterne i Sommersel om å bli påkoblet vårt vannverk med ny hovedledning frem til grenda.

Dette ble for mye

Ingen følte seg i stand til å gå løs på en ny byggeperiode. Styret henvendte seg til Hamarøy kommune og ba pent om at kommunen måtte overta vannverket med aktiva og passiva til videre drift. Og samtidig foreta utbyggingen av ny vannledning til Sommersel. Og slik ble dret.

En ærefull innsats var avsluttet og den fremtidige vannforsyning sikret i kommunal regi. 

Det er all mulig grunn til å gi Hamarøy kommune honnør for driften av vannverket. Det er i senere år foretatt grunnboring. Vannforsyningen i dag består av 60% grunnvann og 40% fra Trollvannet. I tillegg er montert et moderne renseanlegg med aggregat som pumper vannet ut på nettet med stabilt trykk. 

DERFOR HAR VI VERDENS BESTE DRIKKEVANN, OG ER MEGET STOLT AV DET.

Tranøy vannverks formann på toppen av demningen av Trollvannet over 30 år etter. (Foto: Per Normann, grunneier)

Les noen av dokumentene i forbindelse med vannverksutbyggingen her.

NYTT GLEDELIG TILTAK

Våren 1973 vedtok Hamarøy kommunestyre å stimulere til utbygging av veilys i flest mulig områder av kommunen. Oppgaven var basert på lokal dugnadsinnsats.

Det kommunale tilskuddet ble satt til kr. 300,- pr lyspunkt for ferdig oppsatt og godkjente anlegg. Deretter overtok kommunen vedlikehold og strømforbruk. 

Dette var et nytt og strålende tilbud som ble mottatt med begeistring og iver i alle grender og bygdelag. En måte å overvinne nattemørke på, særlig for oss på Tranøy som hadde loser og losbåtmannskap som måtte ferdes langs veien og kaia like mye på nattetid. Dessuten sto ønske om enda større trivsel veldig høyt, så dette måtte bli en ny giv.

Og naboene stilte velvillig opp. For oss på Tranøy som nettopp hadde fått vann, var dette en uventet forbedring og et varemerke for stedet. Et nytt og spennende tiltak. Alle tegnet seg som medlemmer i det nye andelslaget Tranøy Veilys. Vi begynte å føle oss hjemme i slike andelslag. Dugnadsarbeid var blitt et nytt varemerke for stedet.

Odd Korsmo i Nord-Salten Kraftlag foretok stikkingen og beregnet materiellet. Etter innhenting av priser på stolper og materiell, ble andelene satt til kr.500,-  pr. medlem/hustand.

Og dugnadsarbeidet satt i gang 

Å grave og delvis sprenge hull for stolpene gikk ganske greit. Da var det langt mer vanskelig å få reist de tunge stolpene. Men  her fant Sverre fram til teknikken. Da ble det straks noe mer "ulovlig" arbeid når amatører måtte opp i stolpesko for å montere isolatorene. Men oså det gikk uten uhell. Det samme med strekking av ledningene. Alt var ny og spennende innsats for alle, og iveren var stor. Det skulle jo bli lys langs en altfor mørk vei gjennom Tranøy. Lys også på natta.I følge timelisten ble det meste utført i løpet av tre dager.

Og alle så fram til høstmørket. En ny æra var blitt lagt til stedet.

Det tok noen dager før mørket seg på og fotosella slo inn og satte lys i alle pærer.Dette skjedde uten at det på forhånd var planlagt en felles markering av begivenheten.  Men sikkert er det; det ble langt flere og lengre spaserturer de nærmeste kveldene. Og alle var enige om at "nå har vi det like fint som i byen".

 

TIMELISTE DUGNAD

Les noen av dokumentene i forbindelse med veilysutbyggingen her.

LOKALUTVALG

I 1982 ble det etablert  lokalutvalg i alle områder av Hamarøy. Initiativet kom så vidt jeg husker fra Kongelig Selskap for Norges Vel, og det var kommunen som organiserte tiltaket med å ansette en egen konsulent som fikk ansvaret med å tilrettelegge og medvirke de første par år. Utvalgene fikk ingen penger, men en etterlengtet oppgave å koordinere grendas behov for kontakt med kommunen i ulike spørsmål. På den andre siden skulle kommunen kunne komme til lokalutvalgene med spørsmål og forslag. Det ble holdt kretsmøter for å velge medlemmer av utvalgene og den første tiden var konsulenten  sekretær og pådriver. Senere overtok lokalutvalgene sjøl styringen og oppgavene.

Dette viste seg å bli en nyttig løsning. Nå var det etablert et forum for felles planlegging og felles framføring. De mange ideer og forlag rundt om måtte nå koordineres i Nordbygda Lokalutvalget.  Og det ble lokalutvalget alle henvendte seg til i ulike spørsmål og ønsker. Dette lettet på de mange henvendelser direkte til kommunen, uten at det ble noen særlig kommunikasjon den andre veien etter at konsulenten reiste. Det jeg likevel vil understreke mange år etter, er det fine samarbeid som skjedde i styret for fellesskapet beste. Det ble et godt samarbeidsorgan. Med tilrettelegging av alle felles opplegg i området,  og ikke minst de mange kulturkvelder i Forsamlingshuset.

Det gjør enda godt å kunne leve på mange gode minner fra den tiden. Men som mye annet, har det meste en ende. Så også med  Nordbygda Lokalutvalg. Da den sist fungerende styreformannen flyttet ut av bygda, ble det nærmest full stopp. Da det noe senere måtte mobiliseres for å holde lys i alle veilysene, måtte det velges lokale styrer for hver anlegg for å skaffe nok penger til den del av drifta kommunen frasa seg.

Dette har  kanskje også med at den samme befolkningen blir stadig eldre, og de nye som kommer til ikke har helt de samme følelsene for behovet. Eller de kommer fra en plass hvor kommunen gjør det meste. Jeg tror de aller fleste savner Nordbygda Lokalutvalgs mangeårige funksjon.

Når det er sagt er det sterkt behov for å understreke den solide driften av Tranøy Båt-og Velforening som har vært en  trygg og sikkert koordinator for alt som har skjedd i Tranøy området, både før og etter Lokalutvalgenes tid. Foruten veilys har TBV stått for renovasjonsordning for båtfolk, beitepuss av alle jorder på hele Tranøy, utplasserte søppeldunker og vannforsyningen til heimerhavn, og ansvaret for Vannbasengen naturpark. Og selvfølgelig alt ansvaret for den daglige drift av flytebryggeanlegget, og tilrettelegging for de mange gjestebåter. Nevnes må også de årlige markedsdager med opplegg og parkering, og de senere års populære  påskemarked. Derfor  all ære til de som har ledet foreningen i en årrekke,  og til den store mengde av dugnadsarbeid som gjennom årene er utført. 

TBV er fortsatt et solid fundament i Tranøy samfunnet.

LOS  BRÆNDVIK  GÅRDEN

Gården som los Sofus Brændvik bygde på Tranøy etter at han var ansatt som los i 1903, ble etter krigen kjøpt av  losfamilien Bjørg og Rolf Bredesen. Familien eide den fram til Bjørg ble enke og flyttet til sin datter på Oppdal. Gården ble solgt til Erling Abelsen, journalist for Nordlandsposten, som eide den noen få år, og solgte den videre til Vibeke Stavøy og Geir Solli i 1993.

Vibeke og Geir flyttet til Tranøy. Hun overtok ærverdige Warhaug Gartneri, avviklet den gamle drivhusproduksjonen og etablerte i stedet egen blomsterbutikk på Oppeid. Han overtok den ledige drosjekonsesjonen etter som Sverre var fylt sytti. I tillegg til sin utdannelse som gartner og blomsterdekoratør, var Vibeke dyktig med mat og servering, og utdannet seg etter hvert i faget. Hun fikk rustet opp sitt nye store kjøkken til full standard og godkjent av Mattilsynet. Flere sommersesonger bakte hun brød og rundstykker som ble solgt fra Fosdahl gårdens ledige butikklokaler. I tillegg etablerte de, og drev Hamarøy Begravelsesbyrå i mange år.

Etter at blomsterbutikken, begravelsesbyrået og drosjetransporten var avviklet, konsentrerte ekteparet seg om sitt eget registrerte firma Tranøy opplevelser, og utvidet service- og spisetilbudet til brylluper og reiseselskaper i leide lokaler, for det meste Hamsungalleriet. Det ble også stor interesse for brudevielser ute i naturen på Tranøy sommerstid, og det ga dem ideen til et kapell på eiendommen som de bygde for egen regning på en tomt med flott utsikt. Kapellet fikk navner ”Den hellige Dorotheas Kapell”, og ble vigslet av biskopen i 2006. I tillegg til et Gudshus på stedet, med mektige Lofotveggen som ”altertavle”, har det blitt mange brudevielser. I tillegg utallige besøk av turister etter som kapellet ble en attrasjon på stedet. Etter noen års drift av Tranøy Opplevelser, kunne de i 2010 flytt inn i nytt moderne bakeri og kafe, med plass til 40-50 gjester. For så året etter å anskaffe en diger ”Lavo” hvor de flere ganger har servert nærmere hundre bryllupsgjester med stor presisjon og suksess.

Paret er også blitt med i et såkalt ”fjøsprosjekt i Hamarøy”. Her er planen å innredet fjøset på gården til utleierom i to etasje. Det vil utgjøre en ny forsterkning av tilbudet på Tranøy. Og en ny æra å markedsføre i Hamsuns Rike.

NEDTUR  FOR  TRANØY

Tranøy hovedgård med de ulike eiere, har i alle år vært  selve drivkraften i det meste som skjedde på stedet. Nå var også driften av Bygdeheimen flyttet, og det samme var Hamarøy sparebank. Den ærverdige Tranøy hovedgård var borte. Og  Fosdahl gården blitt til privat bolig og i tillegg forfal. Plutselig var tre monumentalbygg nærmest borte. Dette ga alle en følelse av nedtur. Særlig når de igjenværende bygg ble stående forfalte og uten vedlikehold. Og hovedgårdens ærverdige butikkbygning  var blitt et skjemmende skremsel. Eldste del av kaia måtte sperres av for sikkerhetshensyn.  Det var også flere tomme boliger, og rundt om på hele stedet kunne en finne hensatte gamle biler og kjøretøyer og annen uryddighet. I tillegg ble bare få av de fine jordene høstet. For turister og tilfeldige besøkende kunne stedet fremstå som i ferd med å bli fraflyttet.

Litt optimisme ble det da nye eieren av Tranøy Gård etablerte verkstedbedriften Tranøy Sveis. Bedriften fikk leveringer til Kobbelv anleggene, og plutselig var det 12 nye arbeidsplasser. Da så Kjerstad gården ble en offentlig institusjon for rusmissbrukere og to-tre nye arbeidsplasser, kom noe av optimismen tilbake. Allikevel  var det manglende vedlikehold i øyenfallende for alle, og det ble snakket mye om hva som kunne gjøres. Alt dette preget miljøet tydelig, selv om det var en del gode lokale aktiviteter på kultursiden.

”Ungt par fra Oslo på tur nordover”

Slik lød ryktene som kom, og at det unge paret skulle se på flere eiendommer i Vesterålen med tanke på å etablere et Vertshus. Det ble slått full alarm for å få paret til Tranøy. Vi måtte få lov til å vise frem Banken, om den kunne brukes til det tenkte formålet. Slik var det at Torill Ellingsen og Valdemar Hansteen kom til Tranøy, og bestemte seg til å bli. Senere fortalte de at allerede på bilturen ut til Tranøy ble de fasinert av området. Både naturherligheter og den vakre særpregede bebyggelsen. Paret antok, at det på sette og vis var bygdas tilbakegang som berga husene fra å bli modernisert. Og som dermed sørga for at mange av husene hadde beholdt sitt opprinnelige utseende.

I butikkens 70-års jubileumshefte stod følgende annonse:

”Valdemars hus”  ble det ikke. Etter deltakelse i et Litteraturseminar i regi av Hamsundagene ble det  Edvardas Hus. Da hadde man straks et verdens omspennende firmanavn. Også med en klar geografisk plassering. Firmanavnet var i seg sjøl en genistrek. Og er det fortsatt. Torills spøkefulle begrunnelse var:  ”for å unngå at gjester ringte og spurte ”om han sjøl e tilstede”. Beskrivende og elegant sagt!

Gamle Banken ble til  Edvardas Hus - Gamle Butikken ble til Hamsungalleriet

En fullstendig fornyelse skjedde på bygninger og bruksområde. Ingen av delene hadde før vært på Tranøy. Folk gledet seg stort og var full av beundring over disse unge menneskene. For å sitere gubben som hadde hørt siste nytt, og strålende kom for å fortelle ”at ho derre dama der, ho en pinadø arkitekt”.

Disse to hadde gått foran og vist  at det går an å  fornye gammelt til fullverdig bruk og utseende. Og det satte fart i alt vedlikeholdet på  stedet. Alle så at det var fullt mulig. Ikke bare det. Edvardas Hus var blitt både en bedrift og et begrep på Tranøy. Og like etter var sterkt forfalte Fosdahl gården totalt fornyet og blitt til  Edvardas Søster, med hotellstandard. Ikke så lenge etter ble en god del av Mellagerets andre etasje gjort om til spennende lokaler for maleriutstilling for salg. Lokalene var på leiebasis og fikk navnet Edvardas Trøysomhet.Underveis var en gammel herregård på Liland total renovert og rustet opp til et lekkert utleietilbud. Det samme ble et bolighus på Helland til samme formål. Senere kalt Hellandhuset.

Så skaffet de to seg en samarbeidspartner i et annet ungt par for i felleskap å gjøre flere investeringer. Det resulterte i at den ærverdige og forblåste eiendommen ute ved Tranøy fyr - Fyrvika -ble kjøpt. Nå er det sjarmerende 150 års gamle tømmerhuset gjort om til det en kan kalle ”et skrin av et hus” for utleie. I tillegg vil det i nærheten bli lagt inn tomter for litt mer fritidsbebyggelse, og alt med egen vannforsyning basert på rensing av sjøvann. Hvem andre kunne tenkt en slik løsning?

Ny arealer  -  større planer

Etter et par års jobbing greide Edvardas hus sammen med sine partnere å få ervervet et større areal på Tranøy med tanke på utbygginger. De hadde da bestemt seg for at ”på Tranøy skal vi bli. Her skal vi bli gamle”. Det innkjøpte området fikk navnet Storhaugen - Tranøyosen og utgjør til sammen  ca. 200 mål. For så i 2011 å kunne legge frem en godkjent detaljreguleringsplan utarbeid av Salten Kartdata AS. Om den er det bare å si, at det er den største plan som noen gang er utarbeid i Hamarøy. Alle ser med spenning fram til det som skal skje med planens gjennomføring som nødvendigvis må bli over tid, med all den energi og optimisme som ligger bak.

Fra Hartvik Kristensens spede start i 1830-årene, med hovedhuset og butikk i naustet, til Walsøes sterke utvikling av arbeidsplasser, og fall. Til familien Krogs forsiktige videreføring, og kloke salg av tomter, til Losstasjonens sterke bidrag til utvikling, og senere avvikling. Etter vel  tjue år av ”edvardasperioden”,  tegnes det seg nå en annen, ny og moderne utviklingsfase for det gamle avviklede handelsstedet, som nå i sommersesongen er blitt ”Det nye Skagen”  med  kunst og ferie.

De siste års opptur.

En gledelig positiv utvikling av stedet har skjedd de senere år, og det er grunn til stor honnør til alle iverksettere for pågangsmot og optimisme.

Og de nevnes her i rask rekkefølge:  

Hamsungalleriet, nå også med populær utstilling på Buneset, som fornyes hvert år.

Tranøy Galleri med sine tilleggsfunksjoner for overnatting og  dusj.

Kvalbåten med sitt unike restauranttilbud og servering på kaia.

Flytebryggeanlegget med service for gjestebåter, og kaieierens opprusting av kaia til full standard. Rene promenaden.

Populære  Tranøy Fyr med overnatting og bespisning.

Tranøy Opplevelser med Hellige Dorotheas Kapell.

Tahlpaxe Søm med sine tekstiler fra østen og moderne søm og snitt.

Bakeriet Dorotheas Fryd med Kafe og selskapslokaler.

Tranøy Bilservice med  bilopphøgging og transportoppdrag i Europa.

Helland Hestesenter med rideskole og turistovernattinger.

Tranøy Gårds store reguleringsplan med klargjøring av sju tomter for fritidshus, hvor to hus er under bygging.

Nyoppførte Regina Spa, kombinert med Tranøy Fysikalske, som en solid Tranøy etablering.

Og så selve krumtappen: Tranøy Nærbutikk som gjør at alt fungerer, og som kom på plass etter at vi hadde vært uten butikk i over ett år. Med fullverdig vareutvalg og åpningstider, og med en service som overgår alle.

Skulle jeg prøve å sette navn på den perioden vi nå er inne i, og som startet med et solid fellesløft, må den bli å hete nærperioden.

Og så, når nye arealer taes i bruk til nye formål, når kaia/Mellageret blir boligformål, og det blir hus og tiltak i Storhaugen og Tranøyosen, da vil mye av gamle Tranøy endre seg. For meg er det naturlig å foreslå perioden  til å hete:  Endringsperioden.

Kanskje historikerne i fremtiden vil karakterisere utviklingen slik:

Sirilund-perioden, Los-perioden, Edvardas-perioden, Nær-peroiden, Endrings-perioden.

Mai 2012.

OMSETNING I ETTERKRIGSTID

Jeg ble formann i Hamarøy kjøpmanns forening  i 1955. Da var det tjue butikker i Hamarøy, og fire på Tranøy/Nordbygda. En oppgave som skulle vare i ti år. Kjøpmanns forenings årskontingenten sier litt om størrelsen på omsetningen i Hamarøy i de årene. Årskontingenten var da kr. 75,- for en omsetning inntil 100.000,-, kr. 100,- inntil 300.000,- og kr.125,- for en omsetning på over 300.000,-.

I de årene var det knapphet på mange varer, og vanskeligst for små butikker å finne leverandører. I en aktiv periode med gjenreising av Norge etter krigen, var det også på landsbygda et stort behov for bygningsartikler. E. A. Smith AS  i Trondheim var en av fars gamle leverandører, og ble nå god å komme til. Vi fikk en kvantumsavtale på minst fem tonn for fraktfri levering. Det gjorde at vi ble konkuransedyktige i  bygningsplater, eternit, papp og spiker. Det varte ikke lenge før disse varer utgjorde størstedel av omsetningen. Med låven og et skur på kaia som eneste lager, ble det et sant slit å handtere disse tunge produkter. Det som kunne ligge ute var greit, men alle bygningsplater måtte bæres inn og ut av låven over ei lang låvebro. Den lille lastebilen gjorde tjenesten både opp fra kaia og ut til kundene. Og salget gikk greit så lenge vi var  konkurransedyktige, selv om vi manglet  materialer av trelast. Noe vi ikke hadde mulighet for å finne lager til.

1957 kom Presteid broen og hele ytre Hamarøy fikk kontakt med resten av Riksvei 50.  Innhavet Trelast ble etablert og kom i gang også som byggmester. Vår omsetning i bransjen ble sterkt redusert.

En munter historie som forteller om prisnivået den gang

Gårdsbestyrer på Bygdeheimen var en munter og utadvent person med godt humør.  Så var han ekstra glad i sjokolade. En dag kommer han opplagt i butikken og spør: ”hvis jeg handler for 300 kroner, får jeg da en firkløver? "Ja, klart du gjør", var svaret. ”Ja, æ ska ha ei likkist”. Ei likkisten med svøp kostet kr. 300,-. Han fikk sin firkløver, og kiste ble kjørt opp like etter. Det hører med til historien at firkløveren kostet kr. 1,-.

Nå startet også overganger fra sjøverts transport med lokalbåter til mer bruk av lastebiler og busser. Nå kunne melet kjøres ut fra Tranøy med lastebil, og kolonialgrossistene i Bodø kunne levere sine varer til døra. Da måtte vi bygge nytt lager med varerampe som utgjorde en betydelig forenkling. Nå hadde vi også fått strøm og kunne starte forsiktig med kjøle-/frysevarer og etter hvert begynne å tenke på selvbetjening. 1963 ble det bare en butikk på Tranøy, men fortsatt tre på Nordbygda. Det var et framskritt å få montert kjølerom, særlig for melka, og en kjøledisk for ferskvarer kom etter hvert på plass. 

Fra 1981 ble det bare vår butikk på Nordbygda, og da var omsetningen kommet opp til en million. Tre år etter ble det etablert bussforbindelse to dager i uke om Hamlot med ventetid på Tranøy for å handle, og allerede i 1986 var omsetningen steget til 2 millioner. Da var ordførertiden omme, og innsatsen i butikken tilsvarende større. Siste året med eget ført regnskap var 1993, og da var omsetningen 2,8 millioner. Da flatet omsetningen ut slik at ved avviklingen i 2000 var den nådd så vidt over 3 millioner.

Hele etterkrigstiden økte sommeromsetningen hvert år. Særlig etter at hyttebyggingen kom i gang utgjorde sommeren større del av totalen.

Fiskere som gode kunder

På 80 og 90 tallet inntraff rike sildesesonger på høsten, og mange sildebåter kom til som kunder over noen uker. Etter silda dukket gjerne torsken opp og forlengte fiskesesongen. Det var mange ganger på høsten at vi hadde fiskere også fra Finnmark som drakk kaffe i Kroneboden ved landligge. Da hadde Tranøy et preg av skikkelig fiskevær med store bestillinger av melk og brød over VHF`en, for levering dagen etter. Det ble et eget preg og en egen lukt i butikken i de periodene som fortalte alle at vi hadde med fiskere å gjøre. Det var derfor en solid nedtur når jeg fra sidelinja måtte oppleve at fiskere måtte leie drosje til Oppeid for å handle det året butikken var stengt etter Tranøy handels konkurs i 2004.

TRANØY SVEIS BLIR TIL

Tranøy Gårds bygninger hadde stått tomme i seks år, og nå var også nabohuset - Hamarøy Sparebanks stolte bygning fraflyttet. Samefamilien som bodde i et par rom i gamle Bygdeheimen var nå flyttet over til Banken hvor det var noe bedre lokaliteter. Bodø Sparebank, som nå var fusjonert med Hamarøy Sparebank, hadde overlatt bankbygningen til Hamarøy kommune for et symbolsk beløp. Bankbygningen og alle de gamle bygninger på Tranøy Gård sto for forfall uten vedlikehold. På Banken var det lagt rød aluminiumsplater, fordi taksteinen var begynt å ramle av. Av alle fem bygningene på gården, var det bare fjøset som hadde noenlunde utseende. Alle andre var sterkt preget av elde og med lekasjer. Samlet sto de der og minnet om en svunden storhetstid. Hamarøy kommune var eier av det hele, men hadde ingen konkrete planer.

En iverksetter dukker opp

En verkstedmann fra Harstad, med forretningside å skape sitt eget sveiseverksted, dukket opp. Ørnulf Thorbergsen hadde ulike oppdrag i Nordland og kjørte ofte gjennom Hamarøy. Han ble mer og mer betatt av naturen, og tanken om en etablering i Hamarøy modnet fort. Han var ansatt i et firma som hadde oppdrag i Frankrike, og en dag ringte han til Hamarøy kommune om det var noe område eller eiendommer til salgs. Han fikk til svar at det kunne komme på tale å selge noe av Tranøy Gård. Neste tur han kjørte E6, stakk han innom for å se, og fant fort ut at her vil han være. For å ta det hele i nærmere øyesyn, flyttet han inn i et av kontorene i banken som campingturist, og la sine planer.

Det tok ikke lang tid før familien kom etter, kona Elsa, to gutter og en jente. Den andre jenta var da etablert på Vestlandet. Familien flyttet inn i den gamle bestyrerleiligheten i borgstua. Eiendommen han kjøpte var landbruks-eiendom med lange tradisjoner. Den ivrige verkstedmannen fikk både bo og driveplikt. Dette løste han med å anskaffe sauer og høns, og i tillegg kjøpte en liten båt og fisket til eget bruk. Mens hans kone Elsa passet fjøset jobbet han som verkstedmann/sveiser på oppdrag utenfor kommunen.

Sveiseverksted på Tranøy

Et lite blikkskur med stålramme kom opp i full fart mellom hovedhuset og fjøsen, og han var i gang. Oppdragene ble fort mange, men ganske beskjedne i størrelse. Neste prosjekt var å rive hovedhuset. Han leide en mann med gravemaskin, og det var ikke mange dagene før det lå flatt. Tømmeret og en del av materialene tok han vare på. Etter at hans nye bolighus ble satt opp på samme tomta med lån fra Landbruksbanken, gikk han løs på riving av borgstua. Den var bare to etasjer, og litt lettere å få ned.

Ørnulf hadde vært i verkstedbransjen i mange år og jobbet flere sesonger i offshore med oppdrag både i Frankrike og Polen. Han var en kjent fagmann, og fikk regne på større anbud. Og oppdragsfirmaene kom for å se på lokalitetene før bestilling. Interessen forsvant når de fikk se det lille skuret hvor størstedelen av jobben ble gjort under åpen himmel.

TRANØY SVEIS

Ørnulf Thorbergsen sammen med sønnen Rolf og en av sine sveisere Olsen. Her under oppføringen av den nye verkstedhallen i 1978-79. (Foto: Frode Elsbak)

Tranøy Sveis's verksted 1989. I 2001 var det Nord-Salten Mekaniske A/S som holdt til i bygningene, i 2003 Tranøy Service-senter og 2008 TransEuropa og Tranøy Bilservice. (Foto: Jan Erik Olsen)

Ørnulf tegna og bygde sammen med guttene sine et nytt stort moderne verksted og registrerte det under firmanavnet Tranøy Sveis. Nå kunne han med stolthet invitere alle oppdragsgiverne på inspeksjon. Og oppdrag fikk han. Da Kobbelv-anleggene startet fikk han store bestillinger og leverte alle ”luker” til hele anlegget. Snart hadde han 12 mann i arbeid. Oppdragene ble så store at han måtte innføre leveringstid. Han var da blitt så populær at ledelsen foretrakk å vente i stedet for å bruke annen leverandør. Den samme tillit fikk han i Statens Vegvesen, hvor han fikk anbudene på flere fergebruer. Alt store oppdrag som krevde grundig planlegging og god plass.

For Tranøy var det et stort løft. Først en stor og hyggelig familie, og så opptil 10-12 arbeidsplasser. Det var ganske trivelig over noen år når verkstedgutta kom i butikken kl. 0900 om morran for å kjøpe noe til lunch, da hadde de vært på jobbe allerede i to timer. Alle gutta likte seg og trivdes godt. Etter en tid begynte Ørnulf å klage seg for ryggen, og så for hodepine, og til slutt ble han så svimmel at han holdt seg fast i hyllene når han var i butikken. På sykehuset konstanterte man svults på hjernen. Han rakk så vidt å vinke til hans Majestet Kong Harald med følge fra sin egen balkong, da disse besøkte Tranøy i august 1992 - og han døde på sykehuset senere på høsten bare 56 år gammel.

En ny æra i Tranøys historie var avsluttet.

Turbinhjul produsert i 1979 på Tranøy Sveis sitt første lille verksted ved siden av fjøset. Turbinhjulet var en presang fra NVE til Sørfold kommune. (Foto: Frode Elsbak)

TRANØY FYRSTASJON

 (Fortalt av Tore Waage, e.a.)

Så ble det aktuelt og etablere et fyr som skulle vise skipstrafikken vei langs Vestfjorden – inn til det indre bassenget, og lede skipstrafikken mot Tjeldsund, Ofoten og Tysfjord. Fyrkommisjonen av 1855 hadde foreslått å plassere et fyr på skjæret ”Æggeløysa”. Men fyrdirektøren hadde personlig gjort sine undersøkelser i området i 1860 og 1862. Han mente at Æggeløysa ble for lavt (bare 11-12 fot over vann ved høyvann), og i tillegg lå det utsatt til sjøgang fra sydvest. Han mente at Stangholmen var et mye mer hensiktsmessig sted å plassere et fyr på.

Gamle fyrstasjonen på Tranøy. Fotograf ukjent. (Kilde: Tore Waages fotosamlinger) 

Fyrkommisjonen hadde først foreslått et blinkfyr, slik at det skulle kunne skilles fra Skroven – Skjåholmen fyr. Men en forveksling av disse fyrene var lite sannsynlig, og et fyrapparat med fast lys ble valgt. Bevilgningen til bygging av fyret ble gitt i budsjettet for perioden 1863-66, med et overslag på 6274 Specidaler.

Eieren av Stangholman var villig til å selge, men siden han ikke kunne skaffe et heftefritt skjøte, ble det bestemt at fyrvesenet skulle betale en årlig leie på 3 Specidaler. I tillegg fikk fyrvesenets folk rett til å hente vann på Tranøy. En fyrbyggning i laftverk ble ført opp, samt uthus me fjøs, vedbod og oljebod. Et naust med båtopptrekk ble anlagt. Et 4. Ordens fyrapparat med fast lys ble satt opp. Fyret ble tent 19.09.1864.

Slik lød kunngjøringen fra fyrdirektoratet fra Christiania den 05.09.1864:

Mandag den 19de September førstkommende vil paa Stangholmen ved Tranø blive tændt et fast Fyr af 4. Orden, de vil lyse fra VSV, (V. ½ S. misv.), fri af Sæløsodden, gjennom Vest og Nord til omtrent O. t. N ½  N. (Øst misv.), i hvilken Retning den borttages af Land. Fyrets aarlige Brændingstid bliver fra 15de August til og med 3ote April.

680 10’ 85’’ N. Brd.

Høide over havet 41 fod.

150 38’ Lgd. O. f. Gr. Synsvidde 2 ½ à 3 Mile.

Under en storm vinteren 1867, ble en beskyttelsesmur ved fyret delvis revet bort av kraftig sjøgang. I 1877 var det også et kraftig uvær, der sjøen gikk over hele Stangholmen og utrettet store skader på både beskyttelsesmur, husene, og sisternen ble fylt av sjøvann.

Dermed kom det henstilling fra skipper- og losforeningen om å plassere fyret på Bjørnvågodden. Årsaken var at de mente at fyret som skulle etableres på Barøy, kunne forveksles med Tranøy fyr. I 1903-04 ble det foreslått å utsyre Tranøy fyr med blinkapparat. Bevilgningen til dette kom først for 1909-10. I 1910 ble det montert en ny lykt og en fyrapparat som gav 2 lynblink hvert 6 sekund. I 1906 fikk fyret vannbeholder i kjelleren, og et landingskar med kran i 1908.

I 1933 ble det i samråd med de seilendes organisasjoner satt opp en liste med fyr hvor det skulle etableres tåkesignal. Tranøy var blant disse fyrene. Det ble bevilget 120 000 kroner til å skaffe en diafon. Nå ble det 20 meter høye jerntårnet på Moholmen utenfor Kabelvåg nedmontert, og flyttet til Tranøy der det ble reist opp (total høyde 28 m). Fyrapparattet fra 1910 ble beholt, samt installering av diafonen. Nederst – i første etasje ble det innredet maskinrom, i andre og tredje etasje ble 3 trykkluftstanker montert, mens i fjerde etasje diafonen montert.

I 1959 ble fyret elektrifisert, med dieselaggregat som reserve. En ny lykt av 2. Ordens med fast linse (midtparti), og en 1000 W lampe montert. Til tåkesignalet ble det installert en elektrisk drevet kompressor.

For å komme over sundet fra Stangholmen til fastlandet, måtte en robåt brukes. Men det kunne bli tungvindt. I 1969 ble det satt opp en 250 meter lang gangbro over det smale sundet. Noen år senere ble Tranøy Fyrstasjon gjort om til tørnstasjon. I 1983 ble tåkesignalet på Tranøy lagt ned.  

Følgende fyrvoktere/fyrmestere har tjenestegjort ved Tranøy Fyrstasjon, tjenestetid oppgitt i parentes: 

Andreas Arntsen (1864-1876)

Knut Olsen (1876-1889)

A. J. Jensen (1889-1896)

Jakob A. Larsen (1897-1918)

Lars Gjertsen (1918-1936)

Haakon Noer (1936-1943)

Herman J. Jensen (1943-1953)

Kristoffer S. Andersen (1953-1967)

Julius Øksengaard (1967-1969)

Hans Mydske (1969-1970)

Rolf G. Kristensen (1970-1979)

Harald L. Wågø (1979-1984)

Atle L. Lund (1986- ????)

(Fra Tore Waage’s artikkel Fyrstasjonene i indre Vestfjorden, e.a.)

TILSYNET MED FYRBELYSNINGEN LAGT NED 1998

Kilde: Nordlandsposten 18.05.1998

DOKUMENTSAMLING

(Klikk på dokumentet for å åpne)

Lov om handelsnæring av 16de juli1907 $$ 11 og 37

Unikt lønnsoppgjør for 8,5 mndr i 1914, hele 1915 og 5 mndr i 1916.

Attest

Attest

17.09.1919 salgsoversikt.

T-Ford 1925-modell. I 1925 kjøpte Olav Elsbak sin første bil, og drosjekjøring ble, sammen med agenturer for livsfor-sikring, en del av virksomheten. I tillegg kom fiske og en smule gårdsbruk som hans far Sivert Elsbak for det meste sto for. Det er Sverre som sitter ved rattet i Forden.

(Foto: Elsbak). Nedenfor ser vi forsik-ringspapirene for denne Forden.

Forsikringspapirer på kjøretøy W. 335.

Detaljreguleringsplan for Storhaugen - Tranøyosen 15.01.2011.

Testimonium av 04.06.1914.

Handelsbrev datert 01.07.1919.