Tidslinje

Sverres side

 http://www.sverrep.com

Tidslinje for stedet Kjerstad

Twestad, Theirstad, Tierdstadi, Thierresta, Tierstad og Kjærstad

I dag skrives navnet Kjerstad

Kilder:

Notater til Peder Hansen

Gårds og slektshistorie for Tjeldsund II B

Privat slektsdatabase

Wikipedia

Store Norske Leksikon

 

Dokumentene i denne "timeline" er ikke gjort offentlig lesbare. Henvendelser til web-ansvarlig for innsyn.

 

 

For å scrolle nedover i fullformat i dokumentet klikk på pilen i øverste høyre hjørne i dokumentrammen nedenfor

 

Bøksel, leie som leilendingen betalte til grunneieren. I leilendingstida var så og si all eiendom skyldsatt, dvs. at det var satt en landskyld på eiendommen, den tidens eiendomstakst. Denne landskylda var grunnlag for skatter (som alle måtte betale) til krone (f.eks. leidang) og kirke (f.eks. tiende). Den var også grunnlag for den leia (bøksel) leilendingen måtte betale til grunn-eieren. Enkelte gårder var delt opp i parter, med flere grunneiere å betale til, og grunneierne byttet parter seg i mellom villig vekk.

 

Frelseskår = "Han er samme år ført i leidangsmanntallet under frelseskår, og svarte ½ pd fisk"

 

Frillelevnet, som var når ugifte kom sammen, mens hor var mellom gifte folk, men som ikke var gift med hverandre. Dette var regna som svært alvorlige saker.

 

Føderåd også kalt kår el. folge. — Jur. Rett til husvær o.a. ytelser som eier av gårdsbruk betinger seg ved overdragelse av eiendommen. Det vanligste er at odelsinnehaver overtar gården mot f. som del av kjøpesummen. Det er også adgang til å inngå avtale om f. uten sammenheng med eiendomsoverdra-gelse. F. må tinglyses for å få rettsvern. — Hist. F. er en eldgammel ordning i Norge, og er en avtale om underhold i form av kår, der den som skal motta underhold, kårnyteren, overdrar til kåryteren en rett i gården; dels kan det dreie som overdragelse av eiendomsrett eller bruksrett, på leilendingsbruk og (husmanns)plasser er det tale om såk. "husbondrettigheter", dvs. overtagelse av rettighetene forankret i leiekontrakten.

 

Hellebard er et blankvåpen som består av et økseblad med en spydspiss på enden av et langt skaft. Hellebarder var i utstrakt bruk blant fotsoldater på 1300-tallet og 1400-tallet og bæres fortsatt som seremonielt skaftevåpen av Sveitsergarden i Vatikanet. Man finner også hellebard brukt blant noen av de Bergenske buekorps.

 

HusmannBetydningen av begrepet husmann har forandret seg over tid. Før midten av 1600- tallet betydde begrepet husmann dels en person som var innlosjert hos en bonde eller gårdeier i byen og som ikke drev jordbruk som hovednæring, dvs. tilsvarende en innerst. Men i denne tiden kunne betegnelsen husmann også bli brukt om en gardbruker i en lavere skatteklasse. Fra midten av 1600- tallet og utover 1700-tallet og 1800- tallet endret betegnelsen husmann seg til å bety en person som leide et ikke særskilt matrikulert jordstykke av en gårdbruker. Han betalte leien i penger eller ved arbeid for bonden. I følge Sølvi Sogner er"...viktigste kriterium på en husmann er adgangen til å pålegge ham arbeidsplikt, uten hensyn til om denne adgangen utnyttes eller ikke. Sorterer han ikke under husmannsloven med dens adgang til å ilegge ham arbeidsplikt, går han over i en annen kategori, og må regnes som innerst."

 

Inderst betyr leieboer.

 

Jordebok er en fortegnelse over gårdsbruk og jorder som tilhørte kronen, kirken eller private godseiere, og alle avgifter og plikter som påhvilte dem. De eldste bevisene man har for jordebøker i Norge er et bevart blad av Munkelivs jordebok og et bevart blad fra jordeboken for Jonskirken i Nidaros. Disse stammer fra 1100-tallet. Bergens kalvskinn (ca. 1310-1350), Aslak Bolts jordebok (1432), biskop Eysteins jordebok (ca. 1400) , også kalt «den røde bok», og Olav Engebregtssons jordebok (1533) er eksempler på senere jordebøker som er bevart og har blitt publisert.

Fra ca. 1590 til ca. 1660 er det en mengde jordebøker for de fleste delene av landet.

Jordebøkene ansees som forløpere til dagens matrikkel.

 

I kronens jordebøker er foruten oppgaver over krongodset i vedkommende distrikt og de faste inntektene av det, også normalt tatt med oppgaver over stående skatter og offentlige avgifter knyttet til fast eiendom (se jordeboksskatter). Også i enkelte kirkelige jordebøker er andre årvisse inntekter, så som tienden, ført inn.

 

Kårvar bonde- og s

lektssamfunnets måte å ordne pensjon for eldre på. Ytelsene ble gitt i naturalia i form av fri kost og losji på gården. Kår ble ofte kontraktfestet (skriftlig avtale) som en del av eier- og generasjonsskiftet på gården. Ordet føderåd brukes også, og i Ryfylke brukes ordet folge som trolig kommer av å følge og som har avledninger som f.eks. folgemann, folgefolk og folgehus.Kårfolket var de som hadde drevet gården til yngre krefter overtok. De fikk vanligvis gjøre innsats med gårdsdriften i den grad de maktet det, og bidro med barnepass og som tradisjonsbærere. Hadde gården kårbolig, var det der de flyttet. Dette kunne hindre friksjon mellom generasjonene. Et visdomsord fra den tid gikk på at «svigerforeldre var gode å ha, men det var en fordel om en måtte ta på seg utesko for å besøke hverandre».Tradisjonen tilsa at også andre slektninger skulle tas vare på, men de fikk sterkere krav om å gjøre nytte for seg, samme hvor lite det var.

 

Leidang (norrønt leiðangr) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde trolig forbilde i England. I Norge ble leidangen sannsynligvis etablert på slutten av 900-tallet.

I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en skatt, som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etterhvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.

Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.

 

En matrikkel(av latin: matricula = register) er et offentlig register over grunneiendommer(eiendomsregister). Alle land med et kapitalistisk styresett har et slikt eiendomsregister, som opprinnelig var innført for å foreta skattlegging av eiendommer på landet (ikke alltid i byene). Den engelskeDomesday Book er blitt regnet som verdens eldste, virkelige matrikkel.http://no.wikipedia.org/wiki/Matrikkel

 

Alle eiendommer har et matrikkelnummer, også kalt registerbetegnelse. Moderne matrikkelnummer består av et gårdsnummer og et bruksnummer, eventuelt også av et festenummer og/eller et seksjonsnummer. Før gårdsnummer og bruksnummer ble innført med 1886-matrikkelen ble det brukt matrikkelnummer i henhold til eldre matrikler.

 

Ort, gammel mynt-, masse- og volumenhet med skiftende verdi. Som myntenhet lik 24 skilling, fra 1625 lik 1/4 riksdaler (daler kurant). I Norge fra 1816 lik 1/5 spesidaler, dss. mark. Som masseenhet i Danmark og Norge lik 1/4 kvintin = 1/16 lodd = ½56 mark = 0,972 g (handelsvekt) eller 0,913 g (myntvekt). I Sverige fra 1856 lik 1/100 pund = 4,25 g. I Danmark ble 1861 en metrisk ort satt til 0,5 g. Som volumenhet vanligvis dss. pel = 1/4 pott, ca. 1/4 l.

 

Ordet pund som masseenhet er flertydig og blir også kalt libra (romersk pund) eller forkortet til lb. Pund eller pound kommer fra det latinske ordet pondus, som betyr vekt, eller det latinske ordet pendere å veie:

I mange land som anvender SI-enheter (inkludert Norge, Danmark, Tyskland, Nederland, Frankrike (livre)) er et pund eksakt 0,500 kg.

Gammel engelsk pund, som er cirka 0,453592338 kg.

Pund (avoirdupois) eller internasjonalt pund er eksakt 0,45359237 kilogram. Se også avoirdupois massesystemet. Siden 1960 har USA, Storbritannia og Canada anvendt det internasjonale pund.

Troy pund er eksakt 0,3732417216 kilogram. Ble blant annet tidligere anvendt i Storbritannia.

Skålpund ble blant annet brukt i Norge før 1875, og var da 0,498 kg.

 

Riksdaler var en svensk myntenhet. I Danmark-Norge het mynten tilsvarende rigsdaler, den norske betegnelsen på daler, delt i 96 skilling. Rigsdaleren dannet grunnlaget for landets myntsystem fra 1500-tallet til 1813. Den ble vanligvis ikke utgitt som egen mynt. Mynten veide ca 25 g; sølvinnholdet var nær konstant i hele perioden.

Speciedaleren var hovedmynten i myntsystemet. Kronemynten var en mellomstor sølvmynt verdt 2/3 speciedaler (1 riksdaler/4 mark) All småmynt ble betegnet som kurantmynt. Kronemynt ble innført i 1618.

1 krone = 1 1/2 riksdaler species = 126 skilling. I 1625 ble kronen redusert, og tilsvarte da 1 1/3 riksdaler species. Kronebetegnelsen gikk da over på halvkronen, også kalt slettdaler.

Kurantdaleren ble tatt i bruk som regneenhet i 1695. 1 riksdaler kurant var lik en sum i småmynt med pålydende verdi lik det offisielle fastsatte antall skilling i en specidaler. Verdiforholdet mellom species og kurant vekslet derfor.

 

Sakefall er utbytte av bøter som ilegges for rettstridige handlinger.

Slike tilfalt tidligere delvis private eller kommunene, men etter nyere norsk straffelov tilfaller alle bøter statskassen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skilling er en myntenhet, som i Norge ble brukt fra ca. 1505 til 1875. Skillingen ble første gang preget av kong Hans (1483–1513), i forbindelse med innføringen av det Lybske myntsystemet. Mynten ble preget i sølv. Fra 1628 ble skillingen den minste myntenheten i den norske myntrekken, og 1/2 skillingen den minste skillemynten. Ved myntreformen i 1816 ble skillingen (som første norske mynt) preget i kobber, og det gikk 120 skilling på en speciedaler. En skilling tilsvarte i 1875 omtrent 3,3 øre. Etter dagens pengeverdi (2006 – korrigert for konsumprisindeksen), tilsvarer 1 skilling ca. kr. 1,50.

 

Strandsitter brukes i historiske dokumenter om personer og hushold som ikke eier eller disponerer matrikulert jord. Begrepet er kjent fra 1600-tallet til midt på 1900-tallet. Begrepet brukes om folk som har hus på en tomt de ikke eier, og som tilhører en gård. Strandsitteren kan betale en årlig festeavgift for sin tomt, eller han kan ha en muntlig avtale om tillatelse til å benytte tomta.På 1600-tallet brukes begrepet om beboere som driver borgerlig næringsvirksom-het, handel og håndverk, i urbane miljøer, for eksempel i ladestedene. En kilde som bruker begrepet er Strandsittermanntallet fra Bragernes og Strømsøe fra om lag 1665. Dette dokumentet gir en oversikt over beboere som driver borgerlig næring, uten å ha skaffet seg borgerbrev.På 18- og 1900-tallet brukes begrepet strandsitter omtrent synonymt med Husmann uten jord. En vanlig titulering i kystbygdene er strandsitter og fisker.Begrepet strandsitter er ikke begrenset til kystområdene. Også i kilder fra innlandsbygdene brukes begrepet.

.

Tessak er et blankvåpen med en bred, krum klinge som en kort sabel med klokke som beskytter hånden omkring grepet, også kjent som bondesverd her i Norge. Tessaken er av syd-tysk eller østerriksk opprinnelse og kom i bruk på midten av 1500-tallet som et allment våpen egnet for stikk og hugg. Dette våpenet ble innkjøpt av kong Christian IV på slutten av 1500-tallet for å skaffe våpen til det norske militærvesenet som for det meste bestod av bondeoppbud for leidangen. I flere omganger mellom 1589 og 1617 var flere tusen sabler som ble populært kalt bondesverd av nordmennene, anskaffet og sendt ut til de norske bøndene. Navnet, Tessak, er en avledning av det tyske «Düsagge» som var betegnelsen på en enkel bøhmisk sabeltype. Senere gikk det over til å betegne en sabel «deutsch gefasst» (tysk gevær). De norske bøndene som forpliktet seg til å innlemme seg i organiserte bondeoppbud etter eldre bestemmelser i leidangen måtte forholdte seg ovenfor nye reglement om våpenutstyr og organisering nedfestet i Christian IVs norske lov av 1604. Bøndenes våpenplikt ble standardiserte på bestemte våpentyper som Tessaken. I mangel på lokal våpenproduksjon solgte kronen innkjøpte våpenleveranser til bøndene.

 

Tiende. I Norge ble tiende innført under Sigurd Jorsalfares styre (1103–1130). Skatten påbød alle å betale 1/10 av sitt innkomme til kirken. Tienden ble så fordelt med 1/4-part hver på kirke, biskop, prest og fattige. Den siste fjerdeparten ble kalt «bondeluten» og ble brukt i de enkelte bygder. Fordelingen stod fast frem til reformasjonen, men kirkeordinansen fra 1537 endret delingsforholdet og bondeluten ble tatt bort.

 

Tiendpengeskatten eller tiendpenningeskatten var ein ekstraskatt kong Kristian II kravde inn i 1521-22. Folk vart pålagde å betale tidelen av all fast og rørleg formue i skatt. I rekneskapsbøkene for Bergen kongsgard er listene over dei som betalte tiendpengeskatt tatt vare på. Desse skattelistene er den einaste kjelda som systematisk namngjev dei som budde langs kysten av Vestlandet og det nordafjelske Noreg mot slutten av mellomalderen.

Våg eller vog er en gammel måleenhet for vekt som er brukt i Skandinavia, herunder også i Norge. Den såkalte «landsvågen», som innført i Norge med det nye målesystemet i 1875, utgjorde tre bismerpund eller ca. 17,932 kg. Denne enheten var i bruk på Østlandet, Vestlandet og i Nord-Norge, men den har variert i vekt. Tidligere ble den gjerne regnet som 72 pundmerker eller ca. 18,52 kg. På Sunnmøre var vågen lik tre lispund, mens den i Sunnhordland utgjorde 3 spann eller 90 pundmerker, tilsvarende ca. 23,15 kg

 

Våpenmønstring, at hver mann sin væpning var i orden. Likeså at skipsseil og tauverk var i orden..

 

Ødegård og ødegårdsmenn brukes som betegnelse for laveste klasse i skattemanntall o.l., dokumentert i Norge fra ca. 1590. ødegård, gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet.