Telefon

Dette er stua som Johan Peter Knudsen oppførte i ca.1860. Albert Kjerstad overtok stua og eiendommen etter sin far Johan Peter. Bildet over er tatt sommeren 2011. Dette er Kjerstads eldste bygning. Som vi ser er stua tatt godt vare på i dag, vel 150 år etter at den ble oppført. Til å begynne med var koblingssentralen plassert inne i stua, men de siste tiårene - da abonnementstallet økte - ble sentralen flyttet inn i tilbygget til høyre bak inngangspartiet.

Kjerstad Rikstelefonstasjon

Telefonlinjene på Kjerstad og i distriktet ble satt opp i 1919-1921(stolper, traverser og strenger/ledere). Noen av de som var med og bygde linjen i 1919-1921 bør nevnes, bl.a. Gjærnes, Pelle, Jacob Larsen.

Stasjonen ble åpnet 12.04.1921. Fram til og med telefonkatalogen for 1929 var den uten abonnenter. Det vil si at en kunne komme innom og ringe. (Kilde: http://www.telemuseum.no/)

Lovise Kjerstad fortalte til PH at telefonen, den startet driften på Kjerstad i 1921. Det var telegrafbestyreren som først skrev i protokollen. Han hette Lundberg, og var gift med lærer Møklebys datter Lovise.

Lovise Kjerstad drev denne stasjonen i hele 47 år. I 1961 mottok hun erkjentlighet for 40 års tjenestetid i form av Televerkets historiebok (1855-1955).

3. februarI 1968 ble Kjerstad og Tjeldnes knyttet til Kjerstad automatsentral, og den manuelt betjente stasjonen på Kjerstad ble nedlagt. Stasjonsholder Lovise Kjerstad gikk da av for aldersgrensen

Oppføringer for Kjerstad hentet fra utvalgte Telefonkataloger:

Oppføring i Telefonkatalogen 1933

Oppføring i Telefonkatalogen 1943

Oppføring i Telefonkatalogen 1950

Oppføring i Telefonkatalogen 1967

Til høyre: Oppføring i Telefonkatalogen 1968

Det hvite huset til høyre var huset til Lovise og Albert Kjerstad. Kjerstad Rikstelefonstasjon holdt til i tilbygget på venstre side av huset. Bilde er tatt fra Krommelhaugen mellom 1946-1950. Vi ser skolen er kommet opp i bakgrunnen til venstre for vindkjegla.

Kart over telefonnettet på Kjerstad, jordkabling av telefonlinjen på deler av gården. (Klikk på bildet for stor størrelse)

Lavspent- og telefonlinje og en stærflokk. I 1968 ble Kjerstad Rikstelefonstasjon automatisert og luftlinjene ble erstattet med jordkabler. Dette bildet er fra ca. slutten av 1950-tallet.

Her ser vi telefonlinjen fra Naustneset (ilandføringen av sjøkabelen fra Vaage) oppover Flotta, Rasmusåkeren og videre bakover Halsen og mot Valvåg. Fra stolpen nede i skråningen mot Osen gikk linjen innover mot Forosen. Dette bildet er fra ca. slutten av 1950-tallet.

03.02.1968 ble stasjonen automatisert med en 40-nummers FS sentral fra EB/LM Ericsson.

Telefonkatalogen for 1967, siste manuelle og 1968 ligger vedlagt, samt telefonkatalogen for 1950.

I telefonkatalogen for 1972 er alle abonnentene før over til Tjeldsund, og står både med 3 og 5 siffer. Denne prosessen ble ikke gjennomført før 23.05.1973, da er flere automatsentraler ført opp under betegnelsen Tjeldsund. Siden dette er flere sentraler er ”2” sifferet i nummeret forskjellig 31xxx, 37xxx, 38xxx, selv om alle har ”3” som første siffer.

(Kilde: http://www.telemuseum.no/)

Eksempler på avregninger for telefonsamtaler

I "vinduet" til venstre ser vi "kiosken" som ble satt opp i forbindelse med automatiseringen i 1968.

Sjøkabelen fra Vaage kommer på land nede på Naustneset.

Dette er merkingen av de første stolpene som ble reist i forbindelse med utbyggingen av telefonnettet på sørvestsiden av Tjeldøya. Linjen ble vistnok bygd/påbegynt i 1919. En antar at betydningen av merkingen er: 8=stolpelengden i meter, 19=årstall 1919, 3366=en eller annen form for nummerering/identifisering av stolpen?) (ingenting av dette er en sikker på).

Der hvor det var mange linjer ble telefonstrengene festet til traverser, ofte flere i høyden. Her ser vi en enkel travers med 4 isolatorer hvor telefonstrengen (eller en av lederne) ble festet.                                                 

Telegrafverkets historie

Fra "TELEGRAFVERKETS HISTORIE" 1815 -1955

(Artikkel april 1976 PH – forfatter/kilde ukjent)

Det hører til vår barnelærdom at nordmenn før oss nyttet ild og røyksignaler til å samle folket når ufred truet. I Håkon den godes saga fortelles det at "Kong Håkon lot gjøre veter på fjelltoppene over hele landet så at hærbud for på 7 netter fra den sørligste veten (dvs. ved Lindesnes) til det nordligste tinglag i Hologaland". Gulatingsloven kapitel 311 bestemmer at det skal settes vetevakt når det er utsikt til ufred. Det gjøres nøye kjendt hvordan en skal forholde seg. Landvernsbolkens kapitel 1 i Landsloven og Bergens Bylov gjentar, supplerer og endrer på de gamle, strenge reglene om veterne og vaktholdet ved dem. En retterbot fra 1318 innskjerper påbudene.

 

Alt dette gjør innlysende hvor høyt middelaldersamfunnet verdsatte en god etterretningeordning. Om det nasjonale vern falt sammen senere, levde minnene videre om det. Og mere til: systemet ble gjenopplivet. Christian IV's Norske lov av 1604 opptar bestemmelsen om vetevakt - "om vedvarder at holde". ("Varde" betyr egentlig oppstablet stein men ble ofte brukt istedenfor "vete", ordet for merke tegn og stabel av ved på fjelltopp. "Baune" som Sinklarvisen omtaler er den danske form for vete i betydningen bål tent på en fjellhøyde).

 

Forsvarstiltakene la byrder på bøndene som ved mer enn en anledning knurret over dem. Men myndighetene fant vetene nødvendige, og disse sto da heller ikke unyttet. Den kjære Sinklarvisen som dette kapitlet har hentet undertitlen fra, lar både "baune" (veten) og budstikka spille en rolle under Kalmarkrigen (1611-1613). Under den Store Nordiske Krig var veten igjen tatt i bruk. Senere forfalt de, men ikke mere enn at det var noenlunde skikk på dette mobiliseringsvåpenet og livskraft i siste halvdel av 1700-årene, og hadde bestemmelsene om vetehold til inn i forrige århudre. I 1808 var imidlertid siste gang at der ble utferdiget påbud om å sette istand vetene. De var fremdeles i stand til å varsle midre anfall og samle folk innen lokale områder.

 

Men et nytt system av flaggsignalposter og "Optiske telegrafstasjoner" langs kysten tok seg av hovedoppsynet.

Den optiske telegraflinjen kom (1808) til å strekke seg fra Hvaler til Namsos. 1300 km. lang var "brutto"-linjen og 175 stasjoner omfattet den, i 6-7 km's avstand fra hverandre. Men det kunne ikke gå i lengden å holde det kostbare apparatet i drift, så mye mer som stasjonsutstyr lett ble skadet og ødelagt i det værharde kystområdet. Da så ufreden og krigsfrykten var over forfalt hele signaltjenesten. 1. november 1814 utgikk skriv fra 2. departement at telegrafen skulle nedlegge og personalet demitteres. Ved utgangen av året var det ikke mere liv i den optiske telegraf i Norge. Det ble heller ikke bruk for noen.

 

Det eneste alle kunne samle seg om under disse forhold var å hjelpe fiskeristrøkene vest og nord i landet med telegraf. Staten hadde gjort adskillig for det østenfjeldske i opphjelp av næringsveier der, f. eks. ved farbargjøring av vassdrag for å skaffe bedre framdrift av den trelast som skulle eksporteres. Fiskerne hadde fått bedre oppsyn enn før. Men, stort sett mer var ikke gjort når vi unntar de ferske bevillinger til telegraf i søndre vårsilddistrikt på Vestlandet. Nå kunne en vidreføring av denne bevilgningspolitikk så mye bedre forsvares som fiskere, opppsyns-menn og nøytrale iakttakere ga samstemmig lovprisning av den nye innretning. Det var jo slik at fiskeriene var skiftende både med hensyn til tid og sted. Ingen visste f. eks. når silda trakk inn eller hvor den kom og åpnet sjangsen for store forretninger. Telegrafen kunne varsle om innsig og fiskemengde, om priser og materialbehov. Ikke for ingenting satte kystfolket det hederskronte navn "telegrafsild" på den fangst de fikk "ekstra", dvs. som de hurtigere meldingsmidler gjorde mulig. Det lar seg selvsagt ikke gjøre å regne ut i tall hva telegrafen betydde.

Generalpostdirektør Motzfeldt hevdet i sin innberetning om vinterfisket i 1859 i Lofoten at utbyttet ville ha blitt 1/4 større om telegrafen hadde vært lagt ut til fiskeplassene. Da ville den fiskende almue til enhver tid visst med sikkerhet hvordan fisket hadde slått til på de forskjellige kanter. Telegrafdirektøren var selv nordpå i 1859 og 1860 og undersøkte lokalitetene. For fiskerienes 1yld gikk tinget i 1860 med på å gi penger til to lakallinjer, den ene i det såkalte nordlige vårsilddistrikt, den andre i Lofoten. Skonerten "ALPHA" kom i mai 1861 fra England med kabel-materiale og sørger for kabelutlegning begge steder.

 

I midten av oktober var Lofotanlegget klart til å ta i mot trafikken. En blanding av sjøkabler og landlinjer på 170 km. bandt sammen de 9 fiskevær fra Skråva til Sørvågen med feltstasjon i Skråva og stasjoner på Brettesnes, Svolvær, Ørsvåg (flyttet til Vågan, nå Kabelvåg i 1862), Henningsvær, Steine, Ballstad, Reine og Sørvågen.

 

Lokalanlegget hadde i 1866 fremdelse underbalanse. Denne omstendighet gjorde sitt til at forsiktige økonomer frarådde fler eksperimenter med telegraf i Nord-Norge. I hvert fall ville det ikke svare seg å strekke telegraftråden så langt nord som til Finnmark. Ren egeninteresse drev representantene fra Vestlandsbyene til â slutte opp om Lofotlinjen i 1860. Betydningen av å få telgraf steg i og med at klippfisk var blitt den viktigste eksportartikkel og at sildefiskeriene hadde tatt seg så kraftig opp. Etter magre år hadde siden 1861 de rikeste sildestimene i manns minne seget inn på kysten mellom Helgeland og Senja. Fra 1864 lå forresten tyngdepunktet i sørlige del av Nordland. Storsilda gjorde i høyeste grad krav på telegraf skulle den gi den valuta høykonjunkturen lovet.

 

Aktualiteten vokste også i og med at det utviklet seg dampskipsfart fra Tronheim og nordover. Her var Staten toneangivende med sine ruter fra Bergen om Trondheim til Hammerfest. Rutene tok til i 1856, ble utvidet i 1859 og ga ved midten av 1860-årene ukentlig båtsamband februar-september, hver 14. dag resten av året. Da var den tradisjonsrike båt- og fjellposten allerede inndradd.

 

Ut på sommeren 1866 tok tre arbeidslag fatt. De stod ovenfor mange praktiske vansker da trådene skulle strekkes gjennom de nordligste amtene. Alle fjellpartiene dannet stengende barrierer. De lange fjorder som skjærer seg dypt inn i landet og går over i dalfører som strekker seg like inn til svenskegrendsen, gjorde alt anleggsarbeide enda tyngre. Telegrafarbeiderne måtte nå møysommelig arbeide seg gjennom disse traktene. Den usedvanlige sene våren 1867 forsinket også arbeidet. Så sent som ved midten av juni lå snøen til hinder helt nede ved kysten. Først ved midtsommers kunne anleggsbestyrerne sette fullt fres på linjearbeidet. Håpet om å nå Lofoten før vinteren satte inn måtte oppgis også av den grunn at der var uråd å holde på arbiderne. De stakk av fra den anstrengende jobben, og nye måtte hentes like fra Trøndelag. Tungvundt var det med materielframføringen. I tillegg forliste i 1866 en galeas med stolper i nærheten av Bodø, og høsten 1867 sank enda en fartøy ladet med stolper fra Namsos. Det ble stor stas da linjen tross alle vansker ble ferdig til Bodø i november 1867, så trafikken kunne åpnes på stasjonene Vefsn (Mosjøen), Hemnes (Ranen den gang) og Bodø 1. desember. Den 20. november året etter var bilinje ført fram til det vakre nordlandske strandstedet ved Brønnøysundet, og stasjonen åpnet der. Den 2. oktober 1869 var linjen fra Vefsn til Sandnessjøen ferdig.

 

Til ettersyn av kabelnettet som stod for stor utviding, ble utnevnt egen kabelmester (Brun Hansen) for det Nordenfjeldske, med fast stasjon i Bodø, Der skulle også for kabeltilsynets skyld den nye kutteren "Thule" på 5 kommerselester holde til.

20.03.2012. Over dette havstykket i indre Vestfjorden ble det i 1868 lagt ut en nesten 24 km lang kabel mellom Tranøy og Kjeøy. På bildet kom kabelen inn fra fjerne høyre bildekant og krysset havstykket nordover til Kjeøy utenfor venstre bildekant.

Kabler bant lofotværene sammen ved "gler"s hjelp lyktes det i 1868 også å knytte Tranøy til Kjeøy ved en nesten 24 km. lang kabel - den lengste som hittil var utlagt. Og dermed kunne fisketelegrafstasjonene ved Øyhelle i Lofoten komme inn på hovednettet. Dette skjedde offisielt ved åpningen av stasjonene i Tranøy (5. september), Kjeøy (16.september) og Svolvær (20. oktober). Denne siste som fast stasjon. Svolvær ble, gunstig som beliggenheten var, et sentralpunkt for lokalnetter i Lofoten og en hovedstasjon for langveistrafikken. Telegrafdirektøren var forresten særlig interessert i dette stedet som han enda hjalp fram ved å yte tilskudd til guanofabrikken der.

Snøen lå langt ut i mai 1869, så arbeidsavdelingene kom sent igang. Men med oppdrevet tempo klarte de å gjøre linjen ferdig til Tromsø i august. Men så var det videre til Ishavskysten. På de nær sakt endeløse innlandsvidder hadde 4 arbeidsbestyrere med 13 assistenter og omlag 300 mann en stri tørn med linjestrekkingen. Arbeids-avdelingene måtte bygge egne fjellstuer der det var uråd å nytte telt. Etter alt slitet ble triumpfen så mye større da de i oktober 1870 kunne melde 900 km. nye linjer, hvorav 9 km. kabel var ført inn på hovednettet. Et kjempearbeid var avsluttet, "vort vidstrakte Lands sammenførelse til saa umiddelbar Forbindelse som Videnskab og Kløgt kan opnå" for å sitere "Morgenbladet" 8. nov. 1870.

Stasjonene i Sandnessjøen (1869) og særlig i Selsøyvik (1875) lå godt til i seilingsleden og var desuten betydningsfulle for storsildfisket. Men av alle de kjente steder langs kysten har Grøtøy i Steigen en egen klang. Stedet ligger ved enden av leden som fører ut i Vestfjorden. Her tok i gammel tid fartøyer og båter uten unntak inn før de satte ut i det farlige men viktige farvann Vestfjorden. Under fiskeriene i Lofoten og Finnmark stanset tusener av fartøyer i Grøtøy. Det var ikke for ingenting at dette steder med sin nøkkelpossisjon også var sete for den betydeligste landhandel i Nordland. Eieren av dette, John D. Schøning ville selv bekoste telegrafsamband, så viktig fant han det. Men han kom hverken til å oppleve å se telgraf til stedet sitt eller se i drift dampskipet som han lot bygg. Først noen måneder etter hans død i juni 1871, løp skipet med hans navn på vannet, og ble satt inn i ruten av Gerhard Schøning, som overtok på Grøtøy etter farbroren. "John Schøning" skapte historie ved den nye handelsvei som ble åpnet med dampskipstrafikken på Kristiania. Men dampskipsrederen, handelsfyrsten, og foregangsmannen Gerhard Schøning presset også på for å få telegraf. Det lyktes 20. oktober 1873. Bare for værmeldingens skyld var telegraf berettiget. På dubleringstråden, som i 1875 kom opp mellom Trondheim og Olsborg (ved Målselv), gikk telegrammer som i stigende grad viser nyorienteringen i handelslivet.

17.02.2011. Kjeøy.

Opptakerstasjonen for Nord-Norge-trafikken registrerte klarest det som gikk for seg i disse årene. Det var forresten splid om hvilket sted som helst burde være sentralstasjon. I 1868 var Kjeøy valgt som tilknyttningspunkt for Tromsø-linjen. Men telegrafdirektøren var imot "at skjærsette Perssonalet på en holme som Kjeø". For å yte rettferdighet mot stedet, skal det sies at Kjeøy var eneste ankerplass mellom Offersøy og Lødingen. Fiskere fra hele Nordland og Finnmark tok på forbifarten inn der og provianterte hos handelsmannen. Trafikken var stor nok til å innbringe 3-400 spd årlig. Men så hente det at handelstedet ble solgt ved auksjon, verten oppsa leien, og telegrafstasjonen stod uten nok lokaler. Dessuten ble det uenighet om utgiftsfordelingen. Næringsdrivende som var blitt vant med telegrafen, førte en intens kamp for å beholde stasjonen eller eventuelt få den flyttet til Offersøy, en fjerdigsmil unna. Men sjangsen var gått fra Kjeøy. Telegrafverket så seg om etter en ny opptakingsstasjon og ble i så måte hjulpet av Nordland Amtsformannskap som holdt fram Lødingen.

Kildehenvisning:

S 9o: "skjærsette Personalet: se Aftenbladet 19. aug. 1868.

Lødingen: Nordl. Amtsf.forh, 1872 side 78, Morgenbladet 2. 1. 1873.

Bare noen få mennesker bodde på Lødingen. Men det hadde god havn og egnet seg godt som knutepunkt for trafikken. En mengde fartøyer samlet seg her i rute langs kysten eller i påvente av godvær eller sildeinnsig. Lødingen var nemlig siste ankerplassen når skipene fra Tjeldsundet dro over Vestfjorden, og den første landkontakt på ferden nordover. I tillegg kom så de rike fiskefjordene i nærheten og den gode posisjon ved utløpet av 0fotfjorden, hvor det årlig ble tatt store mengder sild. Telegrafdirektøren mente riktignok at det ble tillagt Lødingen for stor betydning, Det øde, ensomme stedet, omgitt av myrstrekninger og steinvidder, var lite tillokkende for unge telegrafister. Men hverken hans advarsel eller andre protester influerte på avgjørelsen som gjorde Lødingen til ny sentralstasjon.

I 1875 var en i gang med de "luxuriøse Byggearbeider for at skaffe Kaserne ved den afsidesliggende Lødingshavn". 3. juli kunne telegraferingen ta til, mens anleggsarbeider fremdeles pågikk. Ved siden av våningshus for personalet og materialbod, kom uthusbygning med vedskur, fjøs og høylåve. Telegafvesenet fikk dessuten havnegang for 3 kyr på Lødingen prestegård. Ut på vinteren begynte for alvor ekspedisjonen ved denne stasjon som etatens unge assistenter ble sendt til og som kom til å bety så mye - for dem og for trafikken.

Fra Lødingen gikk linje til Lofoten, hvor fisketelegrafstasjonene gikk over til faste stasjoner: Ballstad 1869, Sørvågen 1873, Henningsvær 1875 og Vågen 1878. Ure fikk telegraf i 1877. Vesterålen kom med på nettet med linjene til Langenes og Stokmarknes i 1871 og til Bø i 1876.

Skipene som passerer Tjeldsundet la til på handelsplassen Sandtorg. Derfra gikk ofte sjøruten til Harstad, det egentlige sentralpunkt for hele Senja-distriktet. På strekningen Sandtorg-Harstad ble lagt telegraflinjer i 1873. Den 17. sept. åpnet stasjonen i Harstad. Inntil nyttår var sendt 1723 telegram og mottatt 1353, i 1874 var tallene 3087 og 2402. Forretningsfolk så ivrig fran til vidreføringen av linjen oppigjennom øyområdet. Men det eneste som foreløpig kom var telegraf fra Molsnes til Gibostad på Senja, og fra Lyngen til Skjærvøy, begge i 1876.

Tre nye inspektorater var opprettet samtidig med framføringen av stamlinjen nordover, Telegrafinspektøren for Nordland fikk i 1867 sete i Bodø, men flyttet i 1871 til Mosjøen. Inspektøren i Troms ble utnevnt i desember 1869 med stasjon í Tromsø, mens Finnmarksinspektøren fra september 1870 hadde kontor i Vadsø. Det var krevende stillinger for de tre sjefene i de barske traktene nord for polarsirkelen. J. M. Meinich og fra 1871 A. Schroeter i Nordland. J. B. Lie i Troms og Gustav Petersen i Finnmark ble rydningsmenn under vanskelige forhold og med uvante folk. En mann som Petersen ble merket av oppholdet der nord og måtte i 1880 søke seg sørover. Men da hadde han forestått arbeíder som vakte gjenklang utenfor landets grenser. 1. oktober 1876 åpnet Havøysund og Berlevåg stasjoner, mens Hamningberg, Syltefjord og Båtsfjord fikk fisketelegrafinnretninger. Året etter var linjen ferdig fra Kistrand over Havøysund til Gjesvær med avstikker til Honningsvåg, den nordligste telegraflinje i hele verden. Da "Hamburgeren" tok til med ruten nordpä, ble det post en gang i uken i sommerhalvåret. Da Gjesvær med sine 25 fiskerfamilier nå fikk telegraf var det mulig for samband med utenverdenen hele året rundt.

I slutten av januar 1864 ble hele Norden rystet over meldingen om at prøysiske og østerrikse tropper rykte fram mot Eider og Slesvig. 1. februar gikk de over elva og forsatte mot Jylland.

Den 2.9.1893 ble telefonlinjen høytidelig åpnet til Stockholm. Det var midt oppe i en av tidens kritiske unions-konflikter. Som et apropos kan nevnes at da telegrafbestyrer Hagen (John L. O. Hagen) i Skjervøy kom hjem fra tinget i august 1893 brakte han unionsstriden "på en graverende måte" inn på telegrafvesenets enemerker. Dette gjorde han ved å skjære ut unionsmerker av stasjonsflagget og sy inn et stykke rødt tøy. Det omdannede splittflagget heiste han så på stasjonen. Meldingen om den brødefulle flaggdåden nådde raskt fram til styresmaktene som måtte ta affære. Det endte med at han ble degradert til underordnet fullmektigstilling ved Lødingen.

Fra 1890 og utover ble distriktslinjer bygd í Lofoten-området, til Nusfjord i 1892 og Digermulen 1893, inn Ofoten til Liland i 1890 og Øyjord i 1993, og i Vesterålen til Risøyhamn i 1890 og Andenes i 1892. Harstad var endepunktet for kysttelegrafen inntil denne ble forlenget til Bjarkøy i 1893 og til Skrålsvik i 1898. Nordfra kom i 1894 enkeltlinjen fra Tromsø til Gibostad med sløyfe til Hopen, og i 1904 en dobbeltlinje videre til Bjarkøy. "Senjalinjen" ble brukt både til telefonering og telegrafering, og avlastet hovedsambandet Lødingen - Tromsø.

Kilde: Nordlands Avis I 22.12.1894.

18.08.2012.

Mer enn før var Lødingen blitt telegrafens knutepunkt nordenfor polarsirkelen. Tekninsk sett var det knapt noe å innvende mot Lødingen. Men det lå avsides til og hadde ubetydelig egentrafikk. Kostbart var det å bygge stasjonslokaler og våningshus på et ellers nesten utrafikkert sted. Man slapp ikke uskadd fra et opphold, langvarig der, mente en som hadde med stasjonen å gjøre. Man henfalt lett til melankoli og hypokonderi.

Kilder:

Dampskip: S. 1891 7 del side 343.

Distríktslinjer: Digermulen, Lofotens Tidende 27.7.1893

Ofoten, Tromsø Stiftstidende 21.3.1889 og Nordl. Amtform.skaps forhandlinger 1994 side 259.

Om Lødingen: S 7 del 1891 side 347 f., Dagbladet 8.4.1894,

16.7.1884 .Telegrafbladet 1893. side 135.

Om flytting: Aftenbl. 30.12.1880 og 27.4.1881, Morgenbl. 23.2.1880 og 21.3.1881, Nordl.Amtstidende 29.4 og 10.5. 1882.

Men opplæringsanstalten for landets telegrafister - fra telegrafkurset måtte de unge nordover og da gjerne til Lødingen - fikk bedre skussmål av andre som så tilbake til Lødingen-tiden som den lykkeligste i deres liv. Flyttingen av stasjonen var bare et tidsspørsmål, het det i 1880. Som alternativer ble nevnt Kabelvåg, Bodø, Harstad, og under anlegget av Ofotbanen 1898-1902 også Narvik. Veldige var de forventninger en stilte til den nye utskipnigshavna og det vordende índustristed som bare noen år forut inneholt få gardsbruk og husmannsplasser. De dristige spådommer om storstaden í nord holdt på ingen måte stikk. Etter hvert falt også spørsmålet om å gjøre Narvik til sentrum for telegramtrafikken, eller i det hele tatt å foreta noe skifte bort: Lødingen forble sentralstasjon.

M/K "Lødingen" bygget 1910, lengde 43', bredde 12'. Kravellbygget i furu. (Kilde: Telegrafverkets historie 1855-1955)

Messebygningen på Lødingen, tatt i bruk like før jul 1920. (Kilde: Telegrafverkets historie 1855-1955)                    

Kilder:

Telefonapparater:

Trykk på bildet for å se hele

Hagbart Pettersen sitt telefonapparat ca. på 1970-tallet.

Telegrameksempler:

Eksempel på telegram. Trykk her for å se telegrameksemplene.