Skreifiske

 Åpne "På skreifiske" som pdf-fil

("På skreifiske" kan lastes ned og skrives ut til privat bruk)

På skreifiske i kjølvannet til Hans Olai

(PH:) Om Hans Olai er det fortalt at han lenge hadde sin faste buplass i Småskjær (Austnesfjorden) under Lofotfisket, som dengang antagelig var konsentrert på Austnesfjorden. (SP. En antar at NORDSTJERNEN, en 42 fots fembøring,  ble anskaffet av Hans Olai Andreassen, kanskje sammen med sin bror Rasmus, en eller annen gang mens de var aktive på Lofoten. Senere har sønnene til Hans Olai, Petter og Albert Hansen, trolig sammen drevet fembøringen).

Albert Kjærstad har også fortalt at de, altså han og brødrene hans, også rodde på Austnesfjorden, og at de hadde tilhold på sørsida av Vestpollen i den vika der (trolig Sildpollen).

Fembøringen Moiva, den tilhørte Johan Edvard Johansen, Kjærstad. Då den ble "kondemnert" så ble "løftingen", dvs. huset over akterskotten, løfta av. Det ble deretter borren til nordsida av Eldhushaugen, den sida mot Halsmyra, og der "montert" opp igjen an mot haugen til grishus, og der stod det så lenge som det var noe igjen av bruksverdi, deretter er der jo rydda opp etter grishuset.

Det var stormen som tok og ødela Edvard sin fembøring, likeså en halvfemte-roring han også hadde.  

Fembøringen til Eilert Madsa, Våge, den hette «BRØDRENE». Den pleide av og til å stå oppsatt ved naustet til Johan Peter.

Se siden om Båter og farkoster på Kjerstad.

"Margit" venter utålmodig ved flytebrygga på Forosbukta. Om det ble for mye lever og rogn på vår kombinert ma-skinist/kaptein kvelden før, eller om den bitende kalde østavinden med -12 grader gjorde sitt; motoren startet ved første forsøk, men gikk vrangveien.

Oversiktskart.

Og dette ”kjølvatnet” er det vi skal følge i februar 2011 – ihvertfall et stykke på vei - da vi drar på skreifiske utafor yttersida av Vesterålen med ”Margit”. ”Margit” er ei virkelig ærverdig gammel ”dame”  bygget på samme tid som etterkommerne til Hans Olai og de andre fra Kjerstad drev og rodde og seilet til bl.a. Austnesfjorden på lofotfiske. I dag fremstår ”dama” som en flytende skjønnhet etter omfattende ansiktsløftinger og totalrenoveringer fra kjøl til mastetopp. Skøyta ble bygget i Uddevalla i Sverige i 1907 som fiskeskøyte med seil som fremdriftsmiddel. Fartøyet er således originalt en klinket seilende fiskeskøyte. I dag drives den fram av en UNION semidiesel på 30 HK, men har fortsatt mulighet til å ta seil i bruk om det skulle knipe om.

 

Noen vitale mål: Lengde: 12,920 meter. Bredde: 4,770 meter. Dybde: 1,920 meter. Største lengde: 12,920 meter. Bruttotonnasje 20,54. Nettotonnasje: 8,77. Ex "STIGTANK", ex "POLAROIL".

NORDSTJERNEN var sannsynligvis i bruk på Lofoten som lossement av brødrene Petter og Albert Hansen etter at faren Hans Olai ble for gamme til å delta selv. Fembøringen var 42 fot lang. På bildet ligger den trolig i Rinøyvåg ca. 1910 etter at Gerhard Strand har overtatt den. (Foto: Hans M. Kanstad)

(PH:) Skøyta hans Albert Hansa, det var en klinkert, spiss-stevnet skjøyte. Den var ikke stor, antagelig ca. 30 fot. Det var Albert Hansa som eide den. Om somrene (når den ikke var i bruk) sto den bestandig oppsatt på Storholmen. Da Albert Hansa døde så ble skjøyta solgt til Finnmarka. Det var Petter Hansa (Hagbarts far) og Bernhard Eilertsen som seilte den dit oppover. Bernhard døde vist ikke så lang tid deretter av tuberkolose.

Andreas er usikker på nårtid hans far Albert Hansen fikk skjøyta. Men det var før 1908. Andreas husker at den ble brukt på Lofotfisket. Da var Petter Hansa sjef på fembøringen, og Albert Hansa sjef på skjøyta. (SP. Fembøringen det her snakkes om er NORDSTJERNEN som ble driftet av Petter Hansen og hans bror Albert Hansen. Fembøringen var 42 fot lang. Når og hvem som hadde anskaffa båten er ikke kjent. Like etter at Hans M. Kanstad tok Kjerstadbildet i ca. 1910 må fembøringen ha blitt solgt til Gerhard Strand fra Slottstrand ved Lødingen. Det er fra denne perioden, da båten var gått over på "utenlandske" hender, at vi har disse flotte bildene og historiene knyttet til båten og bruken av den. Siste gang NORDSTJERNEN seilte til Lofoten var i 1917.)

Dette er temmelig sikkert presiserer Andreas. Jakob Nilsa på Sand var med trolig på fembøringen. Fjerdemann var en av «Monsgluntan». Disse 4 var fiskermannskap på skjøyta. For de drifta fra skjøyta, og fembøringen ble brukt som lossementbåt. Fembøringen hette «Nordstjernen» og hadde et hus akter. Og skjøyta var ca. 30 fot. Mulig kunne det ha vært med en femte mann på turen(e), og Andreas nevner Toralf-smed.

Det var garn de driftet med. Albert Hansa kjøpte skjøyta av en helgelending. Den hadde vært i drift før med garn, så det var bare å ta skjøyta i bruk. Han helgelendingen hadde brukt å legge ned masta under draging av garna fordi det lå mye vær i den store riggen. Og så hadde Albert Hansa også lagt ned riggen en gang de dreiv og dro garna. Men så ble det dårlig vær, og de skulle ikke ha greid å få opp masta. Og uten mast i den tida var det samme som maskinhavari i dag. Andreas minnes at Jakob Nilsa fortalte at de sleit og brukte sine ytterste krefter for å få masta opp. Petter Hansa var en kraftig kar. Det var taljer de brukte, de talja masta opp. Men det var om å få masta løftet såpass opp at taljene begynte å ta tak. Masta var ledda og lagt forover. Albert Hansa hadde da lovet at aldri skulle masta legges ned flere ganger. For det var i det siste, i det yderste, at de greide å få den reist. Dette må ha skjedd ute ved Reine, for det var der de pleide å ro fiske fra.

Om somrene; når Lofotfisket var over, ble skjøyta satt opp på Storholmen på sletta på nordøstsida. Ungene brukte å leke i skjøyta mens den sto på land. Ellers var Pøyla alminnelig havn både for skjøyta og fembøringen.

Da Albert Hansa ble syk og døde ble skøyta solgt. Men Petter Hansa dreiv den ett år tid før han begynte å lose fra Tranøy. Skjøyta ble solgt til Honningsvåg. Salget kom trolig i stand når det var losing oppover til Honningsvåg. Både Albert og Petter hadde da begynt å lose til Honningsvåg. Den ble seilt oppover av Petter Hansa og en fra Våge, han Petter Monsa. De fikk vistnok femti kroner for jobben, så måtte de koste reisa tilbake sjøl. Dette må ha vært i 1911 eller 1912, trolig 1911. Skjøyta hadde tidligere ikke blitt brukt til fiske på Finnmarka.

Han Albert Hansa døde den 12. juni 1912, og det var vel samme år at pappa fikk ansettelse som los på Tranøy. Det førte til at heiman deres var uten mannfolk for det meste. Fina og Helga måtte styre med alt heime for det meste. Ungan var jo små og Hans Olai og Johanna de var gamle og bodde for seg selv i «kammerset».

FØRSTE DAG:

Å starte en Union er ikke gjort i ei handvending, her er det mange ting å tenke på.   

Vi hadde planlagt å starte på turen over til Vesterålen søndag 13. februar kl. 0830 i håp om å rekke fram samme dag til skreistimene som var i ferd med å passere like utafor land på vei mot sitt gyteområde i Lofoten. Alt dagen før var alt ombord ordnet og klargjort til turen. Og meldingene om rike juksafangster like utafor land hadde løpt inn, så optimismen var på topp. Nå skulle vi kanskje ha startet noe tidligere, men det hadde seg sånn at på lørdagskvelden ble det arrangert møljekalas i grendehuset, så en regnet med at noen ville slite med å komme seg opp tidligere. Og ennå senere skulle det bli...

 

For det å starte en Union er ikke gjort i ei handvending, her er det mange ting å tenke på; tørne motoren på svinghjulet slik at stemplet står i riktig posisjon, koble til glødning, åpne for startluft, smøre vitale bevegelige deler etc. Om det ble for mye lever og rogn på vår kombinert maskinist/skipper kvelden før, eller om den bitende kalde østavinden med -12 grader gjorde sitt; motoren startet ved første forsøk, men gikk vrangveien. Under tørningen stoppen den likesågodt opp. Og vrang var den på de neste forsøkene også p.g.a minkende trykk på lufttanken. Til slutt måtte vi starte hjelpemotoren (et aggregat) og luftkompressor og fylle ny luft på trykktanken. Og da startet Unionen med første forsøk. Og sies skal det at dette var eneste bomstarten maskinisten hadde på hele turen.

Vi valgte å gå leia mellom Rotvær-holmene og Lødingen-landet. Her ser vi det gamle fyret på Rotvær trolig engang på 1930-tallet (Kilde: PH)

Kl. 1030 – to timer etter planen – forsvinner Kjerstad og Tjeldøya bak oss i strålende vintersol. Med skarp austavind ”på babord låring” passerer vi snart Lødingen og leia innafor Rotværholmene. Jeg som ”skårungen” kan minnes en gang som guttunge å ha vært med Sverre Kjerstad og ”Kjærstadtinn” til Kanstadfjorden gjennom denne leia. Så resten av turen kommer til å gå gjennom ukjent farvann for forfatteren. Ukjent og mange plasser ureint, men storslått og vakkert. Overfarten til yttersida av Vesterålen kommer til å ta sin tid, så vi setter straks ”sjøvaktene”. Rutinene ombord innarbeides fort; hver time er maskinist-skipperen nede i maskinrommet og ser etter Unionen, kontrollerer temperaturer, smører og snakker med maskineriet. Vi skifter på rorvakt og kaffekoking som best vi kan. Bekvemmelighetene ombord er topp upåklagelig, og i oppvarmet lugar forut er det fort å slå ihjel noen timer på brisken.

Varden på Svartoksen utafor Offersøy. "Gå på dekk og stikk Svartoksen", sa de til skårungen for å drive spas med ham.

Etter å ha passert Lødingen og Kanstadfjorden og rundet varden på Svartoksen utafor Offersøy, går vi inn i det såkalte Svellingsflaket – et område med ca. 600 øyer, holmer og skjær omkranset av store grunnvannsområder. Øyene er relativt flate hvor de høgste toppene rager opp mot 50 meter over havet. Selv om dette er et skikkelig grunnvannsområde er det allikevel små områder som tørrlegges ved lavvann. Noen spredte skogklynger finnes på lune lokaliteter.  De største øyene er Seløya og Store Svellingen. Svellingan med sine øyer og holmer er en av Norges vakreste skjærgårder.

Ved inngangen til Svellingan ”når vi igjen” følgebåten, en ca. 21 fots Ranværing-sjark, som har vært innom Lødingen og bunkret olje. Denne skal følge oss på turen videre, og eieren skal bruke ”Margit” som lossement på turen.

I forgrunnen nordlandsbåter med hus til lossement. Kilde: Eivind Thorsvik "Ut mot hav".

Jeg (PH) tenker da på den båten som Andreas og Hagbart bygde hus på til lossement i ca. 1926. Den fikk et bordhus midtpå. Det ble pappslått utvendig. Synes å huske at det var slik at de var foren på Lofoten, men så kom de plutselig heim. De trengte lossement. Og det var gjort i en fart å spikre opp og pappslå et hus på den båten. Den stod oppsatt på austsida av Hans Olai-naustet senere år.

Tror ikke lossementet var i bruk mange vintrer. Husker det stod for det meste oppsett her ved naustveggen. Husker ikke noe om «kondemneringa» av lossementet, hvem som slo det i stykker til ved for eks. En slik «løsning» med lossement i Lofoten var det trolig mange av. Vil nok sees ved studie av diverse bilder fra lofotfisket på den tiden.

Vi går inn i den trangeste delen av Svellingleia, sundet mellom Store Svellingen (til venstre) og Vardøya med varden.

Svellingsflaket er et landskapsvernområde. I Wikipedia leser vi: ”Svellingsflaket landskapsvernområde ligger i Lødingen og Vågan kommuner i Nordland. Området har dyrelivsfredning, ble opprettet i 2002 og er på 127 616 dekar, hvorav 117 190 dekar sjøareal. Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sitt kulturlandskap med tilhørende botanikk, geologi og dyreliv.”

Med alle de utallige holmene kledd i nyfalt snø fremstår Svellingan denne dagen som et eldorado for fugle- og dyreliv. På nesten hver en holme har oteren satt igjen sine karakteristiske spor i snøen. Fra min ungdom minnes jeg at de gamle omtalte Svellingan med en viss respekt. Og det med rette. Her var det mange skjær i sjøen, og i storm og snøkav kunne det lett gå galt. Men området var nok også kjærkomment å komme inn i for å søke livd når det blåste opp.

09.04.2016. Innover Austnesfjorden sett fra Hølla.

I denne leia – Svellingleia – var det nok Hans Olai og de andre Kjerstad-folkene seilet eller rodde når de var på vei til eller fra Austnesfjorden eller andre fiskevær lengre vest i Lofoten. Hadde de vært i følge med oss i dag spørs det om ikke "Margit" hadde blitt liggende etter, god seilbør som det er. Men snart skal vi ombord på ”Margit” skille lag med kjølvatnet til våre forfedre.

I sørvestenden av Svellingsflaket – før vi forlater området – passerer vi det gamle fiskeværet Risvær.

Flakholmen vest av Risvær.                                  

I sørvestenden av Svellingflaket – før vi forlater området – passerer vi det gamle fiskeværet Risvær på Heimøya og Bortøya. Samtidig har vi nå forlatt Lødingen kommune og seilet inn på Vågan sitt farvann. I dag er øyene bebygd med fritidsboliger og de er hovedsakelig bare bebodd om sommeren. Og brygga er omgjort til moderne boenheter. Men i gamle dager var dette et aktivt fiskevær hvor en fant livd i et ellers værhardt og ureint farvann.

Svartsundtindene på Austvågøya kledt i hvitt.

Vi nærmer oss nå området hvor vi skal skille lagt med Hans Olai, Johan Peter, Petter Hansa, begge Albert’ene og de andre ”gamlingan” fra fortiden. De skal nemlig fortsette vestover gjennom Molldøra, sundet mellom Stormolla og Litlmolla, mot Austnesfjorden. Eller kanskje tar de utover mot Skrova? Mens vi i nåtiden skal ”Unions-dunke” oss inn Ulvågsundet mellom Årsteinen og Stormolla, før vi tar fatt nordover på Raftsundet. Og Raftsundet er langt og smalt. Og lengre kan det bli hvis vi er uheldig med strømmen; den kan nemlig komme opp mot 8 knops fart ved springsjøer. Og med toppfart 6,5 knop på ”Margit” kan det fort gå den ”gærne veien”. Midt i sundet passerer vi hurtigruteskipet ”Polarlys” for sørgående. På kartet finner vi også fram til den trange Trollfjorden – en sidefjord som skjærer seg inn i fjellet på vestsiden av Raftsundet bak Ulvøya, kjent fra Trollfjordslaget i 1890 mellom robåtfiskere og dampbåtfiskere. Innløpet til Trollfjorden som er ca. 200 m bred, har et steinrev eller terskel som går tvers over fjorden hvor dybden er ca. 20 favner. Og her kunne skreien stenges inne. Det var også dette som skapte konflikt, og som endte i slaget. Wikipedia beskriver fjorden slik: ”Den er trolsk, trang og ustyrtelig vakker, et trekkplaster uten sidestykke i et område som opplevde turisme nesten før begrepet ble kjent.”

Sørover i Raftsundet med lyset fra sola som har gått ned bak horisonten.

Vi møter hurtigruteskipet "POLARLYS" for sørgående i Raftsundet       

Vi er heldige med strømmen, og etter nærmere 3 timer er vi gjennom sundet. Men tia går og klokka nærmer seg 1800. Vi innser at vi ikke rekker fram til Straumsjøen/Skårvågen som planlagt i dag. Så etter å ha lagt Brottøya nord for Raftsundet bak oss og begynt på Hadselfjorden vestover, bestemmer vi oss for å søke natthavn på Fiskebøl. Austavinden har nå økt på, og snart begynner det å mørkne. Å gå gjennom fallene sørvest av Hadseløya i mørket virker ikke særlig forlokkende. Først i 21-tiden runder vi Holdøya og går inn det trange løpet mellom denne og Hattholmen/Holdøyskallen i frisk austavindskuling. Vel inne på havna på Fiskebøl finner vi fortøyningsplass ved kaia til Norlense A/S, eneste kaia utenom fergekaia. Til middag serveres topp hjemmelagde fiskekaker – til tross for at vi nå er i Vesterålen og fiskebollenes hjemland!

Ingen ting å si på bekvemmelighetene ombord. Men det ble mange lydinntrykk ved kaia på Fiskebøl.

Utover natta holder vinden stand, og gamle ”Margit” røsker hardt i fortøyningene der hun gnur seg inntil de svære fenderdekkene på kaisiden; en kakofoni av trosser i spenn, dunking mot skipssiden, høye gnisselyder når stålskroget blir presset mot gummidekkene, sjøen, og vinden som hyler i tauverk og stag.

ANDRE DAG:

Vel inne på havna på Fiskebøl finner vi fortøyningsplass ved kaia til Norlense A/S, eneste kaia utenom fergekaia.

Vi fortsette ut Hadselfjorden og over Vesteråls-fjorden.                           

Neste morgen viser seg fra skyfri himmel og avtagende austavind. Planen er nå å fortsette ut Hadselfjorden, passere grunnene og fallene sørvest av Hadsel, krysse kjeften til Vesterålsfjorden og gå rett ut på feltet utafor Skårvågen. Vi beregner å være framme ved 1230-tiden. Da håper vi å få noen timer med fiske ihvertfall. 

Hele området på yttersida av Langøya har mye ureint farvann. Og i dag er det ekstra mye tungsjø og lange havdønninger som skal bryne seg mot Vesterålslandet. 

Vesteraalens Beskrivelse

(utdrag Nordlands Trompet, Petter Dass)

Jeg til Vesteraalen mig føyer,

At søge dens Øer og roendens Vær,

Dens Klipper og Klumper og farlige Skiær,

Hvordan de sig krummer og bøyer;

Fallene som strekker seg sørvestover fra vestsiden av Hadseløya passeres ved 1030-tiden. Nå merker vi også at her bærer det rett ut mot storhavet; lange havdønninger ruller innover mot grunnene og bryter i grønnaktig, frådende sjøvann, hvor svarte berget av og til blottlegges. Et skremmende syn som setter tankene i sving. Og i dag er det stille på sjøen. Vi passerer navn som Hekkelen, Indrehavbåen, Langfallet, Ytrehavbåen, Kjerringgrunnen, Litlbakkflua, Breigrunnen, Fløgrunnen. En gang reiser det seg en stor kul eller bølge på havet over en grunne som ligger på 40 meters dyp. De mere erfarne ombord på ”Margit” kan fortelle at ”rygger” av denne dimensjonen ofte bryter dersom en båt befinner seg oppe på bølgeryggen eller passerer over den. Hvis en får sjangsen skal en unngå lesiden av slike bølger.

Men snart er området tilbakelagt. Vi venner oss fort til at sjøen bryter over grunner og skjær. For hele området på yttersida av Langøya har mye ureint farvann. Og i dag er det ekstra mye tungsjø og lange havdønninger som skal bryne seg mot Vesterålslandet. 

Tidsplanen for ankomst fiskefeltet holder fint, snart dukker grupper av for det meste sjark og fritidsbåter opp over horisonten, av og til synlig på bølgetoppen, av og til borte nede i dalen. Vår følgesvenn ranværingen har for lengst stukket av gårde; den gjør nemlig over 12 knops fart. Her er det fesk å få? Vi vekker nok litt oppsikt der vi kommer dunkende vil jeg tro; ingen andre båter ser eller høres ut som oss, for her ute går alt i plast: hvitt, oransje, blått, gult. Og noen trebåter. Og alle har to juksamaskiner i drift med utliggere som holder snøret vekk fra siden på båten. Vi har vanlige juksasneller som vi forlengst har montert opp langs rekka, og som må betjenes med handmakt. Så var det å finne skreistimene, ekkoloddet granskes der vi leter oss fram, men de store ekkoene uteblir. Vi prøver oss på noen, men de er små og vanskelig å treffe i vinden og tungsjøen. Dette ser slett ikke lovende ut. Selv en ”spesialpilk” med hår mellom dreggklørne og innsmurt med ”lurium for torsk” på tube innkjøpt hos Løvold i Bodø frister noen nede i havdypet. 

Skårvågen.

Vi må bare innse det; torsken har sluttet å bite for dagen. Snart er vi de eneste som holder ut på feltet, og de siste som i 4-tida på ettermiddagen leiter oss inn gjennom leia til Skårvågen. Vi blir nødt til å ankre opp på grunn av mange båter som har levering ved fiskebruket og plass allerede for natta. Men etter en prøveankring (som vi ikke skal skrive mere om) finner vi en lun plass innerst i havna bak en holme. Det blir servert Gildes røkte kjøttpølser med potet, gulrøtter og en liten akevitt til middag. Vi ser fram til en stille natt uten Fiskebøl kakofoni. Og værmeldingen lover høvelig godt for dag 3. 

TREDJE DAG:

Von i hengende snøre....

Neste dag er vi oppe før dagslyset, og i daggryingen passerer vi Røyrfallan og Flesskallen optimistisk som alltid. Vår Ranværings-sjark kan dessverre ikke gå ut i dag, da han må reparere varmeapparatet og utliggeren på en av juksamaskinene. Vi kommer ut på feltet utafor Straumfjorden som en av de første båtene, og nå ser det mere lovende ut. Vi ser at de båtene som allerede er ute drar fisk. Og etter hvert kommer det frem store ekko på loddet. Vi er klar, og nå skal det ikke være noe ”lurium” fra Løvold, men god gammeldags 750 gr. Svenskpilk med tre røde makkangler som oppheng som skal ned til ca. 120 meters dybde der skreien står ifølge ekkoloddet. Jeg må si det, men det er ”skårungen” som først ”bær i fesken”; to skikkelige lofotskrei ligger snart på dekket. Og det fortsetter bra utover formiddagen fram til 13-tiden, da bittet avtar. Fisken tørker liksom vekk fra ekkoloddet også, og de andre båtene trekker etter hvert inn til Skårvågen og Straumfjorden. På ettermiddagen frisker det også på med austavinden.

Råskjæring.                                              

På rekke og rad...     

Vi finner fram til samme lune ankringsplassen som forrige natt, tar vare på fangsten, 49 flotte skrei, som henges på en av våre optimistiske 5 stk. 2”x4”. Kvelden avsluttes med skreimølje med alle rettigheter. Vi er litt mellomfornøyd med fangsten, det kunne vært både bedre og værre. For etter å ha hørt værmeldinga blir dette kanskje eneste dagen vi får ute på feltet. Vi må ta en avgjørelse hva vi skal gjøre videre. Værmeldingen og langtidsvarslet ser ikke bra ut, øst-sydøst vind styrke 15 til 20, og like streng kulde på -12 grader vil gjøre det utrivelig ute på sjøen i flere dager framover. Vi beslutter derfor å starte opp på hjemturen tidlig neste morgen. 

Endelig kokfesk å få.

FJERDE DAG:

Tilbaketur med bunkring på Melbu.

Det blåser ganske friskt inn forfra når vi krysser munningen av Vesterålsfjorden. Men nå legges kursen rett over til sørvestspissen av Hadseløya for å komme raskere inn i smulere farvann. I 12-tiden ankommer vi Melbu for bunkring - lett overiset. Turen videre inn Hadselfjorden, sørover i Raftsundet går greit, og  i 1530-tida stopper vi opp i sørenden av Raftsundet og inntar middagen Margits spesial kjøttkaker. Etter at følgesbåten har fått banket av noen istapper foran vinduene fortsetter ferden.

Under hele overfarten fra Skårvågen til Hegstad-osen i Vestbygda blåser det østavindskuling. Med temperatur under 12 minusgrader og sjøsprøyt blir det fort is overalt. Her har vi ankra opp inn på Hegstad-osen.

Også Svellingan går greit unna, men det mørkner til før vi kan passere de siste holmene øst i flaket. Og nå får vi austavinden rett i fleisen så og si når vi kommer ut i mere åpent farvann. Sjøen har også gravd seg opp en god del. Vi bestemmer oss derfor å ikke fortsette slik i mørket, men finne ei egna natthavn i Lødingen Vestbygd. Det må bli Hegstad-osen innafor Offersøy.

Hans Olai Andreassen - vår oldefar - ville kanskje valgt å søke natthavn på Voje, hvor slekten hans kom fra.

Nattankring på Hegstad-osen.

Og nå som tidligere kommer kartplotteren til sin rett; et fantastisk verktøy for sikker navigasjon hvis den brukes med fornuft. For av og til kan den vise feil på grunn av manglende oppdaterte kartdata. Som ute ved Skårvågen hvor vi på plotteren passerte over flere holmer og grunner mens vi i virkeligheten befandt oss riktig i leia. Men i kveld kan vi kryss-sjekke bl.a. blinken på Blåskjærbåen og de mange stakene som glir forbi i fullmåneskinnet i innløpet til osen, alt stemmer med plotteren, Vi kommer oss trygt inn sundet mellom Buøya og Svinøya og inn i osen, får banket is av ankersurringer og ankertau og satt ut ankeret. En riktig avgjørelse å ikke fortsette.

Det gamle Gamlehjemmet på Offersøy til venstre på bildet. Fra et av slagvinduene i 2. etasje var det Karen Salamon "gikk seg ut" i 1922.

(PH:) Karen Salamon født T(h)ommassen fra Lakså, ble gift 21.07.1856 (22 år gammel) med enkemann Salamon Salamonsen (26 år gammel) født i Sverige, og de kom til Kjerstad før 1890. Paret bodde i et lite hus vest på Eldhusmarka. Huset, fjøset og et lite uthus er tegnet inn på jordskiftekartene for 1921. Karen omkom på gamlehjemmet på Offersøya idet hun gikk seg ut et slagvindu i 2. etasje. Hun vantrivdes på gamlehjemmet. Hun ble begravd 18.08.1922 i grav nr. 1 på Offersøy, ca. 87 år gammel.

Gamlehjemmet på Offersøy midt i bildet (Kilde: PH)

Kilde: Nordlandsmuseet

 

(GW:) Karen Salomon, henne husker jeg, og han Salomon også, de kom i samling og vi var  jo også til kaffe hos dem når det var samling på Kjerstad. Salomon snakket slik som vi, det jeg husker. Han var i fra Herjangen. Karen måtte reise til gamlehjemmet på Offersøy. Det var Inga Danielsen og Josefine Hansen Kjerstad som reiste dit i lag med henne. Anton Svendsen* skysset med den gamle kvite motorbåten sin. Da de skulle skilles fra henne og reise hjem beklaget Karen seg til dem forat man hadde sendt henne bort fra Kjerstad og sa ”der ser man ”nestekjærligheta””.

(JJ:) Edvard Kristoffersen og *Anton Svendsen, de kjøpte hver sin åttringsbåt av samme sort, akkurat maken, og med likedan motor, nemlig 9 HK Rapp. Og de reiste og hentet båtene i Svolvær hos Marhaug. Og de ”kjørte” i lag hjemover fra Svolvær på hver sin båt. Edvards båt hadde heldekk, mens Antons båt hadde halvdekk, og han brukte båten som skyssbåt. Jeg var med Edvard til Finnmarka da båten var ny. Det var utrolig hvor god fart båten hadde med den motoren. Og enda var båten bred og en riktig god sjøbåt. Det var ikke så at motoren ble kjørt hårdt, Størker og Einar var snare å stille ned på skruen når det var langkjøring. Likevel gikk vi forbi hele 40 skjøyter på turen til Honningsvåg. (Så dette kan være motoråttringen som pleide å ligge fortøyd inne på Pøyla? Er dette den samme båt som er beskrevet under Merkeregister N-5-LN "KJERSTAD"? SvP anm.)

FEMTE DAG;

Neste dag blåser det like friskt, men nå er det dagslys. Kursen legges innaskjærs rundt Offersøy, innafor Kjeøya og videre opp mot Rinøya før vi krysser over Kanstadfjorden. Kjerstad-revva nærmer seg.

Offersøy/Kjeøy området.

Strandholmen på østsida av Offersøya.

Fiskebruket på Kjeøya.                    

Her passerer vi Kjeøya med den gamle hovedgård.

Postkort fra Kjeøya.

EIERNE AV KJEØYA EIDE OGSÅ HELE GÅRDEN KJERSTAD!

Se nettstedet www.kjeoy.no

Kjeøy var eiet av Reener familien fra slutten på1600 tallet til 1835-1838.  Kjeøy’s historie er skriftelig registert helt tibake til 1684 da skattemantallet forklarer at Morten Jacobsen Rener fra Trondheim betalte “Hus og Grundfrelse” med ett pund fisk.  I 1701, ifølge manntallet, var han oppført som eier av “Kidøen” –Kjeøy.  I 1794 fikk Kjeøy’s eier, Anders Hansen, barnebarn til Morten Jacobsen Renner, “Kgl. bevilling paa et gjestgiveri samt bondehandel paa borgerleiet Kidøen”.  På slutten av 1700 tallet var Kjeøy det viktigste handelsstedet i Lødingen prestegjeld. 

Written by Patrizia Walder:

"I 1840 kjøpte Peter Roness fra Trøndelag Kjeøy.  Det var i tiden med Roness at Kjeøy hadde sin storhetstid.  Herr Roness ble kalt “Storroness” og “Sildekongen”, fordi han var meget stor på sildefisket.  Han hadde stor success ved å drive sildefiske med not, og betalte bot fordi det ikke var tillat i den delen av Norge å fiske med not. Forbudet mot notfiske i Nord-Norge bli opphevet i September 1848; og i 1867, sto en artikkel i Aftenbladet om “Sildekongen Peter Roness Kjeø” hvor det påstår at det var hans ulovlige notfiske som var hovedårsaken til at forbudet ble fjernet.  Under Ronesss tid, rund 1850, var hovedhuset kjøpt og flyttet fra Bergen til Kjeøy (Figur 3).  I 1866 fikk han bygget båten Kjeø I, en av de første dampfartøyer for fisk in Nord-Norge.   Roness var en forretningsmann og entreprenør.  Han var også en handelsmann, kredittgiver og gjestgiver.  Han ble regnet som en moderne kapiltalist for sin tid.  Han drev med fisk og fiskoppkjøp.  Han var involvert i hvalfangst og hjalp til med å finansere Jacob Nikolai Walsøe med utviklingen av granatharpunen."

(PH:) Jacobs enke Bereth Maria Abrahamsdatter var det som kjøpte Kjærstad og det var først i året 1846, og da ved en panteobligasjon til jomfru Elsebe Rener i Kjeøy.

OBS. Det er merkelig at Jomfru Reener/Rener kom så straks med i matrikkelen av 1838. Har hun overtatt Kjeøy på et tidligere tidspunkt om ikke juridisk så i praksis? Lå broren syk lenge, han oppgis sottedød. Kanskje lå Hans Andersen Rener, Kjeøy på sykeleie i Tronshjem og døde der? Er han begravd i Lødingen?

Utklippet over gir oss svar. 11.07.1838 leser vi i Bergens Adressecontoirs Efterretninger under overskriften Skiftelysninger: Skifte Proclama ved Saltens Sorenskriveries Skiftejurisdiction staae følgende Dødsboer under Behandling, sc: I Ofotens Præstegjeld.

 

18.11.1848 ga Bereth Maria og Lars Eidissen en obligasjon på 100 Spd. til handelsmann Roness på Kjeøy. Der nevnes da at de har 5 kyr og 10 småfe.

Hans Olai får skjøte i 1866 på ¼ del av gården. Men kan kanskje vært her en tid forut, altså og vert med ved nevnte merkeskilsforr. 10. juli 1863. Hans Olai f. 1834, var gift 1. sept. 1864 m. Johanna fra Våge. Han vaks opp på Erikstad. Rasmus fikk 6.12.1866 skjøte på sin halvdel av eiendommen (med halve kåret) av handelsmann Rones. Men brødrene overtok gården før 1863.

Hans Olai og Rasmus Heggelund Andreassen må begge være kommet til Kjærstad og bo der allerede da i 1867. Dette tror jeg fordi begge skriver ”Kjærstad” etter sine (navnetrekk) underskrifter som vitterlighet for P. C. Roness sin underskrift på hans skjøte til dem (til Hans Olai) som er utstedt 6 des. 1866.

Hvordan var situasjonen for P. C. Roness økonomisk og ellers i 1867 siden han selger eiendom? Hvordan kom han i besiddelse av Kjærstad? Tok han eller den han kjøpte Kjeøy av gården for gjeld?

Jeg skal prøve å finne ut av Roness sin historie, om hva han overtok av jord eller jord pantsatt for lån og ”utestående fordringer” ved kjøpet av Kjeøy hos Elsebe Rener.

Jeg har noe om dette.  Jeg ser at Kjeøy er en del av gnr 17, Ytterstad og har lnr 31 (Se også Matr. 1838 og Matr. 1863). Jomfru Reener har lnr 31 i Matr. 1838. Hun overtok etter sin bror Hans Andersen Reener som døde medio februar 1838, 71 år gl. Ugift, handelsmann på Kjeøy.

Roness holdt fram med driften til 29. mai 1873 da han døde og driften stanset.

ANDRE HENDELSER UTAFOR KJEØYA

(Se "Kapringen av barken PATRIOT" under fanen KJERSTAD)

Maleri av "Forsøget" ex. "Patriot" etter at skipet hadde fått norske eiere. Bildet er malt i Brest i 1816.

(Foto: Trondhjems Sjøfartsmuseum).

Torsdag ettermiddag den 30. mai 1811 kom de seg så videre. Nå var det kuling igjen som økte utover fredag. Skipet gikk Tjeldsundet, og rundt kl. l2.00 fredag passerte de Lødingen. To timer seinere, ved Kjeøya, kvittet de losen og fortsatte på egen hånd. Ikke lenge etter, i en avstand av 1 l/2 mil av land, fikk de øye på en kutter foran seg. “... bekam ein Cutter in sigt foer uns...”, som kaptein Alexandersen skrev i sin journal. Det skulle bli den siste innførsel kapteinen gjorde i skipsjournalen.

Kjerstad-revva.

Etterord:

Ifølge kontakter "på yttersida" var det landligge i flere dager etter at vi startet på heimvegen p.g.a. sterk vind og kulde.

Se alle bildene

På skreifiske i 2012

Vi dræg han......

21.03.2012. Gode forhold på Høla.

Natta over i Kabelvåg

Svolvær antatt på 1930-tallet. Nærmest litt til høyre for midten i bildet ser vi Nordlands Saltlagers bygning. Svolvær-geita såvidt synlig. (Kilde: PH/Privat)

Inn til Svolvær for å kjøpe salt.

Svolvær. I bakgrunnen til venstre Lille Molla, til høyre skimtes Skrova. (Kilde: PH/Privat)

Svolvær. (Kilde: PH/Privat)

Henningsvær. (Kilde: SW/Privat)

24.03.2012. Henging på Naustneset

På skreifiske i 2013

På skreifiske i 2014

På skreifiske i 2016

09.04.2016 havnet vi igjen på skreifiske på Hølla. Denne gangen på dagstur med nybåten til Henry. Til tross for mye fisk å se på loddet ble det ikke en fisk å få (heldigvis så vi ingen som dro noe mens vi var der). Men en flott tur i strålende vårvær.

Risvær på hjemoverturen.

Hør på lyden fra Union 30 HK semidiesel under overfarten, full fart i maskinen. Trykk på bildet.

Kartplotter og ekkolodd.

SKATTEN TIL TORE HUND

Skipsleia utenfor Hustad, Svellingsleia, var den gamle kongsveien. Her har storfolk ferdes. En vårdag i år 1000 kom en flåte langskip seilende sydover gjennom Tjeldsundet. Tore Hund var høvding. Da de kom like utfor Hustad, kom han til å tenke på at det var utrygt å dra med seg alt gullet og sølvet i hærferd. Han tok med seg et par mann og rodde i land på Hustad-Skjervøya. Denne øya er vanskelig tilgjengelig, og har alltid vært ubebodd. Her grov de ned mesteparten av skattene. Tore Hund var trollkyndig, og han satte de underjordiske til å passe på skattene. Mennene måtte sverge på å ikke fortelle det til noen. Men som det så ofte går - folk i bygda fikk greie på hva som hadde skjedd, og utallige skattejegere har i årenes løp prøvd å finne skatten på Skjervøya.

LENKER TIL AKTUELLE NETTSTEDER

Utdrat Petter Dass Nordlands Trompet:

Nu maae jeg mig snoe til den Nordlandske Torsk,

Som Fiskerne kalde monn' Skreien paa Norsk,

Han nævnes maae Nordmandens Krone

Han kroner vor Gielde han kroner vor Skiaae,

O! Sæel est du Bonde, som Torsken kand faae,

Han føeder baad' dig og din Kone.

Du Torsk maae vel kaldes vor Næring og Brug,

Du skaffer fra Bergen saa mangen Tønd' Rug,

Den stakkels Nordfarer til Føde.

Barmhiertige Fader oplade din Hand,

Velsigne os fattige Folk her i Land

Med dine Velsignelser søde!

Skuld' Torsken os feyle, hvad havde vi da,

Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?

Da seyled' vist Jægterne tomme.

Hvad have vi andet, her bygger og boer,

End søge vor Føde med Angel og Snor

Og pløye de Bølger hin gromme?

Og skulle du HErre forkorte din Hand,

At stænge Skrei-Torsken og Fisken fra Land,

Da lagdes vi hastelig øede.

Vi har ey at lide paa Most eller Viin,

Her findes ey heller Sølv-Biergene fiin,

Os mangler Guld-Gruven den røde.

Vort Land er ey heller et Canaan sød,

Hvor Marken med Melk og med Honning omflød.

Her findes ey Druer at plukke;

Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød

Og miste vi hannem, da lide vi Nød,

Og jammerlig nødes at sukke.