Gårdsdrift

Sverres side

 http://www.sverrep.com

Mai 1989. Fredrik og kopplammet til Peder....

Gårdsdrift på Kjerstad

Sommarfjøs, torvsjåa og jordkjellere

TILBAKEBLIKK

I Gårds- og Slektshistorie for Tjeldsund II B får vi et godt tilbakeblikk på gårdens historie. Vi har valgt å ta med utdrag av Peder Hansen fra Kjerstad sin beskrivelse av gården som omfatter jorddyrking, slik det står i Gårds- og Slektshistorien, nedskrevet i 1974.

Landet er i hovedsak flatt, med deler noe hellende mot sjøen. Høgda over havet er liten, det meste av marka ligger til sjøen i en høgde på under 20 meter over flomålet.

 

Karakteristisk er dessuten de mange markerte, lave haug- og bergpartier i terrenget, både i inn- og utmark. Mot øst reiser så Kjærstadfjellet seg temmelig bratt opp til 2- 300 meters høgde, stigende videre østover til Kjærstadtinden som er 852 m.o.h. iflg. kartet.

 

Jordsmonnet i den dyrkede mark består for en god del av kalksandmark, brukt fra gammelt av til åkerland (Vikåkeren, Langåkeren, Flåtta). Samme markslag finnes også en del av som ennå er udyrka. Videre er der dyrka mye anna fastmark på grus og stein med leire under. Tildels med mye stein, hvilke de mange steingarder vidner om. Der er ellers nokså mye av myrer og lyngmoer hvorav bare lite er oppdyrka. Det går fylkesvei og gårdsfveier gjennom gården.

Utskiftningskart fra 1921. Klikk i bildet for stort zoombart kart.

Det var tidligere en del teigblanding, som ble rettet opp under jordskiftet 1921. Beitet har vært felles og er det fremdeles i utmarka. Både utmark og innmark ble skiftet i 1921. Salg av skogsvirke har ikke spilt noen rolle, da her er svært lite med skog. Men Berit Maria Abrahamsdtr. skal ha solgt tømmer fra Kjærfjorden til Kjeøy.

 

Det har ikke eksistert noenslags form for seterdrift på gården. Men før utmarksgjerdet, som var felles for hele gården, ble bygget (vistnok i 1911) måtte buskapen gjetes på utmarksbeitet. Deretter, især fra ca. 1925, ble det vanlig med sommerfjøs. Det var da 4-5 stk. som sto nokså nær hverandre og ved utmarksgjerdet. Før ca. 1925 var det vistnok bare 2 stk.

 

Endel år før første verdenskrig begynte Kjærstadfolket å tenke på å utvikle bl.a. stedets jordbruk. Ved dugnad ble et felles solid utmarksgjerde satt opp, vistnok i 1911. Det ble søkt om offentlig jordskifte, men krigen kom og gjorde at dette ikke ble ferdig før høsten 1921.

 

Så langt Peder Hansen.

Kjerstad 1936/37. Vi ser mot sørvest hvor Vestfjorden åpner seg i bakgrunnen. Helt bakerst i bildet eller nede på Kjerstadneset ser vi det nyoppførte huset til Hagbart Pettersen bygget i 1935. Til høyre for dette Petter Hansen sitt gammelhus, bygget i ca. 1875 og revet i 1939 etter at nyhuset var oppført. Videre uthuset og fjøsen til Petter Hansen, sistnevnte byget i 1926, Til høyre for disse huset til Andreas Hansen bygd ca. 1907, fjøsen bygd i ca. 1908. Og helt i høyre bildekant huset til Peder/Toralf Danielsen. Huset nærmest ble oppført av Johan Edvard Johansen, ferdigbygd i 1910. Og på sørsida av veien litt til venstre for midten av bildet huset som Johan Peter Knudsen bygde ca. 1860-tallet. Dette er Kjerstads eldste stuebygning, og står slik den dag i dag som på bildet . Fjøsen ble bygd trolig i 1898 (eller mulig 1894) og revet i 1954 for å gi plass til den nye fjøsen som står der i dag. Bildet er tatt fra Eldhushaugen.

(Foto: Ukjent/privat)

I dag vidner de mange steingjærdene om slitsomt rydningsarbeide. Her ved foten av Sjøholmen på jorda til Albert/Torgeir Kjerstad.

Jorddyrking

(10.12.1988 PH)

Det synes som om at nydyrking og opplegging av lyng- og skrapmark ikke forekom førenn omkring århundreskiftet, kanskje først noe senere. Før den tid tror jeg forbedring og «utvidelse» av slåttemarka bare foregikk ved «grindgang» og annen overflategjødsling.

Harving i Øver-Tjønnskogan. (Foto: Ukjent/Privat)

Skal tro om der fantes bidrag til jordbruket før første verdenskrig, eller til kunstgjødsel? Da må det jo finnes arkivsaker om dette (i kommunen i Lødingen?`). Under første verdenskrig var det sikekrt mye snakk om «matauk». I hvertfall i avisene? Det er mulig landbruksskolefolk og andre drev «propaganda» i avisene. Det gjalt å få «bunøa» bort, først og fremst, og «bunøa» det er noe jeg selv husker i fra min første tid som avisleser (Lofotposten).

I Øver-Tjønnskogan. Fra venstre Hartvik Hansen, Sverre Karlsen, muligens Arne Hansen og antagelig Annar Hansen. (Foto: Ukjent/Privat)

Økt høy- og grønnforavling måtte til. Det betinget kanskje i første omgang grøfting. Og det er jo mulig de første jorddyrkingsarbeider på Kjærstad bestod nettop i grøfting, uten at jeg har hørt fortalt at slik var det. Og hvilke grøfter er det da snakk om? Her blir det nok mye spekulasjon og gjetting av meg.

 

Jeg må holde meg til det jeg husker fra min tidligste barndom samt de grøftene som er på utskiftningskartene. Kartene er «opptatt» i terrenget i 1915 og 1917. Det står på kartene.

 

Av kartene ses hos Edvard Kristoffersen mange grøfter, det er:

a) Ut av fraukjelleren.

b) Fra øst om fjøsen og øst og ned til fjæra i Engeneskroken

c) En sidegrøft nordover fra grøft b) til utmarksgrensen og langs denne et stykke, vestover.

d) Et grøftestykke like vestom stua, det er ei opprensking av et naturlig vannløp fra terrenget østom

«Sommarfjøshaugen».

e) Grøft opp fra Stortjønna. Følger nederst i naturligt vannløp. Går rett opp til utmarkgrensen og noe vestover

langs denne, samt en avgrening ca. midt nedpå grøfta og som går østover til omtrent grøft d).

 

Dette var grøftene hos Edvard.

 

Så, videre finner jeg bare grøfter rundt Halsmyra og lyngmoen oppfor denne, der det altså idag er granskog planta av Hilda og Jacob. Og to grøfter nordom Karl Nilsens potetkjeller, dvs. N ordom Vikåkeren:

a) Den nordligste av disse grøftene går på tvers av fallet og i en grense.

b) Den andre grøfta er avløpsgrøft for grøft a).

 

«Systemet» skulle altså stoppe vasstilsiget nordfra. Den nevnte grense som grøft a) er lagt etter har jeg ingen beskrivelse av. Grensen går i et kryss i berget i øst, og det krysset har jeg funnet og sett. Trolig er denne grensen en del av en «omforenet» grense mellom felles utmark og ikke felles innmark. Og skulle marka (utmarka) nordenfor denne grensen "legges opp» så måtte det først foretas en «utskifting». En slik utskifting finner vi i «Utskiftningsforretninga» av 1921. Denne utskiftning var forlangt pr. 11. aug. 1911 over Kjærstads innmark, samt endel av utmarka som en da ønsket innlagt som dyrkningsland.

 

 

Tjønnskogan

(30.12.1988 PH)

 

Det er for oss søsken et begrep knytta til høy og potet. Men fra først av var det å legge opp jorda, og det med handmakt. For marka våres i Tjønnskogan den er «lagt opp» bare med handmakt, ved såkalt «spavending».

"Spavending" i Ner-Tjønnskogan. Hartvik Hansen tar seg en pust. (Foto: Ukjent/Privat)

Ved utskiftninga av 1921 så fikk vi en bit mark der nord som var innafor daværende utmarksgjerde. Der var det greit å begynne å dyrke jorda uten å tenke på inngjerding straks. Og «biten» ble lagt opp. De som gjorde det var leifolk, men jeg må ha glemt hvem det var. Det aner meg at det var et par mann fra Valvåg. Kanskje det var Oluf den ene? Det må ha vært tidlig i 1920-åran.

Mitt tidligste minne om dette jordarbeidet er trolig det at noen unga, eldre enn meg, sprang omkring og fortalte at ho Kristina hans Peder Danielsa hadde funnet ea med reir i Tjønnskogan. Kan huske det reiret med egg og dun der på grøfteoppkastet i vestkanten av vår mark, i skjellet mellom Fina sin part. Og hvor humpet det var å komme sig dit mellom torvene som var snudd. Stykket var med myraktig jord.

Harving av nylandet i Øver-Tjønnskogan. Vi ser at veien er bygd ferdig fram til Tjønnskogelva, så dette bildet må være tatt uti 1930-åran. Denne veien var oppstukket og ferdigbygd fra Naustneset og nord til Tjønnskogelva i første halvdel av 1930. Planen var at den skulle fortsette til Valvåg, men slik ble det ikke. (Foto: Ukjent/Privat)

Stykket ble en «fruktbar» og god markebit, og som vi i alle år har høsta på, både grønnfôr, poteter og gress, og jordstykket har vært den mest års-sikre del av Tjønnskogan, ihvertfall med hensyn til høyavling.

Adkomsten nordover til markene i Tjønnskogan var til å begynne med besværlig. Det var jo ingen planert vei. Bare «hjulspor» i marka. I 1929 ble det bygget vei fra Naustneset og til haug nordom Karl Nilsa etter at ing. Rykke hadde «stukket» veitraseen. Veiarbeidet fortsatte så videre mot Tjønnskogelva i årene deretter. Veien forbi Karl Nilsa ble lagt om, veien gikk jo opprinnelig på nersida (dvs. vestsida) av hans hus. Men etter utskiftninga 1921 skulle den passere på østsida i skjellet mot Marias Halsmyrteig. Og denne omlegginga var gjort før 1929, og veien bygd der etter utskiftningskartet. Rykkes stikking fulgte samme trase, men med mere «runde» svinger.

Ute på gårdsplassen til Petter Hansen. På bildet ser vi Gerton Hansen med hesten Per, i forgrunnen Henry Pettersen. Bildet er trolig tatt våren 1937. I bakgrunnen uthuset/stabburet og fjøsen til Petter Hansen, til høyre huset og fjøsen til Andreas Hansen. Foto: Ukjent/Privat

Henry Pettersen forteller: Ja hesten hette Per, Den var ganske stor og kastanjebrun av farge. Den var eid av Petter Hansa, Andreas og Finapetter, og de skiftes om å ha den i fjøset. (Foto: Ukjent/Privat)

Potetsetting. I potetåkeren hos Helga og Petter Hansen. Fra venstre Hartvig, Arne, Petter (ved trillebåra, Helga og Annar. I forgrunnen antatt Helene og Henry. (Foto: Ukjent/Privat)

Tørrhøykjøring hos Edvard Kristoffersen. Fra venstre hesten Asbjørn, Normann Kristoffersen, Petra Bertheussen, Sofie Kristoffersen og Lovise Enevoldsen. På høylasset ukjent jente (mulig Lilly). (Foto: Ukjent/Privat)

Henry Pettersen forteller: Om hesten sa Hagbart at den var en idiot. Den brukte å åpne Sommarfjøsporten ved å skubbe ræva mot den. Derfor hadde de slått spiker gjennom fjølene i porten så spissene vendte utover. En gang henta Hagbart og Einar hestene i Valvågen og red dem hjem. Da gjorde Asbjørn et gomp så Einar seila gjennom lufta. En annen gang var den forsvunnet så folk gikk på leting etter den. Da fikk de hjemmafor se den stå mot himmelen der vi ser ned til Småvannene. Henry antyder at hesten på bildet muligens er Moagutten.

Melkerute

Den 6. januar 1959 ble det avholdt et kontaktmøte på Lødingen mellom representanter for Skånland meieri, herredsagronomen og melkeprodusenter på strekningen Fiskøy-Ness og Kjerstad-Tjeldnes. Her ble det drøftet et opplegg bl.a. for melkeruter.

Dette møtet avstedkom en søknad til Lødingen herredsstyre om opprettelse av motorbåtrute mellom Lødingen og Kjærfjorden - en melkerute. Vi lar utdrag av brev av 28. januar 1959 forklare forholdet nærmere:

I brevet ble det vist til en finansieringsplan for melkeruta. Utgifter pr. år ble stipulert til kr. 7.500,- (150 turer a kr. 50,- som var leie av båt og mannskap) En regnet med å få et årlig bidrag fra Melkesentralen på kr. 575,-.

En søkte ut fra dette kommunen om en årlig stønad på kr. 7.000,- inntil veianlegget Tjeldodden-Tjeldsund grense sto ferdigbygget.

Viktigheten av denne ruten ble presisert i brevet:

"En fast ruteordning som omsøkt vil være en avgjørende økonomisk faktor for jordbruksnæringen og dets fremtidige lønnsomhet og dermed for befolkningens eksistensmulighet.

Derfor anser man saken for å være av så stor og livsviktig betydning at her må kunne ytes støtte, såmeget mer som en investering her må påregnes å bli lønnsom for kommunen".

Brevet ble underskrevet av det nyvalgte styret.

Slåmaskin beregnet brukt bak hest. Denne er modifisert for bruk bak Ford lastebil - gårdsbilen til familien Petter Hansen..

Slottonn

10.12.1995 PH

Torgeir Kjerstad og Jens Jakobsen (Jens i Valvågen) med nykveste ljåer klar for slottemarka.

(Foto: Arthur Kjerstad, trolig 1948)

Jeg var liten, jeg sto og så på når far først slipte og deretter brynte ljåen og begynte og slå. Det var fint med nyslått mark, først nærmest stua vår. Jeg ble snart kysta vekk så at jeg ikke "kom i ljåen", men se på måtte nå jeg. Snart måtte ljåen brynes igjen. Her fantes jo endel småstein i gresset, særlig nær husan.

 

Jeg ble aldri flink til å bruke heina eller brynet slik som de gamle gjorde det, og også forsøkte å lære nybegynneran. Man satte orvetoppen ned i bakken og nerdelen opp mot venstre brystside, med ljåspissen pekende rett ifrå personen, som holdt med venstre handa ovenfor og ned på ljåbakken. Ljåegga - den som skulle heines og bli kvass - peika da ned. Slottekarens høgre hand var då fri og ledig til å bryne ljåen med brynet eller heina som vi også sa.

 

Bryninga besto i å stryke heina langs ljåegga så at egga ble "tynn" og dermed i stand til å skjære av gresset. Denne bryninga med heina langs ljåegga sine begge sider skulle skje skiftesvis på høyre og venstre side av ljåegga, og kunne høres lang vei den stille sommarkveld. Også fra nabomarkene kunne en høre når slottekarene brynte ljåen under slotta.

Størker forteller

Kornland på Kjærstad

23.02.1974:

Mor snakket alltid om at Vikåkeren var en så god åker. De fikk sånt fint korn der som ble tresket på laen der. Johan Peter hadde jo bestandig noe korn sådd. Og der på Flåttene kunne de vel ha korn. Hans Olai og dem, men det vet jeg ikke noe om. Men Vikåkeren var spesielt nevnt som jeg hørte. Albert også sa at Vikåkeren var sånt godt kornland. Og så var det Langåkeren. På innermarka hans Albert. Den rakk langt og på begge sider av grensen. Far hadde poteter der i sin del av den. Men den var ganske smal i forhold til lengden, ca. 15 meter. Og Flåtta hadde jo fin jord til korn alt sammen.

På Engeneskulen

Der var en hage. De kalla han for Langhagen før. Og han gikk likesom i fra Engeneskulen og austover. Og den har vært i fra før min tid. Du veit han Bertheus Trane han bodde jo der på Engenes. Han hadde jo gamme der eller hva det var. Om han hadde hage det veit ikke jeg. Veit ikke om hvem som har lagt den opp. Men den har jeg vært med både og satt poteter i og annet. Men jeg skulle engang pløye den med han "Varus", den oksen. Skulle gjøre hagen litt vidar. Men så ble oksen så lei av seg. Så hadde vi en sånn plog at det var bare å slå ned en hendel så gikk plogen djupar. Og så slo jeg den hendelen laus og så gikk han.... Kunne jo ha brøtte sundt altsammen. Men oksen han stoppa. Men det nyttet ikke å styre oksene, hvis de ikke ville gå så gikk de ikke. Men han var no gjev den oksen og gikk. Det var han.

Utslåtte på Kjærstad i gamle dager

Ja, du har Aksla og Sletten. Der slo de jo. I Aksla der slo jo han Jakob. Og der har jo eg også slådd. Og han Johan Edevart, de slo jo blom i Sletten og førte ut. Det må ikkje ha vorre så mykje beitet av kjyr i Sletten dengang. Og så få kjyr. Eg huske etter det. Eg var med. Han Johan Edevart han kom frå Løddingen siglanes. Og ho Marie og han Bertheus og tjenestepia de var gått i forveien inn i Sletten og skar, eller slo blom. Og så tok han Johan Edevart meg og han Anton med og så segla vi dit på halvfemteroringen og lastet inni den og fraktet det heim.

Forra i Kjærfjorden

09.01.1974:

Det var mye stor forra før i tiden i Kjærfjorden. Bereth Maria – det fortalte han Albert – hun hadde flere fembøringa i føring i trelast til Kjeøy. Om det var til den hovedbygningen det vet jeg ikke. Det var nå smått for henne også, så hun måtte selge, det var nu det hun fløt på. Husker å ha sett stuver på en halv meter i diameter. Det var på den mella-teigen våres. Far tenkte engang på om det var mulig å nytte slike stuver til ved. Men det ble nu ikke noe av, det arbeidet.

I Kjærfjorden

09.01.1974:

Der har da vist stått tømmer helt ned til fjæren. Og de høgde vel der som var det letteste å få tak i. Du kan nå se på Vojesida. Der er nå fritt for skog nesten innover der. Du skjønner de rodde innover. 0g å hugget de de beste busken. Ja det var slík. Det var så lettvindt. Der var jo mye ved det en kan huske.

Trevirke tatt ifra Kjærfjorden

13.07.1974:

Far min, vet eg. Han tok noe der. Det var fine stokka han tok ned. De fekk han skoren til bord. Og det var de som han arbeidet den gamle vedsjåen av. Og så hadde han nokke tel fjøsen han hadde bygd. Og de stokkan var jo bra tjukk. Han var heilt oppå moen der etter dem. Der er det no heilt fritt for forra no. Men det var store fårra han tok der. Men du veit det var no uthøgd fordi ho Bereth Marja i si tid ho førte jo tømmer til Kjeøy. De sa det, at ho førte. Ho hadde tre fembøringa som førte. Kor mange laste det veit ikkje eg. Ho hadde fembøringa, ho og, ho Berit Marja. Du veit ho var gift tre gång. Og kallan har då vel ettelatt seg nokke. Om ho leide fembøringa, at det var slik, det veit ikkje eg. Men nok med det; ho hadde no folk å høgge tømmer i Kjærfjorden og førte til Kjeøy. Så sa både han Albert og de andre. Eg trur at det har vært mykje skog i Kjærfjorden til å begynne med. Kor henn de tok no all den skogen det veit no ikkje eg. Men det var vel ho som eide alt derinne. Trur det. Ho skulle vist eie heilt til Røura, sa de. Det kunne jo ha vært skog også oppførr Botnstranda. Det veit eg ikje. Det er jo uthøgd, heile fjorden.

Tørr-fårra i Kjærfjorden

Der på Johan Edevart sin part deroppe er det kanske litt tørr-fårra. Ikkje der på våres part. Men eg trur gjerne at det er noe der opp mot fjellet på hannes og dåkkers part. Men det veit no han Jakob (Johansen) mere om. Han var jo der og høgde tørr-fårra under siste krigen. Om tørr-fårra i Silsandalen veit eg ikkje nokka. Men det er jo så dumt at man planter gran i Kjærfjorden og ikkje fårra som er den som trivdes best. Der er ikkje jordbunn for grana.

Saginga

Det var han Hans Hansa. Han hadde nokke han skulle ha saga. Og så gikk han til Efjorden. Du vet i Efjorden, der i Kobbvika. Der har vorre sag lenge, der innførr Langvåg. Altså når du er i Langvåg så går du utover, mot Skarstad, denn veien. Der er Kobbvika. Antakelig dreives saga med vatn. Nokka anna var der vel ikkje til drivkaraft.

Du veit det var der han Kjell Kristoffersen, Tofte, var og fikk saga i fjor, det tømmeret han har høgd på Dalsbø, gran av det som Smeden hadde plantet der i sin tid. Så der er det sag fremdeles. Han har stor sag.

Hvis du husker etter han Alf Hansen, Kjerstad. Han var der og fikk saga en stokk han hadde funnet oppe i Barensthavet. Og det var en ekstra stor stokk, men ikkje ei alen nede det var han ikkje, men han var jamntjukk oppover. Og den fikk han saga der.

Men no fortida er det blitt værre. No må de som skal få nokke saga - han Erling Waage han sa at no måtte de gå til kaia i Langvågen og få bil å kjøre innover, førr veien som er bygd går nedførre sagbruket hans. 0g den sperrer mot sjøen. Ka mannen heite som har saga det husker eg ikkje akkurat no. Men han var jo ilag med han Andreas på Lofoten. Og så var det bror hans som døde, han som kom bort på Ofoten, ka var det no han heitte? Du veit den båten som.... Han gikk frå Lofoten og til Narvik og skulle selge fesk. Og du kjendte vel den tjukke karen som var med han Andreas på Lofoten? Og som var med han Eilif på Lofoten? Han bor der på Kobbvika.

Lovise forteller

Bruk av grinder til sauene.

Albert var svært interessert i å bruke grinder til sauene. Og han laget 8 slike. De var meget forseggjort, og som vi brukte mye. Husker at det var artig å gå innpå marka å slippe ut sauene om mårran etter å ha kokt kaffen. Grindan ble flyttet noe hver dag da det ellers ble for mye skitt i dem,for sauene å ligge i. Det var jo om høsten de bruktes mens det var hå-beiting.

Utmarkgrensen over Engeneshaugen.

Husker det ble snakket under utskiftningsmøtene at grensen gikk over Engeneshaugen. Husker Marie sa til Edvard at han måtte slutte med å legge opp jord innfor (østfor) grensen av den felles utmark. Samtidig la jo Johan Edevart opp jord nordafør av felles mark og før den var utskifta. Slik utmarkgjerdet var satt da det ble bygd ca. 1911 og før skiftet så må Edvard m.fl. ha regnet med at han skulle overta marka innover til vegen som sin innmark. Gjerdet var satt slik der inne.

Pust på Bakkan trolig tidlig 1960-tallet. Hagbart Pettersen (med riva) har fått besøk av Torgeir og Geir Kjerstad

28.08.1987. Slåing nedunder Bakkan

Juli 1988. Peder på vei opp sjøvegen med tørrhøylass

Slotta på 1980-tallet engang. Peder og Henry.

Vårslepp

(Foto: PH)

(Foto: PH)

28.07.1974. Gåseflokken til Margit og Henry nede på Sjømarka (Foto: PH)

03.08.2013. Sofie og Edvard Kristoffersen fikk 06.07.1903 skjøte på denne eiendommen av Johan Peter Knudsen. Men allerede ca. 1873 bosatte Bertheus Trane Knudsen (bror til Johan Peter) seg med familien på Engeneset. Sofie og Edvard bygde sitt første hus ett stykke vest for nåværende hus. Årstallet er usikkert, men det var trolig i perioden 1890-1900. I dag drives jorda av barnebarn av Sofie og Edvard. Dette er eneste gjenværende bruk på Kjerstad. På bildet ser vi bolighuset og driftsbygningen for melkeproduksjon.

Sommarfjøs

Sommarfjøsan

av Peder Hansen, Kjerstad  (10.12.1988 og 02.06.1989). 

Foto: Ukjent/privat. Bildet er tatt fra Eldhushaugen, med Eldhusmarka i forgrunnen. Den forreste sommarfjøsen tilhørte Marie og Johan Edvard Johansen. Bak denne ser vi sommarfjøsen til Helga og Petter Hansen. Disse to lå på nordsida av vegen, rett utafor Sommarfjøsporten og utmarksgjerdet. På sørsida av vegen skimter vi Lovise og Albert Kjerstad sin sommarfjøs, og til venstre for denne (med røstveggen imot) Kristofa og Andreas Hansen sin, som ble båret fra heimmarka ved Ganghaugen og plassert her. Vi ser den gamle kjærrevegen passere på venstre side av Andreas sin fjøs og forsvinne nedover på sørsida av Sommarfjøshaugen. Så står det en skjå omtrent på plassen hvor skolen ble satt opp etter krigen, til venstre for de fire nevnte sommarfjøsene. Dette er en dobbeltbygget torvsjå tilhørende Marie. Den ble benyttet da torvingen foregikk i området på nordsida, helt i venstre bildekant. I dag ser vi dette uttorvede området strekke seg på nordsida av vegen. Dette bildet ble trolig tatt i slutten av 1920-åra, før vegen ble bygd innover på nordsida av Skolehaugen, .

Følgende sommarfjøs vet jeg om:

a)       Johan Edvard sin

b)       Albert sin, ble flytta opp til gjerdet i ....

c)       Marie sin

d)       Petter Hansa sin, den andre

e)       Andreas sin

f)         Fina, eller Albert Hansa sin, og

g)       Petter Hansa sin første sommarfjøs på Halsen.

Fjøs (a):

Den sto nordøstligst, ”innpå marka”, altså nesten inntil gjerdet mot han Edvard, og opp mot utmarksgjerdet (utmarksgrensen), og er vist på kartet. OBS at utmarksgjerdet er med på kartet. Gjerdet ble satt opp ca. i 1910 og kartet er ”opptatt” i 1915 og 1917. Det er såvidt at jeg husker denne sommerfjøsen. Jeg husker jeg var der forbi og så kyr og fjøsgavlen. Var kanskje ”med” og jaga kyr heim?

Fjøs (b):

Er også vist på kartet og da på den plassen den hadde først, noe langt ned fra utmarksgjerdet, i vestkant av ”litlemyra”, altså østom Høghaugen. Marka der var noe skrå, så sørrøstet var ½ - 1,0 meter over bakken, og med frauluka. Og nordrøstet like ned i bakken og med døra der.

Fjøsen ble senere flytta opp (nord) til utmarksgjærdet, som ble kutta av ved begge fjøshjørnene og satt fast i disse, så at nordrøstet flukta med gjerdet.

Skisse av Peder Hansen.

Fjøs (c):

Minnes ikke at den var bygd, men jeg burde gjøre det. Går ut fra at deres forrige sommarfjøs (= Fjøs (a)) ble revet kort tid etter at utskiftinga trådte i kraft, og at materialene, især stokker og sperrer, ble brukt om igjen her. Men fjøs c hadde tømmermannsbordkle, og det var av nye bord, synes det meg som.

 

Bedre husker jeg det arbeidet som Ragnar gjorde etterpå med sidevei til fjøsen. Og dessuten så grov han ut for en fraukomme som han forskala og støpte. Bredda var som på fjøsen, men kommen rakk med halve lengda under fjøsen, og andre halvparten utenfor (utenfor fjøsrøstet). Denne sommarfjøsen stod lenge og betongfraukommen står der ennå. Har målt kommen utvendig til ....

 

På utskiftingskartet opptatt 1915 og 1917 er vist sommarfjøsene a, b og f. Disse var altså på plass da kartet (Blad I) ble tatt opp, altså før 1917 ihvertfall, men kanskje alt lenge før utmarksgjerdet ble bygd. Utmarksgjerdet ble bygd ca. 1910 er det sagt (notert annet sted av meg). NB. Legg merke til at kartet viser jagargjerdet som var oppe på østre del av Eldhushaugen. Det må antas satt opp samtidig med utmarksgjerdet. NB. Stipla jagarvei til Halsen.

”Våres” sommarfjøs (fjøs (g)) på halsen er ikke på kartet. Så den var nok ikke kommet ennå i 1917, men senere. Men den var der dengang jeg var liten, og jeg husker den. Og den var grå og verslitt og så slett ikke ny ut for eks. i 1923. Kan huske at jeg var med mine eldre søsken på å jage kyrne fra sommarfjøset om morran. Det gjalt å drive dem rett østover og over Eldhushaugen til utmarksgjerdet der det var en treport, stor og tung å få opp og att. Ca. 15 meter sørom denne jagarporten var det en annen port i utmarksgjerdet. Det blir øverst på Eldhusmarka. Den porten eller stedet, ble kalt oppi Glugga. Og der ”oppi Glugga”kunne vi se heimeifra ”oss” kyrne stoppe opp når de kom heim nordfra om kvelden, hele kuflokken, ikke bare våres. Men våres og Finas stoppa opp der ved portene.De skulle jo over Eldhushaugen og til Halsen. Likeså vistnok også Rebekka si ku/kyr.

Jagargjerde fra Halsen, over Eldhushaugen og ned til utmarksgjerdet.

Kyrne til de tre andre brukene stansa også delvis opp ved Glugga ei stund før de dro videre over ”Elva” og så stansa de opp ved sine respektive sommarfjøs omtrent. Lovise sine hos dem og Marja sine noe lengre innover (østover). Og Sofia sine dro så videre hjem. Men Sofie hadde ikke sommarfjøs, bare vinterfjøs. Og kyrne var flinke til å raute og varsku når de kom heim frå beite om kvelden og ville inn i fjøsen, bli melket og legge seg og kvile og ørte.

02.06.1989 PH.

Så kan man spørre om i hvilken rekkefølge disse sommarfjøsan er bygd, og hvilken var den første? Og har her vært sommarfjøsa tidligere og som jeg ikke har hørt om fordi de er blitt revet før min tid?

Trolig er Albert sin (fjøs b) den eldste av dem jeg vet om. Vil tro den er bygd av Johan Peter Knudsen og han unge sønner. Som det kan se ut slik fjøsen ble plassert der midt nede på ”Litjemyra” var ikke  utmarksgjerdet ennå satt opp, kanskje heller ikke påtenkt. Hadde et slikt utmarksgjerde, som det ble, vært på tale - enn si satt opp - så hadde vel denne fjøsen også slik som fjøs (a) Johan Edvard sin, stått i utmarksgjerdet, hvilket jo var mere praktisk.

Så kan man spørre seg om dette med en sommarfjøs på bruket var en gammel eller en ny skikk. Jeg går ut ifra at dette var en ny skikk. Har en mistanke om det, men vet det ikke.

Fina sin sommarfjøs på sørøstsida av Ganghaugen.

Foto: Utsnitt av fotograf Hans M. Kanstad sitt foto av Kjerstad.

Der er nevnt noe om nårtid sommarfjøsa kom i bruk på enkelte gårder i Vestbygda i Lødingen bygdebok. Ifra Våge i Vestbygda forteller bygdeboka følgende: ”De hadde gjetere til buskapen til bortimot århundreskiftet. Da begynte de å bygge sommarfjøsa”. (Lø. 437). 

 

Og fra Anfinnslett (Lø. 23): ”Sommerfjøs ble ført opp ca. 1910, men grindgang var vanlig fram til 1. verdenskrig.

 

Fra Svartskar (Lø. 74): Sommarfjøs ble oppført like før 1900. Til da gikk dyrene i grinder ute ved Grindvikhaugene og i Grindvika.

 

Fra Sommarset (Lø. 140): I 1860-åran kom det opp sommarfjøsa. Grindgang og tre-melking var det vanlige mønster for dette.

 

Ifølge Lødingen bygdebok så har sommarfjøsan kommet som en erstatning eller ”avløser” for bruk av grinder til kyrne. Bruken av sommarfjøsa synes å ha kommet omkring århundreskiftet. På enkelte gårder noe før og andre noe etter år 1900.

 

Etter dette så må bruken av sommarfjøsa ikke være særlig gammel her omkring. Årsak og impuls om at sommarfjøsa var bedre å ha enn grinder må ha kommet ”utenifra”? Men hvor ifra? Jeg vet ikke om hvem i Lødingen sogn som kunne ha vært en slik foregangsmann på jordbruk at han har fått til forbedringer og som levde i forrige århundre. Kanskje stod det ”jordbrukspropaganda” i de avisene folk kjøpte for hundre år siden og som ”fenget” hos jordbrukerne.

 

Så langt Peder sine notater.

Bildet er tatt fra Krommelhaugen. Bakerst i bildet hvor vegen forsvinner kan vi se noen av sommarfjøsene. Bildet er trolig tatt i første halvdel av 1930-årene, og det som er ganske sikkert er at bildet er tatt en søndag. Da var det vanlig at bygdefolket samlet seg særlig oppe i ”Svingen”.

Foto: Ukjent/privat.

Foto: Ukjent/privat.

09.07.1989 PH

Sommarfjøshaugen.

Nevnt på Blad I på utskiftningskartet.

To sommarfjøsa er i SW og S av ahaugen. De også er med på kartet. Og det må antas det er disse, eller kanskje bare den enentuellt eldste av dem, som ga navn til denne haugden i sin tid.

Jeg kan ikke minnes å ha hørt navnet brukt hos oss heime eller ellers og jeg er nok først blitt kjent med navnet fra utskiftningskartet. Men andre personer, helst noen eldre enn meg kan jo ha kjent og brukt navnet ofte.

Alderen på navnet på haugen antas å være som for den første sommarfjøsen, hvilken, og nårtid vet ikke jeg, eller yngre enn det.

Haugen er lang sett i fra sør, men sett i fra nord ser det nesten ut som to, en liten i vest og en stor i aust og med et "skar" i mellom. Det er SW og sør av nevnte lille haugdel at sommarfjøsan stod og vist på kartet. Utmarksgjerdet går i sørsida av sommarfjøshaugen, ei god veibredde i fra denne. På haugens østre, høgaste "topp" var iflg. kartet et trigonometrisk punkt "VIII ^" brukt under kartlegginga for jordskiftet (utskiftninga - et fastmerke). Dette merket som skulle ha vært hogd inn i berget har jeg for mange år siden leita grundig etter uten å finne det.

Jeg tror ikke det er noen i dag som bruker eller vet navnet på denne haugen, men det kunne vært artig å spurt noen unge om navnet på haugen.

Torvskjåa

Myran og torving

av Peder Hansen, Kjerstad  (11.03.1996). 

Torv til brendsel gjorde myran verdifulle. Ikke alle myre inneholdt skikkelig brenntorv, naturligvis. Beste torva fantes helst der myran var djupe, men det stemte ikke alltid. Der kunne være mye løs mosemyr også. I djupe myre var vanligvis torva nederst mot sandbotnen lite verdt som brendsel, idet der var iblanding av sand og forvitra berg i en halv fots høyde, hva nå det kom utav? I vel en meters høyde over der igjen, det vil si 3 a 4 lomper, var den brukbare brenntorv. Over der igjen var mosetorvlaget, mosetuer hvilke masser ble kasta ned i torvdammen som var uttorva tidligere år og som skulle bli til jordsmonne seinar.

I mosetorvlaget, like over brendselstorvlaget støtte man på endel forrastuver (-røtter). De var tunge å få laus og opp på torvmoen. Men det ble jo brendsel til slutt av røttene også. Men er det noen som kan fortelle meg hvor gamle disse forrarøttene kan være? Og hvem høgde trærne over dem? Og nårtid?

På Kjærstad har det vært torva på følgende steder:

  1. Oppfor haugen oppfor Litje-Rotneset. (Her torva trolig Peder Danielsen og kanskje Toralf. SP)
  2. Ved ”Gammeltorvhaugen” i nordligste ende av Stormyra, nær det sted der ”elva” frå Strupen renner ut i Stormyra.
  3. I myra som ligger noe austom den marka som er imellom Nord- og Sør-Holmhaugan.
  4. I Stormyra en seks syv steder.

”Gammeltorvhaugen” i nordligste ende av Stormyra, nær det sted der ”elva” frå Strupen renner ut i Stormyra.

Torvinga og delvis torvtørkinga måtte være ferdig førenn slåtta skulle ta til. Både torving og slotta var jo ”storarbeid” og virkelig onnearbeide der heile familien måtte delta og yde sitt beste hver især og i fellesskap. Det ble over ”evne” å holde på med begge arbeidene samtidig, ingen ble da skikkelig utført.

Å "mose” av var det første som måtte gjøres før årets torving, tidligst mulig om våren. Når våren kom og myran ble abæra så tok det ennå ei tid før man kunne sette ned spaden. Men når ei spadjupn i øverste myrlaget var tina så tok man laget vekk for at resten nedenunder skulle tine tidligere. Og man kunne starte selve torvinga tidliger enn uten, så man ble ferdig før slåtta måtte ta til.

Holmhaugen

Torvdammen på Holmhaugen i dag 2010.

Andreas har fortalt denne tragiske historia til Peder:

Jeg tror det var ho Sofie, eller var det ho Inga, men tror det var ho Sofia som fortalte det at han Peder (Iver? - Peders anmerkning), sønn til Hans Olai, han ble sjuk. Da torva de på Holmhaugen. Du veit der var en sånn dam, en liten dam sør om selve kulen på Holmhaugen, på vår mark. Nå er det slett jord alt sammen. Vi kan si i fra den høgste Holmhaugen, altså den vår Holmhaugen, og retning på det ”landhuset” vårt, som vi kalte det. Men ikke riktig det, men lengre sør. Der var en sånn dam. Og der brukte vi jo å plukke molte rundt om. Men det var då grodd ihop. Og så er det en dam, og den skal nå vises ennå, lengre sør, nå på Jakob si mark.

Hvem det var for ei av damene kan ikke jeg si. Men de torva nå der. Og det var sommer og han kledde av seg. Jeg tror det var slik. Han kledde av seg så han ble bare sånn, ja, naken. Og han ble sjuk. Og etter som jeg forsto av praten, så tok han sin død av det. Tror at begge nevnte dammer var Hans Olai sine. Har forstått det slik.

Karl Nilsa/Julius sin torvteig oppe mot Strupen

Nord i Stormyra men sør for Tjønnskogelva lå det flere torvsjåen, bl.a. begge Petter'ene sine sjåer, og muligens Andreas og hadde sjå der. Bildet er fra 1963. Vi ser nyveien øverst i bildekanten.

Hagbarts sin torvteig. Vi ser tuftene etter sjåen og torvdammene like til venstre for veien

Tuftene etter Hagbart Pettersen sin torvsjå, de isdekte flatene er gamle torvdammen

Torvdammer ved Mosehaugen på østsida av veien nord for Sommerfjøshaugen

Albert Kjerstad sin torvsjå sto i sørvesthjørnet av Mosehaugen. Vi skimter noen rester av den bak bjørka.

Jordkjellera

"Det var en jordkjeller, halvt nedgravet i marka og sider og tak overmåka med jord til isolasjon mot frosta. Det var en tretut opp gjennom taket. Det var i min tid pappbeslådd og med en pappbeslådd kasse som ble hvelva over tuten til vanlig. Som det sees var det møne på taket (PH). Iflg. Henry: Jordkjelleren hadde de i lag (med broren Albert Hansa), med potetbinge på hver sin side. Jeg husker renna som ledet potetene til bingen når den ble tømt ned i tuten på kjellertaket". Vi ser toppen av jordkjelleren med tretuten mellom fjøsveggen og høyre bildekant.

Foto: Utdrag av Hans M. Kanstad sitt foto av Kjerstad.

17mai ca. 1950. Alf Hansen er trolig flaggbærer. Vi ser det gamle brynnhuset i venstre bildekant, jordkjelleren på siden av labrufoten, og vindkjegla på sjåtaket. (Foto e.a.: Eilif Hansen, skade redigert av SvP)

07.07.1974. Jordkjelleren til Julius Everholm. Foto: Peder Hansen 1974.

Godt vedlikeholdt jordkjeller på Kjerstad, 2010.

Hele beskrivelsen om sommarfjøs til Peder kan du åpne eller laste ned som pdf-fil.

Fylkesagronom Ottestads båssystem

Gjødslingsregler fra 1918

Forsiden på brosjyrer fra ca. midten av 1900-tallet