Fortellinger

Sverres side

 http://www.sverrep.com

Fortellinger og hendelser fra gamle dager

Svømming av rein over Kjærfjorden ved Sandbakkan

Josarsa-vika har fått navnet sitt etter samen Jon Sarsen (Jo Sarsa). Jo Sarsa var sønn av samen Sar Eriksen og Marit Pedersdatter, som for det meste holdt seg i Øksfjordområdet i 1690-1700-åra.

 

Josarsa-vika ligger like nord av Breistranda ved innseilinga til Forosbukta og Kjærfjorden. Vika ligger mellom to hauger med forholdsvis slett mark imellom. En kan anta et Jo har bodd her og kanskje hatt en gamme m.v. Stedet burde ha vært nøyere undersøkt.I dette området pleide samene å svømme reinen over fjorden. Her er fjorden smal, og en unngikk den uveisomme Kjærfjorden.

 

Jo Sarsa fikk også et navn etter seg i Kanstadfjorden: RJ forteller til PH 10.10.1975:

"Josarsa-klubben den viste han om. Før i tiden måtte de jo ro utover til Nesshamn når de skulle til Lødingen, og så gå resten til fots gjennom skaret. Da måtte man ro forbi Josarsaklubben, og da hendte det at de gamle (hans far) fortalte historien om Jo Sarsa. Jo var en finn, og han omkom ved at han rente på havet på skiene der på Josarsaklubben. Klubben er bratt i havet. Men RJ undret seg likevel hvordan mannen kunne renne på havet på skiene da lendet jo er flatt inn ifra klubben."

 

Størker03.12.1973:

"Det var en mann de kalte Finn-Ol-Nilsa. Engang da vi var små kom det mange rein-finna til Kjærstad. De fikk hus hos far. Det ble "fullt" hos oss, de lå på golvet. De mistet mye rein. Anders Huva, Kongsvik, var en av dem. En mann jeg (Størker) snakket med i fjor i Vassdalen var også med, likeså far hans. Han spurte etter Albert og Johan Edvard og flere han husket fra den tiden."

 

Lovise forteller om Finn-Ol-Nilsa 10.03.1974:

"Husker ham fra da vi var småbarn. Han var en mann alle likte. Reingjeter Halt-Anders var en som han var i lag med. Han var vist yngre enn Ol-Nilsa, men bisk og ”viktig”, så ingen likte ham. Disse to for ofte forbi i Voje hvor de pleide å overnatte hos Bertheus Olsa. Men de var jo innom de andre Voje-husan og drakk kaffe når det høvde sånn. Jeg husker det fortaltes at Ane-Elisabeth hadde gitt dem kaffe engang. Hun gav jo til alle og var svært gavmild av seg. Så spurte ho først Halt-Anders: ”Anders, var det ikke en god kaffe du fikk av meg?”, hvortil Anders svarte: ”Nei, han var ikke god”. Han var vant til mye sterkere kaffe når de selv kokte den på turene sine. Og i Ane-Elisabeths hjem brukte de den så mye veikere. Så spurte hun Ol-Nilsa om kaffen var god, men han svarte også at han var ikke god. Og dette lo man av, at de svarte henne slik.

Så var det at de hadde, som de pleide, samlet reinen sin og skulle svømme han over Kjærfjorden til Kjærstad, hvilket de pleide gjøre ved Sandbakkan, utom Straumen. Det er mye rein som er svømt over der i tidens løp.Men så var det en av reinene som kom ut av flokken og for sørover fra Voje, og som hunden hans Halt-Anders ble sendt for å snu tilbake. Men hunden maktet ikke komme seg forbi reinen. Og for dette prulte Halt-Anders hunden etterpå, så det var fælt. Men da blei han Bertheus Olsa sint for slikt dyrplageri, så han varskudde at slikt måtte ikke gjenta seg."

 

Størker Kristoffersen forteller:

Varg-tider

03.12.1973

Det var en mann de kalte Finn-Ol-Nilsa. Engang da vi var små kom det mange rein-finna til Kjærstad. De fikk hus hos far. Det ble "fullt" hos oss, de lå på golvet. De mistet mye rein. Anders Huva, Kongsvik, var en av dem. En mann jeg (Størker) snakket med i fjor i Vassdalen var også med, likeså far hans. Han spurte etter Albert og Johan Edvard og flere han husket fra den tiden.

Trollskap i Sletten

09.01.1974:

Broren til NN på Tjeldnes, han fikk ”slag” eller trollskap i Sletten i Kjærfjorden. De lå der. Det er ikke lenge siden. I høst jeg var i Harstad fortalte søster til NN at hun hadde hørt mye fra Kjærfjorden av far sin. Om sildefiske m.m. Men faren hennes er død for lenge siden. Dette sa hun i anledning at Kjærfjordbrua skulle åpnes i fjorhøst. Faren hadde snakket mye om dengang de lå i Kjærfjorden med sildegarnan. Det var jo sild i de tider. Det lå jo ei jakt, eller var det ei jekt som lå her på Forosbukta og saltet sild? Men det er ikke noe jeg husker. Men jeg husker at her var fullt av folk, fra Myklebostad m.m. De fisket sild i Kjærfjorden med garn.

08.06.2010. Trollskap i Sletten.

Kleppfiskbergan på Tjeldnes 

09.01.1974:

Jeg gikk der på bergan. Det var han Sætveit som var der med jakt, eller var det en galeas, nei det var vel ei jakt. Hva jakta het vet jeg ikke. Sætveit tror jeg var ifra Kristiansund. Han var nu ifra Mørekantene. Og han var der flerfoldige år med fiske. Husker ikke om jeg var konfirmert da jeg første gangen gikk på bergan. Når Sætveit var borte så var det han Gerhard Tjeldnes som passet bergan og skreiv timene og sånnt. Dette artet seg slik at når Særveit kom fra Lofoten så tok han fisken iland og la den inn i naustet til Smeden i saltfiskstabler. Og lagret den der. Så reiste han til Finnmarka. Og lasten derifra den ble ikke lagt i naustet men ble vasket ut direkte fra fartøyet. Det var Litje-Naustholmen som helt bruktes og så var det bergan nordfor Smednaustet og videre bergaqn ifra Aldornaustet og vestover langs stranda mot Småosan. Det ble altså to laster for året. Om lasten var full ifra Lofoten, det var den vel kanskje ikke. Det var kanskje det som ble igjen når resten var sendt sørover. Men det var jo mye fisk. Det var jo store lager. Det var jo ”hele gården” som var med og bar opp fisk i naustet. Det var helst unger som var i arbeide. De bar på slike bårer.

Forra i Kjærfjorden 

09.01.1974:

Det var mye stor forra før i tiden i Kjærfjorden. Bereth Maria – det fortalte han Albert – hun hadde flere fembøringa i føring i trelast til Kjeøy. Om det var til den hovedbygningen det vet jeg ikke. Det var nå smått for henne også, så hun måtte selge, det var nu det hun fløt på. Husker å ha sett stuver på en halv meter i diameter. Det var på den mella-teigen våres. Far tenkte engang på om det var mulig å nytte slike stuver til ved. Men det ble nu ikke noe av, det arbeidet.

Der har da vist stått tømmer helt ned til fjæren. Og de høgde vel der som var det letteste å få tak i. Du kan nå se på Vojesida. Der er nå fritt for skog nesten innover der. Du skjønner de rodde innover. 0g  å hugget de de beste busken. Ja det var slík. Det var så lettvindt. Der var jo mye ved det en kan huske.

Han Bertheus Olsa 

09.01.1974:

Han gikk i rute. Når han så til oterjernan så hadde han lasten tilbake med stranger og kvistet. Han tok ikke riset. Han var svær med den fangstinga. Han rodde jo. Hele dagen, hele vekka, når det var ver med det derre. Og såg etter jernan, og som han drev med i fra Geiskevika og helt til Dragland. Det antokes at han tok mye oter som det var bra pris på dengang.

Laksesett det hadde han inne i Efjorden, rettighet. Vet ikke hvor, om det var innerst i botnen eller hvor det var skal jeg ikke si. Han hadde rettighet der inne og så saltet han laksen i tønner. Ja det veit du de brukte.

Han bygde hos Karl Nilsen

Størker 24.01.1974:

Petter Schrøder, han var og bygde til Karl Nilsen, han og vistnok han Ansjøn. Schrøder var fra Efjorden et sted utfor Rødø. Det var på den tiden vi hadde åttringen at huset til Karl brandt og nytt ble bygd før 1925, eller på den tiden telefonen var ferdig her. Dette husker jeg fordi han Anton og han Hermann arbeidet på telefonen. De var flyttet herifra og arbeidet i Brettesnes på linja til Svolvær (dengang det brandt).

Ol-Henriksa 

01.02.1974:

Han var en finn fra Lavangseidet som for å reiste. De kalte ham for "Lateinen". Han var så tynn. Han var ut i Lofoten då han var ung. Der var han tolk for han Erik Johnsa når denne var på fiske. Men Ol-Henriksa var vist ikke noe likt. Var vist bare en "tøvkall". En slik oppkomling som skulle være så stor. Vi var da små, han Anton, Betheus og jeg da han var her. Han skulle preike, og da var det et frøktelig liv. Han kunne ikke sitte stille, hiva på kofta. Det var ordentlig sirkus. Jeg har spurt ut. For de var jo mange som for og rak her på Kjærstad. Så skulle han far engang barbere ham. Han var hofferdig også. Men så var han redd barberkniven også. Da han var ferdig så han seg i speilet, og så at han ikke blødde heller. Mens folket var reist til Lofoten så var den karen her, husker etter at det var bare kjerringene heime igjen.

Kornland på Kjærstad

23.02.1974:

Mor snakket alltid om at Vikåkeren var en så god åker. De fikk sånt fint korn der som ble tresket på laen der. Johan Peter hadde jo bestandig noe korn sådd. Og der på Flåttene kunne de vel ha korn. Hans Olai og dem, men det vet jeg ikke noe om. Men Vikåkeren var spesielt nevnt som jeg hørte. Albert også sa at Vikåkeren var sånt godt kornland. Og så var det Langåkeren. På innermarka hans Albert. Den rakk langt og på begge sider av grensen. Far hadde poteter der i sin del av den. Men den var ganske smal i forhold til lengden, ca. 15 meter. Og Flåtta hadde jo fin jord til korn alt sammen.

Sjevvel

I gamle dager så hadde de en sånn "sjevvel", og så skava de bork utav skava og gav til kreturan. Vet ikke sikkert om det var redskapet eller leggen som ble igjen etter skavinga som het sjevvel, det vet ikke jeg. Det kan godt hende det var redskapen. Og den husker jeg hvordan den så ut; den var rundet, vi kan si at det var som et stykke av en ljâ som var rundet og med handtak.Vi hadde heime slikt redskap liggende i sjåen.

Varg

Kan ikke huske at her har vært varg om sommeren slik at man har måttet ta kreturan heim utur marka. Og  dengang da som mange reinfinna overnattet hos far. De var på vargejakt. Da var jeg jo så liten. Men da mistet de mye rein. Jeg så jo den døde reinen. Han lå jo innfor Ramnflåget, innover der, i Ramnflåghaugen. Jeg kom meg ikke så langt. Og de sa at det var varg som hadde vorre der. Du vet det var så mye lappa som var her at det var fullt, i alle gårdan trur jeg. Men de sa at det var en slik en underlig varg. De fikk ikke skott på han. Det var noen som hadde sett noe... , det var en slik en underlig kar. Men du veit de sa no mye. Og så var det jo mye overtru. Du veit de lappan som var her det var jo Finn-Ol-Nilsa, en som hette så. Og han Anders Huva. Og der var no mange. Og så var det Myrnes-karan av de gamle. Når jeg kom ned om mårran så var det fullt på golvet.

På Engeneskulen

Der var en hage. De kalla han for Langhagen før. Og han gikk likesom i fra Engeneskulen og austover. Og den har vært i fra før min tid. Du veit han Bertheus Trane hadde jo, han bodde jo der på Engenes. Han hadde jo gamme der eller hva det var. Om han hadde hage det veit ikke jeg. Veit ikke om hvem som har lagt den opp. Men den har jeg vært med både og satt poteter i og annet. Men jeg skulle engang pløye den med han ”Varus”, den oksen. Skulle gjøre hagen litt vidar. Men så ble oksen så lei av seg. Så hadde vi en sånn plog at det var bare å slå ned en hendel så gikk plogen djupar. Og så slo jeg den hendelen laus og så gikk han.... Kunne jo ha brøtte sundt altsammen. Men oksen han stoppa. Men det nyttet ikke å styre oksene, hvis de ikke ville gå så gikk de ikke. Men han var no gjev den oksen og gikk. Det var han.

Årelating

Det har jeg vært behandlet med. Og det var Petra i Kvannes som gjorde det. Her på Kjærstad har jeg ikkje hørt om at det var slikt koppeapparat. Og Petra, ho hadde gammel-Knudsen sett (koppeapparat). Så eg kan fortelle deg forskjellig, om Tørløv Knudsens sett. Han hadde et slikt årelatingsapparat, sånn "sneppert“.

Du veit på de derre apparatan der var det fullt av kniver som du trykte inn. Ja, eg var der hos Petra for eg hadde så mykje utslett på halsen etter krigen. Og så blei eg såpass bra og så spurte eg ho Petra om ho kunne koppe. Ho satte det derre på. 0g så hadde ho sånt glass. Det varma ho ved å tenne et pappir. Og så sette ho glasset på, og så trekte det blodet ut.

Kopping

Det var ei kjerring der i Voje. Ho brukte å fare omkring å koppe. Ho heitte Bergitta. Det husker eg ette.

Kordan det foregikk? Du husker de gamle balberknivan? Med den pekke de holl i skinnet og så saug de på koppen. Koppen var laget av et horn og så var det en skinntut på den. Koppen satte de så på såret og så saug de han fast ved å syge på skinntuten. Og så stod han der på huden av seg sjøl. Igler bruktes mykje. Det var han Aldor Knudsen. Han trudde så på det.. å så saug igla til ho trilla ned. Iglene hadde de på sånne spritglass.

Utslåtte på Kjærstad i gamle dager

Ja, du har Aksla og Sletten. Der slo de jo. I Aksla der slo jo han Jakob. Og der har jo eg også slådd. Og han Johan Edevart, de slo jo blom i Sletten og førte ut. Det må ikkje ha vorre så mykje beitet av kjyr i Sletten dengang. Og så få kjyr. Eg huske etter det. Eg var med. Han Johan Edevart han kom frå Løddingen siglanes. Og ho Marie og han Bertheus og tjenestepia de var gått i forveien inn i Sletten og skar, eller slo blom. Og så tok han Johan Edevart meg og han Anton med og så segla vi dit på halvfemteroringen og lastet inni den og fraktet det heim.

Trevirke tatt ifra Kjærfjorden

13.07.1974.

Far min, vet eg. Han tok noe der. Det var fine stokka han tok ned. De fekk han skoren til bord. Og det var de som han arbeidet den gamle vedsjåen av. 0g så hadde han nokke tel fjøsen han hadde bygd. 0g de stokkan var jo bra tjukk. Han var heilt oppå moen der etter dem. Der er det no heilt fritt for forra no. Men det var store fårra han tok der.

Men du veit det var no uthøgd fordi ho Bereth Marja i si tid ho førte jo tømmer til Kjeøy. De sa det, at ho førte. Ho hadde tre fembøringa som førte. Kor mange laste det veit ikkje eg. Ho hadde fembøringa, ho og, ho Berit Marja. Du veit ho var gift tre gång. Og kallan har då vel ettelatt seg nokke. Om ho leide fembøringa, at det var slik, det veit ikkje eg. Men nok med det; ho hadde no folk å høgge tømmer i Kjærfjorden og førte til Kjeøy. Så sa både han Albert og de andre. Eg trur at det har vært mykje skog i Kjærfjorden til å begynne med. Kor henn de tok no all den skogen det veit no ikkje eg. Men det var vel ho som eide alt derinne. Trur det. Ho skulle vist eie heilt til Røura, sa de. Det kunne jo ha vært skog også oppførr Botnstranda. Det veit eg ikje. Det er jo uthøgd, heile fjorden.

Saginga

Det var han Hans Hansa. Han hadde nokke han skulle ha saga. Og så gikk han til Efjorden. Du vet i Efjorden, der i Kobbvika. Der har vorre sag lenge, der innførr Langvåg. Altså når du er i Langvåg så går du utover, mot Skarstad, denn veien. Der er Kobbvika. Antakelig dreives saga med vatn. Nokka anna var der vel ikkje til drivkaraft.

Du veit det var der han Kjell Kristoffersen, Tofte, var og fikk saga i fjor, det tømmeret han har høgd på Dalsbø, gran, av det som Smeden hadde plantet der i sin tid. Så der er det sag fremdeles. Han har stor sag. Hvis du husker etter han Alf Hansen, Kjerstad. Han var der og fikk saga en stokk han hadde funnet oppe i Barensthavet. Og det var en ekstra stor stokk, men ikkje ei alen nede det var han ikkje, men han var jamntjukk oppover. Og den fikk han saga der.

Men no fortida er det blitt værre. No må de som skal få nokke saga - han Erling Waage - han sa at no måtte de gå til kaia  i Langvågen og få bil å kjøre innover, førr veien som er bygd går nedførre sagbruket hans. 0g den sperrer mot sjøen.

Ka mannen heite som har saga det husker eg ikkje akkurat no. Men han var jo ilag med han Andreas på Lofoten. Og så var det bror hans som døde, han som kom bort på Ofoten, ka var det no han heitte? Du veit den båten som.... Han gikk frå Lofoten og til Narvik og skulle selge fesk. Og du kjendte vel den fyldige

 karen som var med han Andreas på Lofoten? Og som var med han Eilif på Lofoten? Han bor der på Kobbvika.

Tørr-fårra i Kjærfjorden

Der på Johan Edevart sin part deroppe er det kanske litt tørr-fårra. Ikkje der på våres part. Men eg trur gjerne at det er noe der opp mot fjellet på hannes og dåkkers part. Men det veit no han Jakob (Johansen) mere om. Han var jo der og høgde tørr-fårra under siste krigen. Om tørr-fårra i Silsandalen veit eg ikkje nokka. Men det er jo så dumt at man planter gran i Kjerfjorden og ikkje fårra som er den som trivdes best. Der er ikkje jordbunn for grana.

Sildesteng på Tennholmvika

Jentoft Svandsgam ham kjente jeg. Han hadde notbruk. Han hadde engang sildesteng på Tennholmvika, ved Blåskjæret. Der var jeg når han holdt på og tok opp. At han skulla ha hatt et steng inne ved Våje/Sandbakkan, utfør kaia der det har jeg ikkje hørt om. Det måtte ha vært før mine dager.

Sild på Pøyla

Det har vært stengt sild på Pøyla. Men det var med garn. Pøyla gikk full av sild. Og så var de der med dessan båtan. Det var alle Kjærstad-karan. Og så stengte de førre. Og så kom ho seg ikkje ut. Ja de tok båtan lasta av sild. Eg stod jo nedpå fjæra, på mælen, når sjøen falt. Eg var ikkje med, eg var så liten, bare en småglunt. Eg huse nå ikkje ette alle som var med der. Men far min var der. Og han Jakob og han Albert, Petter Hansa og han Karl Nilsa, og han Salamon var no og der. De var no heile garden der. Om han var små- eller storsjøtt det veit ikkje eg. Men du veit eg stod no ned med mælen. Førr du veit der er no ikkje så djupt. Det var på innersida av pøyla. Du veit mælen går så bratt der. Det var der de hadde låst ho inne. 0g de lasta båtan. Det var kjeksa og firroringa. Eg veit ikkje ka de brukte silda tel, husker ikke det, for det var jo ikkje holdt førr nokka. Det var nokk av den. De salta vel seg matsild.

Størker, Einar og Jakob i samtale på Kjærfjordbrua

Søndag 14.09.1975:

På spørsmål om Skyttarsteinen kunne Einar ikke svare hvor den var. Han antok den måtte være i Kjærfjorden, men hadde ikke hørt om den.

De fortalte at Bertheus Olsa hadde en stein sørom Botnstranda som han brukte å skyte kobbe ifra. Steinen var ikke den store som ligger der, men en annen. Selv hadde Einar skutt en kobbe fra en stein på nesset i Nordbotn, tett vest om elva der. Det er en flat stein med ei hylle i bakkanten og som han lå i da han skjøt. Det var en hel flokk kobbe som lå på det neste nesset i sørøst. Han fikk den ene som han skjøt på. Og den var så stor at for å få han i båten måtte han dra den først på en flataktig stein som lå slik i vannskorpa og derfra inn i bakskotten av båten, som ble meget attsett. Det var dengang i hans ungdom mye kobbe i Kjærfjorden og han skjøt flere etterhvert.

Størker, han hadde hørt om Skyttarsteinen. Sa den måtte være i Kjærfjorden, men viste ikke hvor. Kanske var det den steinen hvor det var "en" som tok han Betheus Olsa i nakkan så han ikke fikk skjyte på reven som kom? Han hadde hørt det skulle ha hendt. Hvilken stein det da var viste han ikke? Til dette bemerket Jacob at om det ikke var slik at B. O. ble kvitt “det" som holt ham igjen og fikk skutt reven. Men han hadde engang nektet å fare til Lødingen å hente ei likkiste. Og dette skulle være årsaken til at han ikke fikk fred da han skulle skjyte den reven? Jacob hørtes ikke ut til å vite noe om Skyttarsteinen.

Einar kunne fotell at den store steinen som lå der (ligg der) i flomålet på Forosholmen litt innenfor brua og Straummen den heite "0ttersteinen". Han kunn ikke si hvorfor.

Normann på Røkenes

20.12.1973

Han hadde eiendom i Voje. Det var av ham Lars Paulsen kjøpte hos. Og han betalte vist 400 for eieendommen. Veit ikke noe om hvordan denne Normann kom i besittelse av eiendom i Voje. Han var vel en storkakse. Kanske kjøpte han det på Auksjon. Baard Moum i Lødingen han kjøpte jo i Tjeldodden etter han Birger, på auksjon, og så kjøpte Ola i Voje det av han Moum. Jeg tror Ruth Kulseng-Hansen i Lødingen har greie på dette med Normann Røkenes. Hun var jo søkendebarn av Dorktor Kulseng i Harstad.

Fortellinger fra Valvåg og Dragland

19.05.1974. Motiv fra Heimer-Valvåg sett mot sørvest. Lars Eliassens hustuft kan skimtes som en forhøyning ifra sjåhjørnet ogmot venster Vi ser Kjeila eller Valvågkjeila med Steinholmen på sørsida av Kjeila. På marka Parelis hesjer og høysjå. (Foto: Peder Hansen)

Hans Hansen, Valvåg

14.12.1973

Han kjøpte huset og eiendommen hans Nils Hartviksen i Heimer-Valvågen og bodde der. Han hadde en skjøyte med motor og for på forskjellige fiske med den. Jeg var med ham med sildegarn en tur. Var oppe i Ullsfjorden. Han var på Lofoten med den også. Min far Edvard var med ham før han selv fikk seg motorbåt, en motoråttring. Båten hans Hans hette "Hinden", og den pleide å ligge fortøyd i Valvågkjeila, altså rett ned for huset der han bodde. Det var "Hinden" som var begravelsesbåt da Hans Olai var begravet (Hans Olai døde 11.12.1914). Seinere drev Hans Hansen med frakting. Det var da at han flyttet ifra Valvåg og til Ulvika, men han solgte ikke jorda som han hadde i Heimer-Valvågen. Huset ble vist solgt.

Støa i Heimervalvågen

16.01.1974:

Der var ikke noe naust den gangen jeg gikk på skolen der. Men støa var godt lunna. Og folk satt der nede og skalla skjell i solskinnnet kan jeg huske.

Huset til Gammel-Rebekka

Julius Jakobsen og jeg var nordmed huset hennes dengang jeg gikk på skolen. Rebekka og Skavstrand (Gunerius) og vist en annen bror var der da. Jeg var jo bare liten gutt dengang. Og de stod og grov oppi en liten potethage de hadde foran huset. Tror det var en gamme de hadde til fjøs. Men stua ho stod der oppe med berget. Den stod vist omtrent der Hans Hanssens hus står nå. Størrelsen på huset var omtrent slik Peder Danielsens hus var før påbyggingen av kammerset, men det var lavere. Vet ikke noe om hun hadde båt og båtlenne.

Rebekka i Valvågen

Jeg var engang i Valvåg sammen med Augusta. Hun hadde nok gått på skolen i Valvåg, for hun var kjendt omkring i husene også. Vi skulle til Dragland på besøk hos Konstanse. Og da var vi innom Rebekka som bodde alene der det het Skavstrand. Huset hennes var lite. Jeg husker ikke så nøye dette at jeg kan fortelle hvordan huset var plassert for eks. i forhold til Hans Hanssens sitt hus som nå står der.

Brygga hans Sofus

Sofus han var en slik "spekulant" og han kjøpte jo fisk og bygde brygga alene, uten kompanjong. For han spekulerte og vasa med penger. Om han Ytterstad hjalp ham det skal jeg ikke si. Vet ikke det. Men Sofus kjøpte og solgte jo fisk. Det var en liten båt han hadde. En spissbåt, slik en som Hans Hanssa hadde, motorbåt. Han kjøpte fisk hos folk der omkring. Han hadde jo brygga full av fisk den gang den brandt. Da var han i kompaniskap med han los Kristensen i Lødingen. Da den var brendt så bygde Sofus nytt fiskebruk i Lædingen.

Om han hadde kai? Han hadde vist ingen kai i Valvåg. Men brygga stod nedpå så at når det var flo så fløt man oppåt den. Omtrent likesom tilfellet var med brygga hans Kristoffer der på Græsholmvalen. Størrelsen kunne vel være en meter lengre og ett par meter bredere enn våres brygge på Forosvalen. Men den var vist i to etasjer slik som Andreas sitt naust.Tror jeg. Den var bygd før jeg reiste til Spitsbergen. Han var ganske ung dengang han begyndte med det derre. Og den stod ikke så mange år før den brandt ned.

Naust i Hemervalvågen

Kan ikke ikke huske naust der. Men det var nå rart om ikke han Jakob Bang hadde seg et naust. Men han var ingen fiskarmann. Nei. Men han drog ut og fiske kokning. Men han interesserte seg helst for gården han drev. Har sett ham.

Han var jo her på Kjærstad. Og han var nå her etter at far våres var død.Da lå han om natta hos oss. Han var en pen høy mann. Han gikk alltid i hatt når han var her. Og han gikk pent kledd der i Valvåg også, etter den tids. Alltid pusset. Og så var han så glad i boknasteinbit med risengrynssuppe til míddags. Det vet jeg fordi jeg bodde hos dem en måned jeg gikk på skolen der. Og du kan tro jeg hadde det fint der. Da var alle gluntan borte. Det var bare han og kona Margrethe og jeg.

Bang

Faren deres i Valvågen var jo "Bang". Han var skipper og kalla seg for Bang. Han satte til. Han hadde jo jekt eller hva det var. Vet ikke hvordan det var, han skulle til Lødingen og satte til der, han skulle segle til Lødingen. (ikke på jekten men en annen båt). Han satte nu til og kom bort. På Ofoten eller der, mellom Efjorden, Barøy og Lødingen. Far til han Jakob Bang i Valvågen. Og han hette Jakob Bang.Tror han var i fra Efjorden. Han var jo gift der. Men det skal jeg ikke si hvor han var i fra. Men han kom nu her rekandes.Og så ble han gift med hun der på sjømarka. Men han satte til.

Kristoffer Sakariassen

16.01.1974:

Han var først ilag med oss på Lofoten. Men så ble det så dårlig fortjeneste av det. Så kjøpte han en galeas. Var det "Pedro" den hette? Var det fra Fjelldal han kjøpte den? Den var billig på den tiden. Han betalte bare 3.500,- for båten. Men så reparete han den. Det var to Tjeldsundinger som gjorde det, og sette inn nye planker. Og så kjøpte han fisk på den i to tre år, tror jeg.

Jeg husker at under krigen så solgte han båten til Tromsø til han der fiskekjøperen der med ett kjendt navn, og som likte båten godt. Og han forlengte den og satt sterkere motor i den. Før Kristoffer fikk denne båten så saltet han fisken på brygga eller hente fisken. Da hadde han leid båten hans Rode på Hov. En båt med firtatks motor. Det var ham han kjøpte båten av. Og var ikke dette en båt som Martin Danielsen, Fiskefjord har hatt før i tiden? Kristoffer tørket fisken på bergan på Dragland. Han Hansen tørket fisken for ham. Og Kristoffer seilte så med klippfisken til Bodø. Og han fikk nå den pris for fisken som det gikk an å få. Du vet det var lave prisen dengang. Og de kjøpte jo fisk alle sammen. Om de ikke tjente så mye så hadde de nå for arbeidet. Arbeiderne var jo billige.

Hanssen på Dragland

09.01.1974:

Han kjøpte også fisk. Mye fisk.Men det ble ikke nok til å fylle bergan. Han tørket Kristoffer sin fisk også.

Husker du etter den prama vi leide på Finnsnes jeg og han Andreas? Ikke den jakta vi hadde og som rak i fjæra på Forosbukta. Men vi hadde en før den. Den (prama) kjøpte han Hanssen og hadde den i mange år. Det var en jakt som var avrigget og var uten motor. Så den måtte slepes imellom. Den hadde bare en bom midt på dekket. Og den lå han i Lofoten med og kjøpte fisk i. Fisk det drev Hanssen med lenge, og tørking av kleppfisk det drev han med lenge førenn han begynte å kjøpe fisk selv. Men han hengte og. Og han hadde vist en motorbåt og som han leide. Hanssen var ikke den første som handlet på Dragland. Den som var der før Hanssen hette Ytterstad og han flyttet til Narvik. Hanssen selv han kom vist i fra Ankenes.

Han Hanssen har jo ikke bygd det noe opp. Det var jo slik som Ytterstad forlot det m.h.t. bygninger.

Tror disse Ytterstad var barnløse og de handlet i Dragland lenge før Hanssen overtok. Det var slik at kona til Hanssen, hun hadde vært gift tidligere, og da med en handelsmann. Og det var hun som hadde kapitalen, pengene. Hanssen handlet jo godt. Du ser at ungene hans de fikk nå en tretti tusen kroner hver. Så han hadde nu ikke så litet penger. Men han fordelte det mellom dem ennå mens han var såpass.

Hanssen han var flink og fikk det i gang. Fikk posten og anløp. Han hadde kundekrets fra Fiskøy og nord kanske like til Kongsvik. Dragland var da et storsted. Tror nesten det var Ytterstad han hette den som reiste derfra. Men jeg skal nu ikke si det for sikkert. Ikke så jeg ham. Men vi hørte jo om at Hanssen var kommet og overtatt.

Folkeskolen

03.05.1974:

Jeg gikk på den i lag med så mange: Martin og Peder Nygård, Bernhof og Sofus Valvåg. Og her fra Kjærstad var det han Anton og han Gustav og han Hermann og han Julius Nilsen. Dessuten Sigurd Djupfest og ei søster av ham. De var her og gikk på skole her på Kjærstad i huset hos han Johan Edevart.

Eilert Ospenes? Han har ikke skolt på Kjærstad og jeg tror heller ikka han har skolt i Valvåg. Men han var en god venn av han Jens Tofte. Men du vet vi gikk jo i Valvågen og på skole. 0g første året jeg var på Lofoten måtte jeg gå, for jeg forsømte jo skolen. Og jeg gikk der førr også. Når jeg var på Lofoten så måtte jeg gå om våren i Valvågen. Og det var ikke så verst. Engang bodde jeg hos han Peder Simonsa og en gang hos han Bang. Hos han Bang der var det fint å bo. Kort vei til skolen. Det var bare rett opp bakken. Du veit skolen var hos han Johan Eliassa.

Lovise Kjerstad forteller:

Varg

Peter og ho Emelia her, far hans Albert. Det fortalte jo Emelia mangen ganger. Hun var da ikke helt glemsk da. Han Peter, sa ho, han stod nord på Vikåkeren og slo. Det var deres dengang vet du. Og han hadde sauene og gjette dem mens han holte på å slo, for vargen. Og så gikk han no heim. Alt var no stilt og rolig. Sauan gikk i Holman. Han så no ingenting. Så gikk han heim og skulle spise. Men da han kom igjen så var der bare et eneste kreatur igjen i live, og som stod forjaget nord med Silsandneset.Då hadde vargen drept alle sauene som de hadde. Bare på den lille stunda han var heime. Vargen hadde da ligget på lur der og ventet på at han skulle gå derifra, og så hadde han gått løs. Vargen bare dreper. Han fikk det snart nedslaktet.

Johan Stabel

Han har jeg sett. Husker etter ham. Han kom jo hit. Og ho Emelia kjendte ham ikke igjen. Da gjorde han seg fremmend og bad om hus uten å si namnet sitt. Det var da så lenge siden de hadde settes. De pratet. Men nei. Hun var no så streng. Hun ville ikke ha noen i huset. Hadde ikke noe hus til ham. Men han tinget videre. Men hun avviste ham. Og tilslutt sa han: ”Nei, vil du ikje huse din egen bror?" Da ble hun aldeles forferdet. Men da hadde hun hus til gjesten kan du skjønne.

Og det var ei av døtrene til Johan som var gift med lensmannen i Honningsvåg. Og Albert fortalte dengang. Han loste da ennå. Så hadde hun gått ute og spasert om dagen. Og da hun kom inn så satte hun seg i en stol i stua og der døde hun (hun datra i fra Hjelmesoya), døde så plutselig. Hadde kanskje gått med noenslags sykdom.

Der er en av de der Stabel-ene som er i fra Hjelmesoy og som bor på Melbo. Elina og han er noe i slekt. Det har jeg fortalt Elina.

Emelias far var en fartoyskipper. Og moren var ei prestedatter. Har de no fortalt. Og de bodde i Langvågen. Og der var jo ho Emelia oppvoksen. Vet ikke nærmere om hva de het. Fornavn. De var vist sørfra.

De lå døde i fjæra

Jeg vet at de døde lå i fjæra ved Sjøholmen, så de har antagelig vært nesten kommet helt til Kjærstad før de forulykket (Jfr. Jakobine: Trilla seg på skjæret inn til Pøyla) (dette må gjelde Anton/Alfred som omkom på Kjærfjorden 1886?). De ble vist først sett dagen efter da folk skulle fare over fjorden. Tror nesten det må ha vært slik at samlingsfolket hadde måttet blitt "liggende over" på Kjærstad pga. dårlig vær. Og da de så reiste tilbake til Tofte så har de oppdaget de forulykkede.

Småland

27.05.1976:

Han var en kopparslager som rak omkring på bygdene og fortinnet bl.a. kopparkjeler og slikt noe. Han var svenske. Han hadde med seg en stor hund, en ”ull”-hund som han klipte. Husker han stod i eldhuset i fjøsen, i gruva der og arbeidet og pratet skitt. Tror det var bare en gang han var her på Kjerstad, og da bodde han hos Marie Kjerstad. Og så laget han mat til seg og laget samme slags mat til hunden.

Hos kurereren 

15.04.1974:

Det var i ca. 1909, jeg var 14 år (PH: eller i 1908, Lovise f. 11.01.1894 – 14 år 11.01.1908). Tjente hos Marie Kjerstad. Det var om våren eller sommeren tror jeg. Mor til Marie, ho Kirsten, ho såg dårlig etterhvert.. Så hun skulle søke ei kurerer-kjærring. Og jeg var med henne.

Det var Albert Hansa som skysset oss med seilskjøyta si. Peder Bertheussen var med som mannskap. Turen gikk til Røsnes, som er et sted vestom Brennvik i Hamarøy. Der var vi to, Kirsten og jeg, i 14 dager.

Kurerar-kjærringa hette Maren Ellingsen. Det var mange ”pasienter” der. Vi bodde i huset der. Det var nokså rart bygd. Vi holdt oss med tørrmaten selv. Middag ble kokt ”felles”. Husker at det skulle være lofottorsk, saltet. Men den var sur. Kureringa bestod i at kjærringa strøk og leste på øynene flere ganger om dagen. Hun hadde etslags ”medisin” også som hun strøk på øynene med en fjær. Men alt var vist bare humbug. Det var ingen som ble frisk.

Røsnes hadde vært et handelssted, og nede midt på marka sto et hus som hadde vært butikk. (PH: Røsnes er en liten gård på vestsiden av det neset som danner vestsiden av Brennvika i Tranøy, Hamarøy). En av pasientene hette Vollstad fra Kabelvåg.

Da vi reiste derfra kjørte vi med hest til Tranøy og var hos Jakob. Han hadde ikke bygd, men kjøpt tomt. Han bodde hos Jakob Jakobsen (han som malte malerier av båter). Johan Edvard loste også på Tranøy. Mannen hennes Kirsten - Bertheus Olsen - var heime. Han var jo gammel. Men han levde lengre enn Kirsten. Amanda fortalte så vidt jeg husker at Kirsten senere ble bra i synet etter at hun hadde vært i Bodø og blitt operert (for grå stær?). Så Kirsten kjente jeg godt. Jeg leide henne der hun skulle på denne reisen. Kirsten var en nett, ikke stor dame. Den eneste jeg har sett lignet henne er ”Nusse”, tanten hennes Ida. Ingen av Maries barn lignet henne.

Den første tiden Kirsten var i Voje så vantrivdes hun så meget at hun gikk helt nord til ”sine” (på Sandnes), hvem det nu var hun hadde der (PH: Broren Amund bodde på Sandnes, og broren Jens på Stokke). Selv tror jeg hun var ifra Svendsgam (PH: Nei, hun var fra Kanstad).

Branner

09.02.1974

Sofus sin brygge i Valvågen brant ned. Likeså tre hus på Dragland:

Hos Betsy, den gamle stuebygningen. Lensmannen etterforsket hos henne, liketil i høystålet, etter om saker var bortgjemt hvis brannen var påsatt. Da sa Betsy: ”Nå skal du se jeg får hjelp til å tåge”. Lensmannen fant jo intet i retning av at brannen var påsatt. Stua var godt stelt, især nordstua med (mat?) som hun berget ut.

Den andre stua som brant var vel hos Alfred Dragland? Og det tredje hos Egil? Det var huset nærmest Betsy.

Fortellinger fra Vaage og Tofte

Vaage 1974. (Foto: Peder Hansen)

24.01.1974:

Utskiftningskartet fra 1895 og husene som står på det.

Der var før en vei som de jaga der over Låbakkan, der så de jaga kyrne og leide dem. Men de hadde ei bu ståendes attmed den fjøsen. Den gamle fjøsen våres han stod omtrendt der han Ragnar har bygd nå. Og så stod no der ei bu tett attmed og som hørte han Bertheus til. Og den rev de no, men ho stod no lenge etter mine daga den. Og den brukte ho Karen å ha høy i og melet og forskjellig. Då ho var der. Fjøsen stod lengst aust, så låven, og så den bua og så stua.

Så var det Petter Andersen sin stue eller Paul sin stue. Petter Andersen var jo andre mannen henne Marie og det stod i bredd med Lars sitt hus. Det var bare veien i mellom de husene. Der var vist ikke vindu i røstene som stod mot hverandre i de husene til Lars og Petter. I Petters hus var stue i mot aust og som de bodde i. Og så var da kjøkkenet i mot vest og inngangen var mot nordvest. Det var bærre en inngang. Så var det fjøsen hans Lars.

Fjøsen våres han stod på Låbakkan der, men så under det gamle skiftet de hadde så ble den flytte innover eller østover. Det husker jeg, såpass stor var jeg då. Den ble flyttet innover til omtrendt der nå Ragnar sin stue står, fjøsen og låven. Dette fordi ved skiftet så ble de husene stående på Lars sin mark.

I den tiden som jeg husker hadde Mons fjøsen og låven på sørsida av haugen med fjøsen lengst vest og låven østligst. I den tiden hadde man låve og fjøs hver for seg.

Hos Bertheus Olsen var det låve og stue slik som idag. Og det huset som kartet viser litt vest for der potetkjelleren er, det kan være en fiskesjå som har vært før min tid. For det brukte de å ha. For det fortalte Marie (Kjerstad) at hun hadde vondt i skuldren for hun hadde båret fisk opp i fra sjøen i lag med faren. Båret den på stang på skulderen, der den ble hengt og tørket i sjåen. De to små husene hos Mons sør og vest om haugen kjenner jeg ikke noe til, og må ha vært der før mine dager.

Øvermarka.

Der bodde alle i Voje fra først av for der var jo ei gammel kjellerholla etter en potetkjeller. Det var på framsida av "Dungen" der Jens Tofte bygde huset sitt. Dungen ble også kalt "gammelgården". Og der hadde bodd folk før i tiden. Selv om de ikke var så mangen.

Steinhågen.

Den er austafor Dungen. Om den har jeg ikke hørt noe særlig.

Det huset vi hadde det var det gamle som han 0l-Bertussa hadde. Kem som har bygd det vet ikke jeg.

Finn-Ol-Nilsa

10.03.1974:

Husker ham fra da vi var småbarn. Han var en mann alle likte. Reingjeter Halt-Anders var en som han var i lag med. Han var vist yngre enn Ol-Nilsa, men bisk og ”viktig”, så ingen likte ham. Disse to for ofte forbi i Voje hvor de pleide å overnatte hos Bertheus Olsa. Men de var jo innom de andre Voje-husan og drakk kaffe når det høvde sånn. Jeg husker det fortaltes at Ane-Elisabeth hadde gitt dem kaffe engang. Hun gav jo til alle og var svært gavmild av seg. Så spurte ho først Halt-Anders: ”Anders, var det ikke en god kaffe du fikk av meg?”, hvortil Anders svarte: ”Nei, han var ikke god”. Han var vant til mye sterkere kaffe når de selv kokte den på turene sine. Og i Ane-Elisabeths hjem brukte de den så mye veikere. Så spurte hun Ol-Nilsa om kaffen var god, men han svarte også at han var ikke god. Og dette lo man av, at de svarte henne slik.

Så var det at de hadde, som de pleide, samlet reinen sin og skulle svømme han over Kjærfjorden til Kjærstad, hvilket de pleide gjøre ved Sandbakkan, utom Straumen. Det er mye rein som er svømt over der i tidens løp.Men så var det en av reinene som kom ut av flokken og for sørover fra Voje, og som hunden hans Halt-Anders ble sendt for å snu tilbake. Men hunden maktet ikke komme seg forbi reinen. Og for dette prulte Halt-Anders hunden etterpå, så det var fælt. Men da blei han Bertheus Olsa sint for slikt dyrplageri, så han varskudde at slikt måtte ikke gjenta seg.

Hun omkom i brann

Marie, mor til Lars og Mons, og som vi kalte Gammel-Marja, hun brente seg ihjel.

Det var i slotta. Jeg var antakelig omkring 10 år . Jeg og Ingeborg var med og bar inn høy ifra Nermarka. Vi bar på staura slik som de brukte dengang. Da vi kom forbi huset hennes syntes vi at vi hørte noen stønne inne, og for inn. Og der sto Gammel-Marja og holdt seg i benken og med full varme i klærne sine. Vanntønna med ausa sto bare et kort stykke ifra henne. Men fordi hun var gammel og dårlig til benis greide hun ikke å gjøre noe selv. Jeg fløy ut og ropte "Ho Gammel-Marja brenner".

Voksne folk kom da hurtig til. Hva de gjorde så jo ikke jeg, da jeg som småpike jo ikke var ilag med de voksne inne der. Det ble da sendt bud til Kjærstad og datteren Johanna kom. Men Marie hun ble så stygt forbrent at hun døde straks etter. Jeg vet ikke om det ble sendt bud etter doktor. Man antok at hun skulle ha kokt kaffe til mannen han Petter Andersen. Han lå på Kjærfjorden og fisket. Og så hadde det tatt fyr i klærne hennes. Det var gruva de hadde i kjøkkenet. Petter kom på land, og hadde fått mye fisk.

Austavinden på Øvre Tofte

03.11.1974.

Han kan være fæl. Står ned Toftedalen. Husker da vi gikk på skolen på Tjeldnes vi i fra Våge. Det var jeg, Jakobine, Johan Eilertsen m.fl. Det var slikt fokk at vi ikke så fra hus til hus på Tofte.

En gang det var slikt vær og vi ikke kunne se å gå heim til Våge stoppet Kornelius Hansa oss, vi fikk ikke lov å gå videre. Og vi ble tatt inn i huset hans hvor vi lå natten over på loftet. Men Johan Eilertsen ville gå heim, og gikk videre ned Steinbakken. Da gikk Kornelius etter og hentet ham tilbake. Han fikk ikke lov å fortsette heim.

Jeg begynte på skolen seint, var vistnok 8 år og gikk i bare 6 år på skolen. Da jeg er født 11.01.1894 må det ha vært høsten 1899 jeg begynte. Var da nesten 8 år. Gikk da 2 år på skole, mens den var hos Lisa Pedersen. Og dengang holdt de på og bygge skolehuset. Det som nå står på Tjeldnes. Det var flere menn der og bygde. En av dem hette Kristoffer Ellingsen. Og en annen kalte de Ola-Steinhoggar (PH: Stein-Lars?). Han var frå Fiskefjorden og hogg stein og laget grunnmuren til skolehuset. Det var om ham man hermet at han jaget vekk læreren, han Peter Møkleby når han sa: ”Ha deg vekk med glasøgon dine, eg får vel steinen rett uten deg”.

Bertheus Olsa

13.01.1975:

Han hadde i sine dager orden med vinterbrendselet. Veden hugget han i skogen. Og så var Gerhard Tjeldnes hans faste mann til å kjøre den heim. Gerhard var og hos ham og gjorde våronna og slikt med hesten, da Bertheus ikke holdt hest selv. Man kunne ikke ha hest for da ble det færre kreatur på båsen.

Med sønnen Peder Bertheussen ble det mere til at han tok ved heim fra skogen etterhvert på kjelken. Det drev han på med helt til sin død. Helmine fortalte om det, at han kom heim med kjelkelass med ved om kvelden. Så satt han da en stund i kjøkkenet, ved komfyren, og kvilte. Så sang han en salme. Deretter så sa han at nå var det vel best å gå og legge seg på loftet. Og så gjorde han. Det var det siste hun så han gjorde i livet. Om morgenen var han død.

Rebekka-klipa i 2010. Vi kan bare tenke oss tragedien som utspandt seg her. I dag er klipa fylt opp av netting og materialer fra den gamle revegården som lå innafor området. Kanskje skulle en dugnadsgjeng ha renset opp i klipa?

Det er klipa i haugen som er helt ned mot fjæra nord om Holman og ca. vestnordvest av der Olav hadde sin revegård. Josefine, min svigermor, fortalte at der i Rebekka-klipa satt Rebekka fra Valvågen med et barn i armene. Det frøs ihjel. Rebekka hadde berget seg i land der, på tur fra Strand. Det var vist en gutt i lag med henne. Slik fortalte Fina meg, om jeg nå husker riktig.

Ulykker i Kjærfjordstraumen (Flere personer forteller)

Jeg tror Fina sa at de som en gang for lenge siden omkom i Straumen var i fra Våge. Hverken jeg eller Petter har hørt at en kvinne skulle ha sklidd ned i Straumen fra brattbergan på Forosholmen slik Hilda hadde fortalt Peder i går, hun mintes å ha hørt muligens av Sofie Kristoffersen. Den gang hun selv bodde I Forosstua, var hun redd de bergan og advarte barna sine mot å gå der.

Straumen kan være skummel, særlig ved springsjøer, da den "bær" ganske kraftig

Min mor Sofie var svær til å fortelle «oss» om slikt som hun husket og hadde hørt i fra gammelt. Men vi var jo så lite interessert i å høre på. Husker hun fortalte å ha hørt om en kvinne som var og så etter geitene og ramla ned brattbergan på Forosholmen og druknet.

Ulykka i Straumen? Nei har ikke hørt om slikt, annet enn at Bertheus Olsen og hans sønn Peder Bertheussen trillet seg med vedfarm der engang, men berget seg.

Har ikke hørt om denne. Men jeg (Størker Kristoffersen) og far min var engang der og berget Bertheus Olsa og sønnen Peder som ropte om hjelp så det hørtes heim. De hadde kvelva i Straumen med vedfarm. Det var nesten flo. Det gikk jo bra, begge ble jo berget. Det var vi ungan som hørte ropene deres.

Det som fortelles om at ei kjerring ramla i havet på Forosholmen da hun gikk og så etter geitene og om en som skulle gå over Kjærfjorden over isen til Voje (ved Langneset?) og omkom. Det er mulig slikt ble fortalt for å skremme oss unger fra å være på de stedene.

Det var ei finnkjerring som sklei i brattberget på Forosholmen og datt i havet og druknet. Hun skulle leite etter geitene. Husker at bestemor Sofie fortalte om det.

Ulykken i Straumen? Har et svakt minne av at som barn å ha påhørt fortalt om folk som kvelvdes med vedfarm i Straumen, men vet ikke noe utover det. Har ikke hørt fortalt at noen skulle ha sklidd utfor brattbergan på Forosholmen og omkommet i havet.

Tror å ha hørt at de 2 koner som omkom i Kjærfjordstraumen, at de var i fra Våge. Ja, min mor Josefine fortalte om at to kvinner skulle ha omkommet i Straumen. De var på tur ut fra Kjærfjorden med vedfarm. De var antakelig i fra Kjærstad eller kanske Voje.

Uforklarlige hendelser i Kjærfjorden

Sletten i 2010

Det fortaltes om Peder - vistnok under fiske (sildefiske) - hadde tjeldet (i Sletten?). Og Peder fikk der en ”dunst” fra bakken der han lå. Og han blei sjuk. Det saes då at han hadde ligget på et sted det lå døde begravet. Derfor blei han sjuk.

Rebekka fortalte så meget, for eksempel at han Lars Eidissa engang blei inntatt til de underjordiske (i Kjærfjorden?). Men han hadde øksa med seg. Den ville de ta ifra ham. Det gikk han Lars ikke med på. Og så måtte de underjordiske slippe han løs.

Garnan ble satt i skjømminga og sto til det lysna. Imens låg båtfolket på land og vakta og forsøkte også å sove, de tjelda. Det gjorde noen i Sletten, men der formerka de skrømt, det var noen som drog teppenan av dem, saes det.

De underjordiske i Kjærfjorden trodde han på. Inne ved Storsteinen i Sørbotn i Kjærfjorden, den steinen hadde han særlig respekt for. Jeg veit ikke hva grunnen var. Han hadde sette bål der inne i Kjærfjorden, det var jo i den tia de var med sildegarn inne i fjorden. Han var jo helt ung da. Da så han varme der inne. Da sa han til kameratene at de skulle ro inn og få kaffe, for nå hadde han eller han kokt kjelen der inne. Men da de kom innover ser de hverken bål eller varme....

Han fikk slag i Sletten, og han ble jo halvtomset etterpå. De lå der med sildegarnan og hadde lagt seg der for natta. Så hadde de fellene på seg. På to av ungene ble fellene dratt av fortalte bestefar. Jeg var nå bare unge, og satt spent og hørte på.

Da meinte kallen at det skulle nå ikke få hende, han skulle ligge han av likevel. Men tredje gangen fikk han et slag i hodet. Da måtte de dra, og siden saes det at han ble litt sånn halvtøven.Da han var på jakt der inne i Kjærfjorden da måtte han ikke snu hodet, han måtte snu heile legemet, for der var så mye skrømt. Hvis han bare snudde hodet så blei det vrangsnudd med en gang.....

Og det finnes flere historier........

Han var på havet nesten bestandig

Han brukte jo lina, veit du, når været var. Og jeg var jo i lag med han. Og jeg var bare 9 år gammel. Det var etter at vi hadde flyttet hit i dette nye huset som han far bygde. Han var på havet nesten bestandig. Og så var jeg nede hos ham og egnte. Han bodde jo i kammerset. Og vi hadde 800 famnline. Det husker jeg. Men han var no sein med egninga. Men jeg husker at han sa at han Petter, han var snar å egne. ”Men trur de slorva litt”, sa han. For du skjønner de gjorde ikke så vel og nøye som han. Jeg husker så godt da vi kom opp. Du veit da var jo jeg 9 år og han følgelig 78 år dengang, og vi kom opp om kvelden. Og det blei mange ganger seint før vi ble ferdige med 800 famnlinera. Da flirte han pappa av oss, hvor sakte vi dro på ånglan. Det var så sakte og sånn så ble det så seint.

De greide å få opp riggen i det yderste...

Det var garn de driftet med. Albert Hansa kjøpte skjøyta av en helgelending. Den hadde vært i drift før med garn, så det var bare å ta skjøyta i bruk. Han helgelendingen hadde brukt å legge ned masta under draging av garna fordi det lå så mye vind i den store riggen. Og så hadde Albert Hansa også lagt ned riggen en gang de dreiv og dro garna. Men så ble det dårlig vær og de skulle ikke ha greid å få opp masta. Og uten mast i den tida var det samme som maskinhavari. Andreas minnes at Jakob Nilsa fortalte at de sleit og brukte sine ytterste krefter for å få masta opp. Petter Hansa var en kraftig kar. Det var taljer de brukte, de talja masta opp. Men det var om å få masta løftet såpass opp at taljene begynte å ta tak. Masta var ledda og lagt forover. Albert Hansa hadde da lovet at aldri skulle masta legges ned flere ganger. For det var i det siste, i det yderste, at de greide å få den reist. Dette må ha skjedd ute ved Reine, for det var der de pleide å fiske.

Torskegalle

Jeg hørte nylig at man på lofotfisket tok torskegalle og brukte i våttene når de ble vasket i sjøvatn. Gallen virket nesten som såpe. Man kunne for eks. putte et galle inn i hver vått og så tråkke på dem, eller også sprøyte gallen rett fra galleblæra og utover våtten. Sjøvatn i en pøs til å vaske våttene i. Og så etterpå tråkke på våttene lagt på skjøyte-dekket, eller pliktene i båten. Man fikk ikke så lett vont i sår og rifter i hendene når våttene ble vasket på denne måten.

Deres syvende barn ble født i "Kjærstad-fjorden" 1697

(25.11.1992 PH)

Jeg leser i kirkeboka nr. 1 for Lødingen, side 129:

Aschild Aschildsen og Mari Amundsdatter egtegifte lappefolk frå Kvæfjord. Deres syvende barn født i Kjærstad-fioren langfredag d. 2. aprilis (1697).

Faddere:

a) Nils Jonsen, Hegstad

b) Iver Olsen, Myklebostad

c) Kristoffer Olsen, Ytterstad

d) Dorothe Sophie Nyrop

e) Rogier Persdatter, Thron Olsen, Kjeldnes, (?)

Som det sees over så mangler navnet på barnet.

Dåpen fant sted på Lødingen Dom. Missericon? 1697, dvs. 2. sø etter påske, som da var 18. april 1697.

Siden dette var ekteparets syvende barn må en tru det skulle være muligheter til å finne denne store familien igjen, f. eks. i Kvæfjords kirkebøker.

Angående fadderne til barnet så vil jeg forestille meg det sånn at ingen av familiens slekt hadde anledning til å være faddere, de var langt borte.

Kanskje hadde disse "lappefolk" endel rein på Tjeldøya i lag med flere å passe på, den tiden barnet ble født ved påske 1697.

Fjorten dager seinere var reinflokken svømt over til Hinnøya, mens barnemora kom i båt over frå Tjeldnes og til kirka på Lødingen sammen med ekteparet? Rogier Persdatter og Thron Olsen frå Tjeldnes, og disse sistnevnte skulle være blant fadderne. Kanskje Rogier fikk bære fram barnet? De øvrige fadderne var då folk som ble "tinga" på kirkebakken til å stå faddere?

Assistenten stod med instrumentet på Karenhaugen

Det var en «assistent» i førstninga og han hette vist Ødegård. Husker han stod med instrumentet og observerte på Karenhaugen. Der var det fri utsikt. Han hadde et bord med papir på hvor han tegnet på etterhvert som han observerte til stangen. Stangbæreren det var han Anton hennes Maria. Han ble dirigert med ei plysterpipe fra sted til sted. For hver observasjon ble det bare tegnet et kort stykke strek på kartet.

Senere var det K. Pedersen som var her og «satte ut» skillsteinene. Det gjaldt å finne flate lange stein til det. Husker jeg var med i Vedhoggan. Jeg hugget vekk skog fra skill-linjen. I skillet mellom Edvard og Petter (far) der var da linjen i en hall. Og Pedersen sa at her høvde det godt. Det ble hugget kryss i det loddrette berget der. (PH: se grense 35, side 16).

Maren smurte oksen inn i parafin

Maren hun smurte inn en okse de hadde med parafin fordi den hadde fått lus.

Men så lyste hun i holdet på oksen med fyrstikker. Da tok det fyr i hele oksen og oksen sprang rett i havet.

Halfrid døde i kjelleren

Halfrid hun var alene hjemme. Hun vasket klær i kjelleren og hadde barnet der nede hos seg. Hun døde i kjelleren. Først etter etpar dager kom der folk og fant dem. Barnet var i live

Stivkrampe

Jeg var syk som liten - stivkrampe. Så syk at de trodde jeg skulle dødd i anfallene. Og hver gang disse kom hadde de meg ned i vatn.

Vargen drepte sauer på Vikåkeren

Emilie fortalte om det mange ganger. Johan Peter var nordpå Vikåkeren og arbeidet (muligens med slåtta eller slikt?) og gikk heim til frokost, men så da ingenting til udyr. Da han kom tilbake fant han sauene drept, spredt nordover mot Silsanden. Bare en eneste sau berget seg. Den hadde stukket seg vekk i en grop. Vet ikke hvor mange sauer som ble drept av vargen den gangen. Tror å ha hørt fortalt at det var 19 sauer Johan Peter mistet.

 

Det fortaltes at engang Johan Peter Knudsen, Kjærstad hadde gått ifra sauene på Vikåkeren i mattiden/forkost-tiden, men da han kom tilbake for å fortsette sitt arbeide, da hadde vargen vært der og revet sauene ihjel.

Bjørnen brøt seg ned gjennom fjøstaket

Var ikke det en fortelling om bjørnen i gamle dager at den brøt seg ned i fjøset gjennom taket på en fjøs her på Kjerstad?

Karen og Salamon

Salamon var glemsom, eller distre. Han var snekker. Det fortaltes at han kunne stå med hammeren i handa og banke med den mens han beklaget at han ikke fant hammeren sin. Blyanten bak øret husket han heller ikke. Engang kom han fra Lødingen. I fjæra enset han å ha glemt noe igjen i Lødingen. Og i båten straks med kallen og ro til Lødingen og hente det han glemte.

Salamon var ikke noen stor mann, heller liten. Han hadde et «rundt» skjegg om haken. Båten hans, husker jeg, hadde slik rar rødfarge innvendig, ikke riktig rødt og ikke riktig gult heller. Kan ikke huske han når han snakket. Han var vist fåmelt.

Karen Salamon. Har hørt fortelle at de hadde et stykke som de slådde og at de hadde ei ku. De gjødslet så godt at det var vanlig med to sidebrøyer med høy, slik at halvparten stod i muer mens halvparten var brøyd utover til tørk. Stykket var ikke stort, men jeg vet ikke noe om grenser for det eller hvordan det var med eiendomsforhold for dem.

Anton gav fra seg ørreten

Jeg kan huske vi var og skulle handle på butikken i Voje. Vi gikk da opp i Voje. Og da kom Anton Larsen fra Elva. Han hadde fisket og fått en pen ørret. Anne Elisabeth, mor hans, kom ut i bislagdøren. Og Anton viste oss og henne ørreten. Da sa Anne at nå måtte han la Sverre få ørreten. Hun var nemlig så glad i å kunne gi bort gaver, gavmild. Anton var ikke straks villig til å gi fra seg fisken. Men Anne bad ham og så gav han meg ørreten. Da jeg kom ned på butikken og veiet den var vekta 9 hekto. Seinere har jeg fortalt Anton dette og han svarte meg at «de gamle» de var slik.

Reven var nødt til å gå den veien

Han smurte noe under skiene når han gikk, så reven han måtte komme etter ham i skisporet. Reven han skreik fordi han var nødt å gå den veien....

Hoppet med koffert fra lastebåt

Bernhard Lund reddet den mannen som hoppet ut fra den engelske lastebåten «MOTO» her ute i Tjeldsundet. Var vist sør for Falken varde. Bernhard var vist ute med båten på forhånd mens han kunne redde mannen, som skulle ha hoppet lengre nord i sundet der det er smalere. Mannen hoppet med en koffert i neven, og det var den som holdt han oppe inntil Bernhard kom og berget ham.

Okse gikk seg ned i ei klipe

Det må ha vært omkring 1920. Men dette er noe jeg ikke selv husker. Da mistet vi en okse. Den hadde gått seg i ei klipe nord på Rotnes. Vet ikke egnetlig hva som hente. Folk måtte lete etter oksen, og så fant de han vel der. Om han da var død eller måtte slaktes vet jeg ikke.

Ku gikk seg ned i ei klipe

Engang, tror det måtte ha vært først i 30-åran, så var det ei ku av Albert/Lovise sin. Den gikk seg ned i ei klipe på Smånesan. Klipa var ikke mer enn ca. en meter djup, og kom av at et flak av en liten “lenghall” hadde seget en halvmeter i fra berget, og så blei det ei klipe. Kua var skadd. Trur ho hadde brekt bein. Og så måtte ho slaktes der på stedet. Kuslaktet ble levert til Ole Andersen i Lødingen.

Mystisk lys nedenfor Stonghola

Engang da for lenge siden. Jeg var bare smågutt på ca. 5-6 år. Far arbeidet i naustet med å montere motor Rapp i firroringen. Det var om hausten. Husker det var mørkt og far hadde lanterna som lys. Så var det noen andre unger som kom springende og fortalte at det var sånt rart lys oppe i fjellet, og som vi ble stående å se og undres over. Så fikk vi vite at det var en rein som var gått seg i den klipa som er oppi fjellfoten oppfor Edvard Rusvik, og som jeg senere har kalt Reinklipa. Har vist hørt at reinen ble slaktet av Edvard og at eieren Anders Huva kom og tok vare på den.

Per på Dalsøya

Jeg husker han. Han har vært her i våres stue på Kjerstad. Han var da hos han pappa å skulle ha kausjon på skjøyta. For det var sånn det foregikk i den tida når noen skulle "reise" penger til for eksempel skjøytekjøp. Husker at han var en rødskjegget kall. Da bodda han på Dalsøya derute og han hadde båten liggende der. Nord om Bolløya. Jeg har ikkje vært der, på land. Det var ei holla der, visst innom Bolløystabban. Han hadde klørt han fast der. Såvidt jeg forstod så gikk det an.

Han fikk altså seg båt, det gjorde han. På en måte. Man jeg trur ikke at han pappa kausjonerte for han. Dette tror jeg måtte være i 1907-08. Og så fikk han seg båt da. Men hvor lenge han hadde den det kan jeg ikke si. Men det kunne ikke bli så svært lange. Jeg trur ikke det, for jeg hørte ikke mere om båten. Han fløtta da derifrå og til Barøa visstnok og ble boende der. Og båten den såg jeg ikke. Men jeg hørte om han. Han var visst ikke akkurat så heldig med det der. Og ikke trur jeg han var nokken drivar akkurat. Og det gikk vel smått med intektene på den båten.

Og båten ble solgt til Holandhamn eller i de gårdan der oppafor Risvær en plass. Og mannen som kjøpte den, hva han het for noe, det veit ikke jeg. De folkan oppe fra Holandshamn, de kalte båten for ”PER” og de ble så søkkanes heldig på den båten. Uansett hvor de for med den båten så kom de borti fortjeneste. Og i den forbindelse er det at jeg husker dette her. De kalte båten for ”PER”, men eg såg ikkje den båten. Men i fantasien, eller jeg veit ikke om jeg hørte det: det måtte være en båt på 35 - 40 fot, noe sånt. En kutter for seil. Det var jo seil dengang. Det var ikke noe annet. Om han var klavert det kan jeg ikke si. Men jeg lurte på om ikke det var klinkert til å begynne med. For du veit de begynnte med å klavere dem opp, spikra berre plankhud utenpå.

Peder Hansen, Kjærstad, besøkte Dalsøya 05.05.1974:

Det var både gebursdag og konfirmasjon i slekta denne dagen, men jeg var ikke med til kirken. Men andre herfra gården var der i Lødingen. Jeg syklet isteden til Dalsøya denne ettermiddagen. For å se på der Per Winter med familie hadde bodd.

Stuetomta sett mot sørvest. Foto: Peder Hansen 1974

Målte hustomta til å være 10 m lang og 4,8 m bred. 7 m av lengda hadde det vært kjeller under, og resterende 3 m var det som en dunge i den del av tomta, men med godt synlig grunnmur omkring også der. Nede i kjellerholla var det gressgrodd med skrå jord, på det dypeste ca 1.5 under overkant av syllmuren. Og i denne holla har så Tjeldnes-karan laget seg ei gruve i den senere tid, kanskje når de har vært der på Dalsøya og feiret St. Hans.

Husets fasade så ut til å ha vendt med sin langside mot Valle-tinden og røstet mot et punkt noe nord for Oddetinden. Huset (tomta) lå i le av vestenvinden og med fri utsikt mot sør over den store leire mellem Dalsøya og landet utenfor Oddeskaret og Nesset i Odden, samt utsikt mot NW til Lødingen og Andklakkhaugene, og også østover til Oddetinden og Dalsbø og Skittenosen, Risøya,  Hestranda mv.. For å komme til Dalsøya må man over en smal os som ved storflo er hav, ellers ikke. Og videre er der en gressvokst landtange og en liten haug med sand oppå og så en landtange igjen som så vider seg ut ved boplassen på selve øya og hvor der ikke var så særlig mye mark. Men en åker så man. Og huset hadde stått liksom på en liten bakke oppfor åkeren. Alt dette beskrevne landskap ligger i retning i le av det heyeste på Dalsøya, altså mot nordost. Og huset har stått lengst vest.

Stuetomta sett mot nord. Foto: Peder Hansen 1974

Ca. 25 m tilbake mot nordost fra hustomta var det to tomter som det så ut til. Der var jorddunger med små tuer, liksom i to firkanter. Dette kan ha vært uthus. Og disse stod da i nordkant av åkeren. Ellers var der noen få flekler som har vært gressmark og i nordvest av huset var der ei strand som nok har vært slåttemark før. Vidre i nordøst av fjøstomtene var den førnevnete haugen med sand oppå. Det var tenn-sand. Den så ut til å ha minket og blåst vekk, vasket vekk. Og sauene hadde sikkert tilhold der på varme sommerdager. Og gnudd vekk matjorda. Idag er det sur sørvest vind, skyet, uten nedbør.

Går man lengre vestover på Dalsøya, hvilket jeg gjorde, så har man havet, Bolløya og en rekke med skjærr utenfor. Jeg spekulerte på hvor Per Winter hadde hatt sitt eventuelle naust og sjølenne. Men jeg fant ikke noe slikt sted. Jeg tok to foto av tomta.

Skittenosbrua. Foto: Peder Hansen 1974                       Bolløya sett fra Dalsøya, mot sør. Foto: Peder Hansen

På turen tilbake tok jeg ett foto av nordste brua på Oddeveien. For så tilbake og var innom hos Hjalmar og Agnete. Fortalte dem og to andre damer som var til stede om turen. Agnete kunne da fortelle at Ola i Odden hadde fortalt at Per han hadde hatt ei skjøyte av det gamle slaget som det den gang kalte skjøyte og som vistnok var uten dekk og med sneseil (ifgl. Hjalmar). Og den skjøyta skulle han ha hatt liggendes fortøyd i Heststrandosen. Det blir i nordvest av Dalsøya. Dagmar fortalte om barna der, at de gikk den lange veien til Tjeldnes på skolen, og det i treklompa. Og hun nevnte hvilken vei de pleide å gå. Veien den gikk over Heststrandhaugen. Den ene datteren reiste til Amerika hvor hun ble en stor dame. Likeså en som hette Elias. Han var en klok mann. Villiam hadde også vært i Amerika hvor han han hadde opparbeidet seg en bra pensjon som han fikk av den amerikanske stat.

Skogbrann på Storholmen

Storholmen i forgrunnen

Av Albert Kjerstad og flere har jeg hørt nevnt at de gamle fortalte at det før i tiden var skog på Storholmen på Kjærstad. Men det ble brann og holmen ble snausvidd. Senere er det ikke kommet skog tilbake. Det er mulig det ble fortalt hvordan det kom til å brenne men det har jeg i tilfelle nå glemt. I 1983 planta Arthur Kjærstad og Henry Pettersen endel furu på Storholmen.

De brukte tavler til å skrive på

Minnes at da mine eldre søsken gikk på skolen og før jeg begynte, så brukte de grifler og tavle til å skrive og å regne på. De var jo bra greie å bruke. Men gikk vist alt for lett i stykker. Da jeg begynte på skolen brukte vi bare papir til å skrive på. Det ble sagt at tavle og griffel var smittebærere og usanitære å bruke.

Seifangsten på Sjømarka

Det måtte være om hausten, de hadde fått gruelig med sei. Og hjell hadde de stående ovafor naustet. På nordsida, øversida, ett stykke i fra naustet. Men de hjellan er det bare såvidt jeg husker. Men det husker jeg at de hadde sei oppå marka der, våldeligt med sei som de sperra og hengte. Hvem som hadde fått den seien, eg husker ikkje det; om det var noen av gluntan til Hans Olai som kunne være med på det der. Men han var no med kallen sjøl, han Hans Olai, det er no bra sikkert. Han var no med. Og veit du, seigarn hadde de jo. Eg trur ikkje det var storsei. Men det var no større småsei enn det som er no idag. Det husker jeg.

Settepoteten og tidlig avling

Peder Danielsen fortalte meg en gang at Rasmus pleide være den siste som ”satte” potetene. Og da hadde seen lange røtter og groer. Men Rasmus var likevel den første som tok opp poteter om høsten og solgte.

Hørte voggesang på Sjømarka

Vi husker jo at han Albert Pettersa har fortalt om dengang han Lars bodde aleine i huset på Sjømarka, og at han då hørte at ”det” sang. Han Albert han gjenga jo noen strofer av det som Lars ”hørte”. Lars hørte jo det at de vogga et barn, og hun sang. Eg husker jo de ordan som han Albert sa han hørte: ”Før mig over havet om du vilde, før det bliv for silde”. De ordene sa han Albert. Noe mere husker eg ikkje.

Døde etter å ha kledt seg naken på torvhaugen

Tror det var ho Sofia som fortalte at han Peder, sønn til Hans Olai, han ble sjuk. Da torva de på Holmhaugen. Du veit der var en sånn dam, en liten dam sør om selve kulen på Holmhaugen, på vår mark. Nå er det slett jord alt sammen. Vi kan si i fra den høgste Holmhaugen, altså den vår Holmhaugen, i retning på det ”landhuset” vårt, som vi kalte det, men ikkje riktig det, men lengre sør. Der var en sånn dam. Og der brukte vi jo å plukke molte rundt om, forstår du. Men det var da grodd ihop. Og så er det en dam, og den skal no vises ennå. Men de torva no der. Og det var sommer og han kledde av seg. Jeg tror det var slik. Han kledde av seg så han blei berre sånn, ja, naken. Og han blei sjuk. Og etter som jeg forsto av praten, så tok han sin død av det. Tror at begge nevnte dammer var Hans Olai sine. Har forstått det slik.

Doktorbåten "TUTO" i hardt vær

"TUTO".  (Kilde: Facebook)

Den hadde motor, men det var bare en Alpha-motor på 10 HK. Jeg husker han Ragnvald fortalte om den gang ulykka med han Martin skjedde. Da kom doktor Zakariassen oppover i et forferdelig uvær av sydvest. Men du veit han Zakariassen han var uforferda, skulle på havet. Og båten den var jo første klasse etter den tids beregning. Han Ragnvald fortalte om det. Og da landa han der nordafor, der nedenfor han Pareli et sted. Der landa han. Ikke tale om å lande andre steder enn der. Der var det et le. Det var naturligvis ikkje noe annet å gjøre enn å gå under land og så slippe ”krokan”. Begge krokan. Det gjorde de ved hjelp av seilene. De var så vant at de manøvrerte båtene med seilene. Og storseilet det var så langt at det lå langt bakover, bommen lå langt attover skjøyta. Jeg husker jo det. Og så veit du det at "TUTO" var så grusomt djup, at det var sånn ”bidevinds-båt”.

"Lønnsforhandlinger"

Men du veit at betalinga var no lav. Og han ville ha pålegg, han Jentoft, men det ble ikke noe pålegg. Tror doktoren også hadde Tysfjorden som sitt distrikt - ja, fortellinga går no sånn. Jeg bar det no på han Jentoft, men han ville ikke riktig ut med det, hvordan det var. Men, de var no vest av Storbøen på Tysfjordtur. Så viste de ikke av før motoren stoppa. Så kom han Zakariassen og spurte hva det her var for noe. ”Han var slutta”, sa han Jentoft. Han mente motoren og med seg sjøl. No fikk doktoren ha det så bra. Og han Jentoft fikk pålegg etter den dagen. Motoren gikk ikke før han Jentoft hadde fått pålegg.

Kjærstad-losene de første som begynte å seile om natta (Forkortet)

Ja, det fortalte han Konrad, at det var disse Kjærstad-gluntan som først begynte med det å gå på natta, å ikke stoppe. De fikk seg båter med det. At sånne blåsera det skulle de ha som loser.

Og de hadde ikke noe sertifikat til å begynne med. For det kan jeg huske at han pappa var i Tromsø, og det var sikkert far din også i det samme laget, på et kurs og lærte litt om deviasjon og misvisning og sånne ting. Og det husker jeg at de diskuterte og prata om sånne ting. Han pappa han var en sånn pratsom mann, og ikkje som far din, som var liksom mere stille, mere en mann av få ord, brukte jeg å si. Og det huska jeg at de prata om de der sakene. Jeg tror de loste uten sertifikat til i 1909, eller noe sånt. Da de slutta å ankre når det ble mørkt, så ble det noe nytt. Og du skal ikke tro det var så rart med fyrlyktene dengang. Det var jo et par lykter oppi Tjeldsundet.

Men jeg kom bort ifra det jeg egentlig skulle fortelle om. Han Petter Hansa han var en annen type los, skjønner du, enn de derre gamle kallan. Han var en skarping, det var han, og hadde lag med å lose. Det må du være klar over. Så mye har jeg vært i lag med han. Du kan tru han var ikkje redd sin egen skygge. Det er det som har å si. Du kommer ombord og "skremmer bort" skipperen. Men rolig har jeg også vært. Kald som is. Men det har noe med nerver å gjøre. Men er man rolig så veit du hva du gjør. Da bedømmer du situasjonen bedre, da bedømme du han ikke med redsel.

Men losing var jo en fri næring, så ettehvert var det mange som loste. Og det ble kapring. Albert har fortalt om at de tok fire mann på firroringen og seilte ned til Stangholmen, la seg for Stangholmen på kapring. Så var de enige hvem som skulle gå: den første gikk, den andre gikk, den tredje gikk. Så blei det en igjen. Og det var vel ikkje spørsmål om ”kongens patent”. Det var ingen som hadde det da.

Fortellinger fra Krigen

Innkalling

Dette er en fortelling om en episode da Hagbart var innkalt til å møte i militæret (på Elvegårdsmoen?) våren 1940. Vi lar Henry Pettersen fortelle:

"Det var utpå våren 1940 at det kom beskjed om at Hagbart sin årsklasse også skulle mobiliseres. Lensmannskøyta skulle samle opp de som skulle møte. Det ble stor oppstandelse hos oss. Han skulle stille med endel utstyr, deriblandt ryggsekk. Så Sverre kom nedover med sin Bergans meis som han skulle få låne. Hagbart uttalte da at såfremt han kom levanes fra dette kunne han være sikker på at han skulle få ryggsekken tilbake. Bestemor hadde kokt kjøtt i brunsaus til avskjeden.

Lensmannskøyta kom omsider oppover, og vi toget ned sjøveien med krigsmannen med Bergans meis i spissen. Den tid var det vanlig når noen skulle reise at mange fulgte med ned i støa. Det var jo nødvendig med båthjelp bl.a. Det var fjære sjø husker jeg, og stemninga var heller dyster.

Men som vi stod der ble det roping og vifting oppe i veien. Da var det kommet beskjed til sentralen hos Lovise at inkallinga  var tilbakekalt. Det ble stor lettelse hos de fremmøtte nede i fjæra. Lensmannskøyta returnerte, og vi vandret opp sjøveien igjen. Jeg tror dette var umiddelbart før kapitulasjonen på Narvikfronten".

Fortalt av Henry Pettersen:

Da Peder nesten havnet i engelsk "prison" p.g.a. spionasje:

Det var om våren i 1940 under felttoget ved Narvik. Folk her var på trygg avstand fra krigen, men hadde god utsikt til begivenheter i luften og på sundet. Jeg husker luftkamper og svarte røykdotter av luftverngranater, samt en dag tyske fly bombet etter en jager ute i sundet. Jeg lurer på om det var den polske jageren "Grom". Den unslapp under voldsom manøvrering mellom vannsøylene og røyken. Dette foregikk i området mellom Strand og Ryggen og folk stod på haugene og såg på.

Så en dag kom det en engelsk vaktbåt, antakelig en ombygd tråler, og ankret på Lillenebbskallen. Det var fint vær og flere småbater rodde langs sida og solgte flyndre. Peder, som vel mente begivenhetene burde dokumenteres, gikk ut på Nebban og stod på skjæret der de brukte å sette ørretgarn og tok bilder av båten. Da kom det fossende fra tråleren en motorbåt med væpnede gaster, og Peder ble fluxens og til tilskuernes skrekk, arrestert og tatt med ut til tråleren, komplett med nikkers og kamera. Under dette ble det observert et fly, så alarmen ombord gikk, og tråleren lettet anker, og Peder ble i all hast kjørt på land igjen. Han fortalte at alarmen gjorde at de bare rakk å ta filmen, og at han derfor unslapp, ev. pinlig forhør.

 Fra Wikipedia: ORP «Grom» var en polsk jager av Grom-klassen som deltok i andre verdenskrig. Grom var 114 meter lang, 11,3 meter bred og hadde en besetning på 180 mann. Grom ble satt inn i tjeneste i den polske marinen i 1937 og senket av Luftwaffe 4. mai 1940 under slaget om Narvik. I 1979 ble monumentet Krigeren Grom reist på Groms plass i bydelen Taraldsvik i Narvik, som et minnesmerke over de 59 som omkom i forliset. Den dag i dag hviler vraket av Orp Grom utenfor Orneset like ved byen, på sytti til ett hundre og fem meters dyp. Vraket ligger oppned og i to deler.

Risikable båtturer under krigen

Skomaker Holmgren om jeg såg han? Han var ei tid i Valvåg hos Hans Hansen. Jeg hadde hørt litt om han Holmgren. Men der var også en annen mann som bodde hos Hans Hansen i Valvåg. Det skulle være en utlending, muligens en hollender. Det var under krigen, og mannen var en som skulle skjules for tyskerne. Han spilte «døvstum» for at fremmede ikke skulle forstå at han var en utenlandsk «rømling». Hans Hansen hadde en sjark. Og med den foretok han risikable turer inn igjennom Tysfjorden med folk som skulle rømme til Sverige.

 

 

I Aftenposten 29.07.1966 finner vi denne artikkelen.

 

 

Les den fyldige beretningen om denne flukten i Årbok for Tjeldsund 2012.

Faktaopplysninger:

På formiddagen den 29 mai 1940 var F/O Lydall og F/O Mike Mee på patrulje over Ofotfjorden, der de kom i kamp med to tyske Ju 88 fra II./KG 30. Lydall greide å skyte ned den ene av Junkersene. Den styrtet ved Ballangen. Litt senere på dagen noterte han seg for en Heinkel 111 fra 1./KG 26, som måtte nødlande ved Dverbergmyra på Andøya. Like etter ble han selv skutt ned. Lydall ble drept da flyet av typen Hawker Hurricane Mk. I styrtet i fjellveggen innerst i Kjerfjorden. Det tyske flyet som skjøt ned Hurricanen var av typen Messerschmitt Bf 110.

 

Jack Wykeham Lydall var fra Storbritannia, han var Flying Officer (Pilot) i Royal Air Force, 46 Sqdn. Han ble 24 år gammel. Jack Wykeham Lydall er gravlagt på Narvik nye kirkegård.

Hawker Hurricane Mk I                                                      Messerschmitt Bf 110

Kilde: Wikipedia                                                                  Kilde: Wikipedia

Les mer om nedskytingen og flyvraket på Tjeldøya her, eller få en oversikt over luftkampene som RAF 46 Sqdn var involvert i i Ofoten-området disse første dagene etter krigsutbruddet i 1940.

 

Henry Pettersen forteller:

Jeg var bare unge da dette skjedde, men jeg kan huske dramaet som utspant seg. Vi satt på kjøkkenet husker jeg, da flyene kom nordfra over gården i lav høyde. Det hørtes ei voldsom rasling, som om en kastet småstein på ei blikkplate. Antagelig var det lyden fra kanonene da det tyske flyet skjøt etter det allierte flyet. Flyene dreide innover mot Kjærfjorden.

Innafor Forosholmen befandt Johan, Torger og Ragnar seg. De fortalte at flyet så vidt unngikk å styrte i støa til Størker, i samme området som de befandt seg. Flyet var helt nede i fjæra. De søke derfor ly under noe einebusker for ikke å bli oppdaget. Men Hurricanen vant høyde og fortsatte innover Kjærfjorden. Men utafor Skogneset holdt det igjen på å styrte i sjøen, men igjen vant det høyde. Flyene dreide nå oppover langs lia ovenfor Nordbotn før de svingte sørøstover. Men Hurricanen greide ikke å forsere over Kjærfjordfjellene, og styrtet på et platå nedenfor skaret som fører opp mot Helligtindvatnet.

 

Peder Hansen forteller:

Tysk fly skjøt ned 2 engelske rekognoseringsfly. Det ene falt ned i Kåringen. Les om det i Lødingen Årbok. Det andre ble skytt ned i Kjærfjordbotn-fjellan. Det var en person i hvert fly, begge omkom. De ble begravd på Lødingen kirkegård.

Det kom like før det styrtet sørover Tjeldsundet forfulgt av et større jagerfly med overlegen fart, etter det jeg forsto. Det var bare et kort øyeblikk jeg så tildragelsen. På grunn av all skytinga fra det tyske flyet søkte vi alle snarest inn i kjelleren under huset vårt. Men fra nabogårdene frega vi seinere at begge flyan svinga austover sørom Kjærstad og inn Kjærfjorden.

Trolig ble det inntrufne innberetta til lensmannen gjennom telefonen. Og frå Lødingen kom motorbåt og endel mannskap til Kjærstad, og flere ble med herfra til Kjærfjordbotn for å finne ut hva som var hendt. Og det ble ikke vanskelig. Flyet var skotten ned og hadde styrta på en fjellaksel i nordsida av «Botntinden». Røyk og varme viste stedet for flystyrten der oppe, lang vei.

Vi ankom fjordbotn og skynte oss videre opp fjellet og kom til stedet. Der såg felt ut. Det var et enmannsfly. Vi fant flygaren død og sterkt forbrent av brannen etter styrten, i flyet og i lyngmarka omkring. Det var som et lite platå, eller «aksel» stedet der flyvraket lå.

Synes å huske at den motorbåten som folk frå lensmannskontoret og de andre hjelperne deres kom oppover frå Lødingen til Kjærstad og Kjærfjordbotn med, den var heller liten. Og måtte jo være det fordi store båter kan ikke passere gjennom Kjærfjordstraumen. Lensmannsskjøyta kunne det ikke ha vært. Var det tollbåten, eller losskyssen?

Hva lensmannsfolkan, hvem det nå var, etterpå skreiv ned og rapporterte videre vet jeg naturligvis ikke noe om, er meg ukjent.

NB. Les også om flystyrten ved Fredheim ved Kåringen ved samme hendelse i krigen, i Lødingen Årbok.

Flyverne ble, såvidt jeg vet, gravlagt på den «nye» kirkegården, den på marka under Bufjellet, i det vestre hjørne av den. Synes å ha hørt sagt at de seinere er gravd opp igjen og sendt til sine hjemland (New Zealand?).

Fra Tofte fortelles det:

Var trolig over middag, etter kl. 12 at dette hendte, Flyan kom nordfra. Et alliert og et tysk. Det tyske var størst og hurtigere. Det holdt seg straks bak og noe høyere enn det allierte og skjøt så ildmørja stod. Flyan svinga inn Kjærfjorden. Var så logt at de gikk i skjul bak Vågehaugan. Det allierte flyet styrta, men det tyske steig til værs og forsvant austover.

Selv var de flere ute på marka mellom dem og Grete/Andreas og arbeidet med noe. De kasta seg ned og de hørte prosjektilene hvine gjennom luften over dem. Det var nifst.

 

Ingen fra Tofte/Tjeldnes ble å reise inn i Kjærfjorden til ulykkesstedet, det var visstnok ikke aktuelt.

 

Jeg vet ikke hvilken informasjon myndighetene i Lødingen kan ha fått gjennom telefonen frå Kjærstad og Tjeldnes. Det kom motorbåt med folk til Kjærfjordbotn fra Lødingen. Trolig 4 mann? Var det «tollbåten»? Gustav Larsen var en av dem, husker jeg. Men de var trolig ikke forberedt på hvordan, men den døde flyveren skulle jo bæres ned til motorbåten fra fjellet. Og ingen båre hadde noe med seg.

Lødingen hadde sikkert bedt om at folk herfra måtte møte opp i Kjærfjordbotn og hjelpe til, og det gjorde mange herifrå gården. Jeg var en av dem.

 

Nedbæringa av den døde synes jeg å huske skjedde ved at han ble tullet inn i et «plagg» man fant. Var nok flyverens fallskjerm og med diverse snorer som ble brukt. Då man hadde kommet ned med bæringa til der det var noe bjørkeskog så hugget og kvista man etpar små stranger, og disse to ble så plassert og surra på så at alt ble som ei båre, og bedre å bære.

 

Så er det fortalt at flyvraket, flyveren og de nærmeste omgivelser brandt og ble nokså forkullet om ikke aldeles. Der var mose og lyng og grus. Dette fordi bensinbeholdningen eksploderte og tok fyr etter nedstyrtninga. Og det såg stykt ut, alt sammen då vi kom opp dit.

 

Engang, lenge etter, så var jeg på kirkegården i Lødingen, den i sørvest av kirka, tror den er blitt kalt «nykirke-gården». Det var vistnok i anledning en begravelse at jeg var der. Så var det noen som peika mot nordvesthjørnet av kirkegårdsgjerdet og sa at der er de to flyverne begravd. (Og muligens flere fremmede omkomne?). Ennå senere mener jeg man fortalte at de to flyverne var i frå New-Zealand, og at det var gravd opp og sendt herifra ut av landet. (Feil, se ovenfor).

 

Helge Strand omtaler hendelsen i Lødingen Årbok 1982, side 58.

Prama på Røyrholman

Ei hollender-prame sleit seg og rak i land på Røyrholman. Foto: Ukjent/privat.

 

Ifølge Peder sine notater rak denne prama eller sandlekter på land om høsten muligens 1942. Dette skjedde ei natt med sørvestkuling og dårlig vær. Noen dager etter strandingen kom tyskerne med noen russefanger som skulle måke prama tom for sand. Men båten hadde blitt så skadet i bunnen under sammenstøtet med det storsteinete landet ved Røyrholman at den ikke kunne berges. Peder minnes at en tysker og en russefange var oppe i husene og ba om mat. Henry tror de var hos Andreas og byttet til seg poteter?

 

Denne prama eller lekteren husker jeg (Sverre) godt. På bildet over ser det ut som prama er forholdsvis uskadd. Prama hadde et stort åpent lasterom så og si i hele fartøyets lengde. På sidene av lasterommet var det dobbeltskrog. Dette gjorde at det langs sidene var et smalt gangdekk rundt lasterommet på ca. en meters bredde. Her var det pullerter og mannhull med jernleidere ned til rommene rundt lasterommet. Alt var av jern ombord med unntak av breie fenderputer av tre langs sidene. Alt av jern - hele skroget - hadde en gylden rustfarge, jeg kan ikke huske at der fantes noen malingsrester igjen noen plasser. Kanskje hadde den aldri vært malt? Foran og bak var det litt større dekksplass med fortøyningspullerter og andre hjelpemidler for å kunne slepe dette store fartøyet. Akterut sto et svært ratt for å kunne holde litt styring på båten under slep.

 

Etter hvert ble hele babord side brutt ned av sjøkreftene, og store opprevne jernkonstruksjoner ble spredt omkring i nærområdet. Når sjøen vasket rundt vraket jamret og skreik det i de forvridde jernplatene som ennå hang fast til vraket, mens sjøen slo opp under platene så skumsprøyten sto. Som et underjordisk orkester hørtes det ut som, hvis noe slikt finnes. Og ofte føltes det nokså skummelt å ro forbi dette vraket når det var litt dønning på sjøen.

 

Det var alltid forbundet med spenning (og fare) når vi som unger tok turen ned til vraket på fjære sjø. Men vi var alltid i følge med noen som var eldre og hadde "mere forstand". Tror ikke dette alltid var med de voksnes samtykke. Problemet var å komme seg ombord og opp på dekket av båten. Men etter hvert som den ble brudt ned av sjøen var det mulig å komme seg ombord ved å klatre opp via baugen på båten (her høyreenden på bildet).

Til slutt ble båten fjernet av et firma som skar den i biter og lastet skrapjernet ombord i en båt som førte det til Jernverket på Mo. Dette må ha vært midt på 1950-tallet. Han som brente sund pramma (skipperen på fraktebåten) hette vistnok Brennsund ettersom vi husker.

 

 

 

Slik lå prama før den ble hugget opp til skrapjern. Baugpartiet er brukket løs fra resten av skroget og ligger på siden i fjæra. Bildet er del av et større bilde.

(Foto: Privat)

Minner fra krigen                          

PH:

En tysk stor lastebåt kom inn Andfjorden, sør Tjeldsundet og ankra opp i Lødingen om kvelden 8. april. De som hadde vært og handla i Lødingen snakka om båten. Det var rart. Hvorfor lå den der? Toralf og Gustav gikk til skipet med motorbåten sin og ville selge fisk. De så då grønnkledde folk ombord, og alle undret seg.

 

Martin og jeg tok oss en tur til Oddetinden en av dagene etter 9. april 1940, men førenn det engelske slagskipet Warspite kom i Ofoten. Vi så i kikkerten de tyske skipene (jagere) de patruljerte uten for Narvik, att og fram.

 

Etter invasjonen 8. april 1940 og til 7. juni så var kamper i gang. Og det så vi endel til her på gården.

 

En engelsk tråler la seg ute på Kjærfjorden i sørvest av Nebban. Den lå der lenge, og det var stille og godt vær. Man ble nysjerrig og var dumme nok og troskyldige. Mange båter fra Tofte, Våge og Kjærstad lå omkring tråleren ei stund og øntes på hva den lå der for. Det ble en brå slutt. Flyalarmen gikk ombord osv. Alle ble vifta bort og rodde vekk. Et fly nerma seg, heldigvis et alliert.

HMS Warspite

Et «Dornier» tyskfly kom nordover sundet forbi Kjærstad gående på sjøen. Dette var før Warspite-angrepet, mener jeg.

 

Etter at tyskernes okkupasjon av Norge den 9. april 1940 ville engelskmennene gå til motangrep på Narvik, og samla deler av sin mektige krigsflåte ytterst i Vestfjorden. Og angrep så derfra inn Ofoten til Narvik, og ødela og senka alle tyske skip som var der. Her på Kjærstad så vi de engelske båtene da de kom inn Vestfjorden, forbi Tranøy og Barøy. Båtan kom liksom i en flokk, slagskibet i midten, og de mindre og hurtigere omkring det på alle sider.

 

Så var det det tysk forsyningsskib "Rauenfels", det kom inn forbi Barøy og inn Ofoten. Da det var kommet litt innafor Skarstad så ble det torpedert, med forferdelige følger. Det var jo også masse ammusjon ombord, og det ble en svær eksplosjon. (10.04.1940)

 

Kilde: http://www.vrakdykking.com/narvik6.htm:

I munningen av Ofotfjorden fikk de se det tyske forsyningsskipet "Rauenfels" som var på vei til Narvik med bl.a. ammunisjon til General Dietls tropper. Fartøyet ble beskutt av "Havock" med 12 cm prosjektiler og torpedoer, og ble ved det så sterkt skadd at det for ikke å synke, ble satt på land i Finnvika på sørsiden av Ofotfjorden. Besetningen, 48 mann, reddet seg i land i skipets båter og ble tatt til fange av folk på stedet. Under beskytningen var èn mann blitt drept.

Det tyske forsyningsskipet "Rauenfels" ble satt på land i Finnvika på sørsiden av Ofotfjorden. Eksplosjonen var voldsom da ammusjonen detonerte. Skipsdeler ble slengt langt opp i fjellsiden.

 

Et par år seinar: Et tysk fly for og vakta att og fram, lavt, nord og sør over gårdan her. Det var i potetopptakartida, kanskje i 1944?

 

Blending. Under krigen kom det påbud om at alt av lys skulle gjøres usynlig utenfra. Alle vinduer skulle være blendet før man tente lys i huset om kvelden.

 

Rasjonering. Det vil si at man ikke hadde lov til å samle (hamstre) mer av mat, klær og ting utover det man selv fikk lov å ha. Det ble i tilfelle hentet. Rasjonene viste seg å bli mindre ettersom tiden gikk.

 

Sverre skyssa folk frå Lødingen til Beinhågen. De skulle til flyet som styrta oppi dalen der. En mann, flygeren, omkom. Men Sverre kan ikke huske at han hadde liket med sig derfra og til Lødingen.

 

Den 28. oktober 1944 var det et stort alliert flyangrep på skib ved Lødingen, og folk omkom. I Årbok for Lødingen skriver Harald Storvik mer om tildragelsen.

Senkingen av "HARDHAUSEN" innafor Tjeldodden

Denne teksten er hentet fra Facebook. Forfatteren er ukjent:

 

”HARDHAUSEN” SENKET AV TYSKERNE

En liten historie som kanskje ikke alle kjenner til, er senkingen av en liten båt på 70 tonn ved navn ”Hardhausen” utenfor Tjeldodden på Tjeldøy under den 2. verdenskrig. Dette skjedde den 01. februar 1941.

 

Gisken Jakobsen fra Narvik, bedre kjent som damen som i sin tid skaffet seg flysertifikat – visstnok som den andre kvinnen i landet som den gang hadde flysertifikat, driftet også med fisketransport.

Om Gisken Jakobsen eidet eller leide båten ”Hardhausen” skal være usagt, i hvert fall var båten på vei fra Kvitnes i Vesterålen med 300 tønner saltsild som skulle til Narvik. På denne turen kom båten nedover Tjeldsundet og seilte inn til Lødingen, der båten ble liggende i et par dager – blant annet for å bunkre.

 

Nå hadde det seg slik at tyskerne hadde etablert Tjeldøy fort på Tjeldodden, et fort som skulle forsvare innseilingen av Ofotfjorden. Hvis båter skulle forbi Tjeldøy fort, måtte dette meldes i fra om i Lødingen til tyskerne slik at det ble kjent. Som regel måtte båten heise/sette opp et kjenningsmerke (signalføring) slik at tyskerne på Tjeldøy fort visste hvilken båt det dreide seg om – og lot den seile videre etter at båt og det som var om bord var undersøkt og klarert i Lødingen. Det var instruksen.

Hvis en båt seilte forbi fortet og tyskerne ikke kunne se noen signalføring som kunne fortelle dem hvilken båt dette var, kunne de mistenke båten for å seile i ulovlig ærend (fiendtlig innstilt). Da kunne tyskerne åpne ild på Tjeldodden – kunne hende også uten varsel.

 

”Hardhausen” hadde mange ganger seilt ut og inn gjennom Ofotfjorden, og situasjonen skulle visstnok ha vært slik at de som var om bord båten ikke visste om at det i Lødingen skulle ordnes med signalføring hvis Tjeldøy fort skulle passeres. Det hadde seg slik at tyskerne kjente til at båten skulle til Narvik, men av en eller annen grunn brydde de seg ikke om å orientere dette videre til Tjeldøy fort.

 

”Hardhausen” la ut fra Lødingen på en skjebnesvanger ferd. Midt på blanke dagen skulle båten befinne seg en halvtimes gange innenfor Barøy fyr. Plutselig ble det åpnet ild fra kanonene på Tjeldøy fort. Det heter seg at fartøyet dreide mot stasjonen (Tjeldøy fort) og la seg bi. For om bord båten trodde de det var øvelsesskyting – for tyskerne kunne finne på så mangt iblant. Skipperen om bord skulle ha sett noen røyksignal fra fortet, men forstod visst ikke hva det kunne være og hvem det gjaldt. ”Hardhausen” stevnet videre innover mot fortet, men skytingen bare fortsatte og båten la seg til ro.

 

Men tyskerne stanset ikke skytingen tydeligvis, og masten på båten falt ned og sperret for lugaren der tre mann satt frivakt og spiste. Båtsmannen fikk banesår før noen rakk og komme seg ut av lugaren. Båten fikk så en fulltreffer og sank. I kabyssen stod stuerten som trolig ble drept av granatsplinter. Hvordan båtens besetning ble reddet er ukjent, men kanskje ble de tatt inn på land på Tjeldøy fort.

 

En liten historie bygd på boken ”Lang kyst” – en fortelling om fartøyer og folk på norskekysten under krigen av Trygve Nordanger.

 

Er dette jeg vet, og har skrevet litt om. får håpe andre også kan bidra med flere opplysninger!

 

Tysk fly med mystisk dropp utafor Nebban  (fortalt av Henry)

Det var helt på slutten av krigen, en av de siste dagene før kapitulasjonen. Henry var nå blitt fem år eldre enn den gangen han satt på kjøkkenet hjemme på Kjerstad og var vidne til luftkampen rett over hustakene på gården, og som da endte opp med nedskytingen av det engelske flyet inne i Kjærfjorden. Oppe på Fjøshaugen hadde Petter, Hagbart, Martin og Hartvik samlet seg, der de sto og så ut over Tjeldsundet og vestover ut mot storhavet. Et yndet utkikkspunkt hvor en har fullt utsyn over båttrafikken inn og ut av Tjeldsundet og Ofotfjorden. Ikke for ingenting har Peder antydet at kanskje het denne haugen Gjøshaugen opprinnelig, den gang før det ble bygd fjøs inn mot haugen (gjøse = lyse, skinne, stirre, glane). Denne fine vårdagen i 1945 lå det fredsforventninger i luften. Slik var senariet da Henry sluttet seg til de fire oppe på haugen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Flyet fortsatte videre nordover i samme lave høyde til ca. nord til Rotnes-san, der det svingte til venstre og ut i sundet og videre sørover igjen. Da det var kommet sørover til Andklakkan (sørvest-spissen av Tjeldøya) tørnet det til venstre igjen og kom på samme legget nordover igjen. Idet flyet nærmet seg utafor Nebban kunne de se at den firkantede sidedøra i flykroppen bak vingene var blitt åpnet og at noe var i ferd med å bli skjøvet ut av flyet. Og idet maskinen passerte mellom Nebban og Røyrholmen forlot en lang sylindrisk gjenstand eller kasse flyet og seilte på skrå ned mot sjøen, som den tok med et stort plask. Flyet fortsatte så nordover Tjeldsundet.

 

Freds- og vårfornemmelsene oppe på haugen var nå blitt avløst av heftig diskusjon om hva dette kunne være, som ble dumpa i havet rett ”utafor stuedøra”. Lå det ikke noe og fløt ute på havet, eller? Her måtte det handles raskt. Martin sprang ned til sjøen og fikk robåten - som lå utpå for røkkdregg – til lands. Skuffelsen ble nok stor da det ble fastslått at dette ville være en farlig rotur, som unger denne gangen ikke kunne være med på. Så Martin rodde da alene ut til området der gjenstanden var blitt droppet, og avsøkte dette fram og tilbake, men uten å finne noe.

 

Hendelsen ble samtaleemne i flere dager etterpå, og mange hadde forslag til hva det var som hadde blitt droppet fra det tyske flyet. Og hvorfor hadde flymannskapet gjort sånn flid med å velge ut denne plassen som var lett å finne tilbake til, og sluppet det på relativt grunt vann? Kunne det være noe av stor interesse, eller noe verdifult? Noen dager etter denne hendelsen kom freden til landet og også folka på Kjerstad fikk andre ting å tenke på. Men av og til dukket dette mysteriet opp i minnet, og på blikkstille dager med klar sjø og fjære ble havbunnen avsøkt i området så dypt som en greide å se.

 

I 2008 er Henry den eneste gjenværende vidnet til denne hendelsen under krigens siste dager. Og samme år bestemmer han seg for at nå skal mysteriet forsøkes løst. Flyfoto av området blir gransket der havbunnen er synlig. Men selv ikke Google Map kan gi noen antydning av noen lang gjenstand som skjuler seg på havbunnen. Men hele våren og forsommeren – ved fjære og høvelig rolig sjø kan vi seint og tidlig observere Henry i den gamle gråmalte spissbåten hvor han saumfarer havbotnen med sjøkikkerten – uten resultat. Til slutt fatter Marinen i Ramsund interesse for pågangsmotet, og da begynner ting å skje. Vi nærmer oss løsningen på dette 63 år gamle mysteriet.

 

Uten at jeg har tilgang til hvilke søkemetoder som ble benyttet, røper jeg ikke altfor store militære hemmeligheter når jeg forteller at den savnede gjenstanden ble lokalisert av froskemenn fra marinen i første halvdel av juli 2008 på 40 meters dyp. Dette var grunnen til at den ikke ble funnet tidligere; den lå på for dypt vann til å kunne sees fra overflaten. Men retningen stemmer på håret med hva Henry husker fra dengang han sto på Fjøshaugen sammen med faren, farfaren og to av onklene sine og så gjenstanden styrte i sjøen.

Mens de sto der og ”gløste” på livet ute på sundet ble oppmerksomheten rettet mot et fly som kom sørfra i lav høyde (steike lavt iflg. Henry). Flyet passerte over Tjeldnes, over Nebban og videre nordover. Vårlydene og roen som rådet for litt siden var nå erstattet av motorbrølet fra et tysk Junkers Ju52 trans-portfly som passerte forbi tilskuerne nær-mest i ”øyehøyde”; freden hadde ennå ikke kommet.

16.07.2008. Sjøkikkerten er erstattet med mere moderne hjelpemidler

 

Antagelig 10.07.2008 ble en tysk torpedo lokalisert på 40 meters dyp av Forsvaret. Torpedoen lå delvis nedsunket i blåleire, og kunne ikke flyttes. Det ble derfor bestemt å sprenge den der den lå. Sprengingen ble planlagt og gjort klar til 15.07.2008 på ettermiddagen. En masse folk hadde samlet seg på Fredrikkekulen (også kalt Kjærringræva eller Karenhaugen) for å bivåne hendelsen. Ja selv folk fra Oslo hadde funnet veien til Kjerstad denne ettermiddagen (egentlig antagelig for å besøke slekta). Men tekniske problemer gjorde at sprengingen måtte utsettes til dagen etter.

15.07.2008. Tilskuerne begynner å samle seg på Fredrikkekulen....

 

Neste dag 16.07.2008 ved 1000-tida var vi igjen klare til sprenging. Denne gangen var det bare ”den harde kjerne” som hadde funnet veien til ”standplassen”: Arthur hadde rigget seg til med videokamera på fronten av Opel Astra'en min, og selv sto jeg på bakenden av bilen med kameraet støttet på bakluka. De øvrige (se bildene) hadde tatt oppstilling i umiddelbar nærhet, mange med kikkert.

16.07.2008 kl. 1025:33

 

Her er det som skjedde fra sekund til sekund før, under og etter sprengingen:

1025:21

Arthur får beskjed av Edvart at han har en dårlig plassering av videokameraet sitt, og at han bør flytte til en annen plass, noe Arthur starter opp med

1025:31

Margit bestemmer seg for å forflytte seg bortover plenen til Irene, rett foran kameralinsen min

1025:33

Sprengladningen utløses (heldigvis hadde jeg fokusert manuelt på sprengningsområdet)

1025:35

Arthur forsøker å rigge opp videokamereaet i en fart, samtidig som han skjennes på Edvart som gav han dette dårlige rådet om å flytte til en annen plass med kameraet

1027:30

Sjøen har roet seg ned etter sprengingen

1033:45

Tilskuerne har nå også roet seg ned etter sprengingen, noen med en forløsende røyk (termosene er tomme for kaffe). Men allikevel, litt komisk hadde det nå også vært.

16.07.2008. Det hadde vært bedre de arbeidet på huset enn å sitte å glane utover havet.....

Bilder fra sprengingen