Fjord og Sund

I Fjorden, på Sundet, i klakken, bakken, i me'a.......

Kjærfjorden eller Fjorden

19.03.2010. Kjærfjorden tilfrosset ut til Langneset. Bildet er tatt fra Aksla. Foto: Henry Pettersen.

Foto: Mapaid AS

Kjærfjorden skjærer seg inn i Tjeldøya fra Tjeldsundet i vest. Vi ser Kjerstad-revva, Kjerstadtinden med Trollfjellet i bakgrunnen og Helligtinden til høyre.

"Kjærfjorden må fremheves som et attraktivt naturområde, nesten helt spesiell. Det er for mange en stor opplevelse med en båttur rundt om i fjorden uansett været nesten. Det kan være forskjeller på hvordan folk opplever sin første tur i Kjærfjorden. Noen sier det er uhyggelig med disse høge bratte fjellsidene, noen føler seg innestengt og beklemt. Andre har det ikke slik. De lar seg imponere og overvelde".

Slik beskriver Peder Hansen fjorden.

Kjærfjorden har vært og blir fortsatt mye brukt bl.a. som rekreasjonssted og utfartssted. Og som en god og spesiell fjord å fiske i. De første spor etter folk i Kjærfjorden går så langt tilbake som til 200-300 år etter Kristus. Da ble Nord-Europas eldste kjente bjørnegrav laget av samer her inne i Kjærfjorden. I 1960 ble det nemlig funnet en slik bjørnegrav oppe ved den såkalte Slembehula. Beinene som stammet fra en brunbjørn ble tidfestet av Tromsø Museum. Senere i 1138-39 var kanskje Sigurd Slembe der inne og overvintret. Begge disse to hendelsene finner du beskrevet under en annen lenke under fanen KJERSTAD.

04.08.2009. Smånessan foran til venstre, Sletten til høyre med Kjerstad-revva over.

Fra Kjærfjordbotn får en lett tilgang til fjellet. På bildet ser vi Trollvatnet med Trollfjellet i bakgrunnen. I forkant litt av (Hellig)Tindvatnet.

Kveldsstemning i juni 1989.

Fjordkobbe

1995 PH.

I gamle dager fantes en koloni kobbe i Kjærfjorden, og inntil (antagelig) midten av 1920-årene, da den kom mere bort, dro andre steder eller hva, jeg vet ikke.

Jeg mener å huske kobben i Kjærfjorden som en stor flokk som slepte seg ned i sjøen frå tangsteinan i Nordbotn straks folk nærma seg innom Skogneset.

Ragnar og flere jakta noe på den. Ellers synes jeg å huske at det fortaltes om folk tidligere drev jakting, da også på kobben i Kjærfjordbotnen. Det gjorde bl.a. han Bertus Olsa i Våge som blandt flere var jeger på sin hals, og gårdbruker og fisker også. Ragnar kom jo heim med kobbe dan og van som han skjøt i Kjærfjorden. Det gjorde Einar også.

Så ble det et stort arbeide for dem med flåing, avspekking av skinnet. Skinnet ble så spilt og spikret til sjåveggen til tørk. Det var skinnet som var verdien. Det gjalt ikke skjære hull i det, samt å få spekket helt vekk uten å skade innsida.

Ragnar skjøt de fleste kobbene fra land idet han gikk tilfots. Forholdene for slik jakt fra land på kobben i Kjærfjorden var gunstig, især i Smånessan der en rekke små nes gir gode muligheter for å komme kobben på skotthold. Men den måtte då ligge på land og måtte skytes steindau med første skott, ellers mista man den i sjøen.

Fra Dalneset på sørsida av Kjærfjorden 

Det store hyseinnsiget i Kjærfjorden 

1995 PH.

Det skjedde engang i 30-åran at Kjærfjorden ble ”full” av hyseyngel, hvordan nu det kan ha seg. Og yngelen ble væran der i Kjærfjorden og vokste til småhyse som gikk an å fiske og spise. For hvert av de følgende år ble det mindre av den, men den som var ble større og ble fin bankhyse. Men den ble ikke fornyet, der kom ikke mere yngel og den voksne store ble oppfisket og forsvant. Og nå finnes den ikke mere.

Sild og fiske med sildegarn i Kjærfjorden

1995 PH.

Garnan ble satt i skjømminga og sto til det lysna. Imens låg båtfolket på land og vakta og forsøkte også å sove, de tjelda. Det gjorde noen i Sletten, men der formerka de skrømt, det var noen som drog teppenan av dem, saes det.

Kjærfjorden er en fin fjord å fiske i, og ofte kan en komme ut av den med fin fangst. Sånn var det også i 1961 da vi satte fire nordsjøgarn utafor Skognessan etter silda. To av garna var gått fulle av sild, tilsammen 17 kasser. Det gikk langt ut på ettermiddagen før vi hadde fått rista silda ut av garna og tatt vare på den eller gitt den bort. Bildet over er fra Hartvikstøa på Kjerstad, hvor vi tar silda ut av garna. Fra venstre Torgeir, Arthur, Otto, Johan, Hans Petter og Hagbart. Erling, Annar og Sverre er med på andre bilder (se album denne siden). Du kan også se bildene under fanen BILDER.

Også kval finner vegen innom Kjærfjorden. Kilde: Årboka for Tjeldsund 1992. Foto: Roald Kristoffersen.

Juli 1989. Fredrik med storfangst

Vinteren 2010. Foto: Henry Pettersen

Havsule i Kjærfjorden

27.09.2009. På vei inn Kjerfjorden fant jeg ei havsule som hadde slått seg ned i fjæra. Fuglen så frisk ut, og tok til vingene da jeg hadde forlatt den og fortsatte inn Kjærfjorden. Den så veldig mett ut, kanskje hadde den forspist seg på silda som går inne i fjorden. Selv fikk jeg bare tre sild på hekla der inne før sydvestvinden jaget meg ut...

Uforklarlige hendelser i Kjærfjorden

Det fortaltes om Peder - vistnok under sildefiske - hadde tjeldet i Sletten. Og Peder fikk der en ”dunst” fra bakken der han lå. Og han blei sjuk. Det saes då at han hadde ligget på et sted det lå døde begravet. Derfor blei han sjuk.

Rebekka fortalte så meget, for eksempel at han Lars Eidissa engang blei inntatt til de underjordiske (i Kjærfjorden?). Men han hadde øksa med seg. Den ville de ta ifra ham. Det gikk han Lars ikke med på. Og så måtte de underjordiske slippe han løs.

Kjærfjordstraumen eller Straumen -

mellom Fjorden og Sundet

Hagbart Pettersen på vei ut Kjærfjordstraumen engang sist på 1950-tallet.

Innløpet til Kjærfjorden er trangt og svært grunt ved lavvann. Over terskelen skal fjorden fylles og tømmes for sjøvann for hvert høy og lavvann. Strømmen av vann - eller Kjærfjordstraumen - er vanligvis ikke noe problem å passere når en bruker vanlig fornuft. Men ved springsjøer bør en være særs oppmerksom ved passering når den "bær" på det meste, da kan kreftene være ganske store med kraftige strøumvirvler og svært krappe straumsjøer. Mange som har sittet på frammertofta i robåt har opplevd både luftetur over tofta og å få sjøskavlen inn over ryggen når en fo'r inn i straumskavlen litt for tøft.

03.03.2010. Foto: Henry Pettersen

Fløan sjø. Foto: Henry Pettersen 2010.

Heldigvis kjenner en ikke til noen alvorlige ulykker i Starumen, ihvertfall ikke i nyere tid, men en er litt uenig om det var noen som satte livet til i gamle dager (se Fortellinger og hendelser i gamle dager).

Brua over Kjærfjorden passerer Straumen på det smaleste. Med lite vann under kjølen ved fjære sjø og lav seilingshøyde under brua er det bare de minste båtene som kan passerer gjennom Straumen. Og glad skal vi kanskje være, for fjorden er ofte rik på fisk. Dette holder sjarker og andre større fiskebåter ute fra fjorden.

"Ulykka i Straumen? Nei har ikke hørt om slikt, annet enn at Bertheus Olsen og hans sønn Peder Bertheussen trillet seg med vedfarm der engang, men berget seg".

"Har ikke hørt om denne. Men jeg (Størker Kristoffersen) og far min var engang der og berget Bertheus Olsa og sønnen Peder som ropte om hjelp så det hørtes heim. De hadde kvelva i Straumen med vedfarm. Det var nesten flo. Det gikk jo bra, begge ble jo berget. Det var vi ungan som hørte ropene deres.

Det som fortelles om at ei kjerring ramla i havet på Forosholmen da hun gikk og så etter geitene og om en som skulle gå over Kjærfjorden over isen til Voje (ved Langneset?) og omkom. Det er mulig slikt ble fortalt for å skremme oss unger fra å være på de stedene".

"Det var ei finnkjerring som sklei i brattberget på Forosholmen og datt i havet og druknet. Hun skulle leite etter geitene". 

"Tror å ha hørt at de 2 koner som omkom i Kjærfjordstraumen, at de var i fra Våge. Ja, min mor Josefine fortalte om at to kvinner skulle ha omkommet i Straumen. De var på tur ut fra Kjærfjorden med vedfarm. De var antakelig i fra Kjærstad eller kanske Voje."

"2 piker omkom i Kjærfjordstraumen iflg. et sagn, trolig før århundreskiftet".

Vedlikehold av Kjærfjordbrua

26.09.2009. I sommer og høst har det pågått arbeider på Kjærfjordbrua, bl.a. er rekkverk skiftet, og hele brukonstruksjonen er sikret mot korrosjon og malt blå. Arbeidene ble nettopp avsluttet. Vakkert.

Straumen kan være skummel, særlig ved springsjøer, da den "bær" ganske kraftig

Tjeldsundet eller Sundet

Kiel-Sundets Beskrivelse

Petter Dass (ca. 1646-1707) er på vei nordover for å beskrive Senjen, og gir en liten beskrivelse av Tjeldsundet idet han passerer:

Nu kuuler det op med en drivende Vind,

Igiennem Kiel-Sundet jeg løbe vil ind

      Med denne min seylende Smakke:

Der boe de Nordlændiske Knaber i Rad,

Hvis Brændeviins Pander giør mangen en glad,

      Og lærer dem færdig at snakke.

Der siges: Kiel-Sundet er gandske begroed

Fra høyeste Bierge til nederste Flod

      Med Træer og grønneste Lunde,

Paa begge de Sider staaer Birken og groer,

Langs Landet igiennem er Blomster og Floer,

      Det smukkest' man ynske sig kunde.

Det synes, at Verdens bortliggende Kant

Vil have sig noget forvaret iblant, 

Naturen er ikke forbunden

Til en eller anden besynderlig Tract,

Gud haver os noget for Norden nedlagt,

      Hvor ved er Fornøyelse funden.

Feskeklakken

Hagbart Pettersen "gjær tel auåren". Kanskje har han vært ute i Hallvarbakkan med sniken?

Bildet er trolig fra begynnelsen av 1960 engang.

Når dette skrives i november 2010 er uren så og si helt forsvunnet fra Tjeldsundet. Og ikke bare her, for den foreslåes nå satt på rødlisten over truede fiskearter. Som vanlig protesterer fiskerne og deres organisasjoner på dette, og hevder tvert imot at uerbestanden er på vei oppover. Men at noe er galt i havene ser vi nå rett utafor stuedøra vår; svært lite sjøfugl og ingen ungekull er sett klekket ut i Kjerstadområdet i sommer, lomvia på Røst dør ut, taren er helt forsvunnet langs land i lyssonen, kun reine steiner og gråe berget er synlig, som et ørkenlandskap. Steinbiten som før var svært utbredt langs land er helt forsvunnet i dette området, så kråkebollene har fått fritt spillerom og gjort helt reint bord for taren og plantelivet på havbunnen. Men alt er OK og skal være slik ifølge de som høster av havet. Kanskje skulle noen av disse også vært satt på rødlista! I flere år har nå lokale sjarkfiskere fisket med garn over hele søndre del av Tjeldsundet. Fra land kan vi se de trekke garnlenkene som er satt tvers gjennom "auorsklakkene". Uren står på et svært begrensede områder på havbunnen, de såkalte "auorsklakkene". Når garnlenker dag ut og dag inn settes gjennom disse små lokale oppvekstområdene tar det fort slutt på fisken. Men alt er OK og skal være slik. Og snart kommer nok kongekrabben krypende og tar det som er igjen på havbunnen....

Ved kai på Kjerstad. Avisutklipp trolig fra Harstad Tidende. Fotograf og årstall ukjent. Bakerst ser vi KJÆRSTADTINN tilhørende Sverre Johansen. Nærmest til venstre motorbåten til Einar Kristoffersen, og til høyre "Roald" tilhørende Størker Kristoffersen.

Ute med Sniken 

Å fiske med snik etter ueren – å feske me auårssnikan – er en litt annerledes måte å fiske på enn det en vanligvis er vandt med når det gjelder de andre fiskeslagene som torsk og sei. I dag er dette fisket ikke særlig aktuelt lengre, fordi uren så og si har forsvunnet eller blitt oppfiska fra de gamle ”auårsklakkan” her i Tjeldsundet av grådige garnfiskere. Men i ”gamle dager” var det annerledes; da respekterte garnfiskerne disse lokale områdene hvor uren sto. Og de som dreiv med reketråling på Tjeldsundet dro tråla utenom ”klakkan”, for der var det steinet og mye ruggel og korallskog som tråla satte seg fast i. Så ”klakkan” var reservert de lokale ”snikfeskeran” som dreiv med et bærekraftig fiske eller høsting av naturen. Vi kan si det slik at snikfisket hadde en mye høyere status før i tida enn det har nå til dags. Men selv da hørte vi aldri at noen var ”snikfeskar av yrke”. Nok om det.

Erfaringene fra snikfisket har jeg fra min barndom da jeg ble med voksne ut på sundet. Noen ganger har jeg også praktisert det selv ”i nyere tid”, men med avtagende resultat (p.g.a. de f.b. garnfiskerne). Så det ble nå ikke til at jeg utdannet meg som snikfeskar, selv om det var et forholdsvis lite anstrengende fiske. Men noen forberedelser krevde også dette fisket dersom fangsten skulle bli bra. Ja til og med var det en fordel med ”godt hall” også til dette fisket. Men dette var en ”jobb” som de voksne måtte ta seg av, og som vi unger ikke brydde oss så mye om ennå. Selve redskapet hadde nok de aller fleste hengende klare nede i naustet (altså snikene - og ikke redskapet en brukte for å få godt hall). Du ser at jeg nevner redskapet i flertall, for som regel burde en ha ihvertfall etpar klargjorte sniker med seg når en dro ut i ”klakken”.

20 stk. 1/0 krok påmontert 10 m 0,70 line. Oterhvirvler er festet på snøret foran alle krokene.

Sølvkroken Uersnik.

Hva er nå egentlig en snik? Som du kanskje har forstått er ordet ”snik” navnet på selve fiskeredskapet. Som vi har for dorg, oter, line, osv. En snik ligner mest på ei line, men har langt færre angler. Og så blir den ”satt” vertikalt i sjøen. Det vanligste er ca. 20 angler på hver snik. Det er mange måter å ”sette opp” en snik på når det gjelder å feste selve krokene til hovedlinen. Noen foretrekker å bruke et kort forsyn som festes til svivler (oterhvirvler) på linesnøret. Svivlene skal ta ut snurr som ofte oppstår når strøm tar tak i bruket, når en setter ut eller drar opp bruket, eller når fisk har gått på. Eller en kan feste krokene direkte på hovedlinen i løkker som en slår på snøret. Avstanden mellom krokene kan en selvsagt variere etter hvor høyt opp fra bunnen en erfaringsmessig ønsker å fiske. Men kortere avstand enn 60 cm er ikke vanlig. Både krokstørrelsen/-type og senetykkelsen kan varieres ut fra erfaring og stedlige forhold. For tynn line fører ofte til mye snurr på bruket når en har fått det opp av sjøen og det er mye fisk på. For å få sniken ned til bunnen må en feste et søkke i enden. Dette må være såpass tungt at det holder sniken på plass selv om det er noe strøm i sjøen. Gamlingene brukte alltid en passe tung stein som søkke. Steinen ble festet til nerenden av sniken med et snøre som var svakere enn selve hovedlina. Dersom sniken satte seg fast i bunnen – noe som ofte kunne skje dersom det var mye korallskog i klakken – kunne en trekke av dette snøret, og en berget både bruket og evt. fisk.

Som agn brukte en helst fersk sild som en fileterte og skar passende agnstykker av. Også annen fisk kunne brukes som agn, f.eks. sei, stavsild (kvitlaks), el.l. Og hadde en ikke agn måtte en kanskje først hive juksa ut og forsøke å få et eller annet på kroken som en kunne skjære til agn. Selve egninga av sniken gikk greit fordi det var så få kroker å ta hensyn til. Men å legge dem i rekkefølge var en selvfølgelighet akkurat som når en egnet line. Da gikk det som regel greit når en sette ut bruket.

Juli 1990. En dags fangst ute på Ryggen med "Margit".

Vel ute i ”klakken” - og me’a stemmer - gikk bruket i sjøen. Da vi kjente at søkksteinen tok bunnen festet vi en liten glasskule/kavl eller liten plastblåse i enden og kastet det hele på sjøen. Var det mye strøm beholdt en som regel snøret videre ombord, slik at en ikke mistet hele bruket. Men i stille vær kunne en sette ut flere sniker samtidig. Og nå begynte spenningen; om det var bett i fisken. Ved å holde øye med kavlen kunne en "se" hva som foregikk nede i dypet når ueren beit. Og ofte kunne hele kula forsvinne i lange perioder når fisken beit godt. For ikke å snakke om hvis en annen stor dypvannsfisk beit på, f.eks. torsk, brosme, lange.

Snikfisket foregikk helst i rolig vær og med ikke alt for mye strøm i sjøen. Å sette ut snik når det var springsjøer var lite hensiktsmessig, da det kunne være vanskelig å få den ned på rette plassen, men også at strømmen la øverenden av sniken under vann mest med det samme. Og i Tjeldsundet er det forholdsvis sterk tidevanns-strøm. Men i stille vær med lite strøm lå alt til rette for en trivelig tur ut på sjøen. Og så måtte jo sjøen flø når en dro ut, enten en skulle ut med juksa eller sniken. Da beit fisken godt.

Sniken eller snikene lot en stå til en kjente at de var høvelig fulle av fisk, eller kanskje så lenge som 30-40 minutter. Da regnet en som regel med at agnene var spist av krokene i alle fall. Og ventetiden ble nok kanskje litt kjedelig for en urolig kropp, men i godt vær var det et trivelig fiske. Du kunne selv bestemme tempoet. Mens snikene sto i sjøen og forhåpentligvis fyltes med fisk, kunne man virkelig nyte en dag på sjøen.

I "Ut mot hav" av Eivind Thorsvik beskrives sniken slik:

"Uerfisket foregår med jukse, gam og snik. Sniken er ei line med 40-50 angler nr. 14, som settes vertikalt i sjøen. Forsenna er 12 tommer lang. Det er én alens avstand mellom forsynene. Redskapen blir 15-20 favner i alt. Nederste ende holdes på plass av en stein på ca. 1 kg, festet i ei stropp på en alen, som knyttes til sniken. Øverst er den forlenget med juksesnøre 100-150 favner. Når redskapen har stått i sjøen ca. 15 minutter, kan den trekkes. Hvis det er 2 mann i båten, brukes 2 sniker vekselvis - en står i sjøen og fisker mens den andre sniken trekkes, greies og settes. Under trekkingen blir luftblæra større, og ueren flyter opp og ligger på rekke etter sniken bortetter havflaten".

Juli 1990. Da ueren står forholdsvis dypt skyter den mage når den kommer opp i sjøen og trykket minker. Med mye fisk på sniken begynte den å flyte opp når den nærmet seg overflata.

Spenningen ble utløst når en dro opp sniken. Da ueren står forholdsvis dypt skyter den mage når den kommer opp i sjøen og trykket minker. Med mye fisk på sniken begynte den å flyte opp når den nærmet seg overflata. Da gjaldt det å sige litt unna med båten slik at sniken kunne strekke seg ut på sjøen (som uer på en snor). Men for ueren var nok ikke dette en særlig hyggelig opplevelse; å få magesekken blåst opp og vrengt ut gjennom munnen og øynene nærmest sprengt ut av hodet.

Juli 1990. Uer - rødfisken som kanskje havner på rødlista.

Noen gamle råd:

·         Er du så uheldig å stikke deg på et av de spisse beinene på ueren, er et gamle rådet å stikke hull på et uerøye og smøre innholdet på stikket. Det døyver smerten og motvirker infeksjon.

·         Ueren har, i motsetning til annen fisk, bare godt av å ligge usløyd over natta på et kjølig sted. Fettet skal da gå ut i fiskekjøttet på den måten.

·         Salte uerhoder er en delikatesse. Når de skal spises, vannes de ut og kokes forsiktig. De gamle sa alltid at uerhodene skulle stå, ikke ligge på serveringsfatet. Ellers kunne man miste fiskelykken.

Denne kveita er ikke tatt i noen "klakk" eller "me'" eller "bakke", men i innseilinga til Foros-bukta. Den ble stukket med flyndrelodd av Henry Pettersen med Sverre Pettersen som hamlar og posisjonerar. 84 kg i rund vekt. Foto: Henry Pettersen

Noen gamle fiskeredskaper

1995 PH.

"Feskeklakken hette det med et fellesnamn på plassan der ute i Tjeldsundet der man pleide å forsøke og gjerne fikk fisk, og du måtte være nøye med å komme ”i me’a” for å få noe.

Klakken tror jeg helst det kaltes der det var auor (uer) å få. Man satt i auorsklakken, eller bare klakken.

Tilsvarende gjeldt der jedd (småtorsk) og hysa var å få, og diverse andre sorter fisk hvor så slik fiskeplass kaltes for ”Bakkan” med ett eller annet namn framføre, for eks. Hallvarbakkan.

Ser at der i bladet Håløygminne er skreven om namn på fiskeplasser og fiskemeder. Det heter seg ”å sitte i klakken”, og ”å ha vorre i klakken”. Man sa kanskje oftest ”auorsklakken”.

 

Og det var flere auorsklakka kjærstadkaran brukte og nådde til, for eks. Steinbakkan, Hallvarbakkan og så Råsa, Pina og Korga, samt Lassebakken som sies å være linesett, lang leira vest for Råsa. Hva som er av for eks. auorsklakka i havet bortafor disse nemnte, det vet jeg ikke noe om pt".

16.04.2011. I naustet til Hagbart.

11.03.2013. Line på klave utafor naustet til Hagbart.

Båter på Sundet 

16.08.2006 tråleren N-134-LN "Norafjell" utafor innseilingen til Forosbukta. I bakgrunnen gården Tofte. "Norafjell" tilhører Asbjørn Selsbane AS på Lødingen. Eierne har sine røtter trygt plantet på Kjerstad.

21.08.2007. Kystvakta på vei nordover på Sundet         ....og et helt hus 01.09.2007.                   

13.08.2006. Cruiseship og cabincruiser møtes i Tjeldsundet.

13.07.2009. Cruiseskipet MS "Saga Rose" på vei inn i Tjeldsundet sørfra. MS "Saga Rose" er gamle "Sagafjord" som ble bygget for Den Norske Amerikalinje i 1964, "Saga Rose" eies i dag av SAGA Cruises og er ute på sin Farewell to Norway Tour, i det hun skal ut av drift etter årets sesong.

10.08.2008. "Oceania" på vei sørover i Sundet. Passerer her Lødingen i frisk sørvestlig bris.                                                                    

12.11.2005. Anna Rogde på vei inn i Tjeldsundet sørfra. Bildet er tatt fra Lødingen. I bakgrunnen Tjeldøya med Andklakkan nærmest, og Durmålstuva i bakgrunnen. Anna Rogde er en slett-toppet skonnert av tre bygget i 1867/68 ved Bangsund skipsverft i Namsos.

11.07.2011. Sommerstid er også cruse-skipstid også i Tjeldsundet. Ved 16-tiden gikk cruiseskipet "Saga Ruby" inn i Tjeldsundet sørfra. "Saga Ruby" passerer her Klubben (tidligere klippfisk-bergene) på Dragland, med den gamle brygga/butikkbygningen i forgrunnen til venstre i bildet. "Saga Ruby" ble opprinnelig bygget for Den Norske Amerikalinjen i 1973, og seilet da under navnet "Vistafjord".

Fra Wikipedia: MS Saga Ruby is a cruise ship owned and operated by Saga Cruises. She was built as the combined ocean liner/cruise ship MS Vistafjord in 1973 by Swan Hunter Shipbuilders in the United Kingdom for the Norwegian America Line. In 1983 she was sold to Cunard Line, retaining her original name until 1999 when she was renamed MS Caronia. In 2004 she was sold to her current owners. (Se også om "Saga Rose" ovenfor).

Klakka, bakka og me'e på Sundet

Hallvarbakken

Mot øst: Nordrøstet på Petterhansa-naust rett under store steinen nede i skogen i Bukkelia.                                          

Råsa

Mot sør: Tuve eller fjellknast over Toftegårdene (på vestsiden av Reintuva) i hakket som dannes der Valletinden og nordsiden Barøya møtes.

Mot sørøst: Petter sitt hus rett under høyeste toppen på Vågefjellet.                                             

Melen eller Melden

Mot sør: Reintuva (vest om Durmålstuva?) over Toftegårdene i hakket som dannes der Valletinden og nordsiden på Barøya møtes.

Mot vest: Taket på et gammelt hus som nå ligger skjult inne i skogen nord på Strand (Berg?) skal være rett under ei furu i den åpne ura i lia bakenfor.

Andre fiskeme´er

Mot nord: Munkskjeret i hvit foss halveis opp i lia litt nord for Djupfest. Elva blir snart tørr, så da må man ty til erfaringa.             

Lassebakken

De to steinan på fjellet nordom Botntinden i Kjærfjorden til Skognesset.

Steinbakken

Ryggen

Med krokgarn og kveitevad på Tjeldsundet

 

Fra 15. september og ut februar måned er det lovlig med bl.a. krokgarn etter laks. Behørig registrert med nr. 0027 i Tjeldsund kommune fra Naustneset. Og september 2016 ble en god måned både for krokgarn og kveitevad.

Kveitkleppen til Petter Hansen

På Lofotfeske

Les hele historien på http://sverrep.com/skreifiske.html

Om Hans Olai er det fortalt at han lenge hadde sin faste buplass i Småskjær (Austnesfjorden) under Lofotfisket, som dengang antagelig var konsentrert på Austnesfjorden. (SP. En antar at NORDSTJERNEN, en 42 fots fembøring,  ble anskaffet av Hans Olai Andreassen, kanskje sammen med sin bror Rasmus, en eller annen gang mens de var aktive på Lofoten).

Albert Kjærstad har også fortalt at de, altså han og brødrene hans, også rodde på Austnesfjorden, og at de hadde tilhold på sørsida av Vestpollen i den vika der (trolig Sildpollen).

"Margit" venter utålmodig ved flytebrygga på Forosbukta. Om det ble for mye lever og rogn på vår kombinert ma-skinist/kaptein kvelden før, eller om den bitende kalde østavinden med -12 grader gjorde sitt; motoren startet ved første forsøk, men gikk vrangveien.

Oversiktskart.

Noen vitale mål: Lengde: 12,920 meter. Bredde: 4,770 meter. Dybde: 1,920 meter. Største lengde: 12,920 meter. Bruttotonnasje 20,54. Nettotonnasje: 8,77. Ex "STIGTANK", ex "POLAROIL".

Og dette ”kjølvatnet” er det vi skal følge i februar 2011 – ihvertfall et stykke på vei - da vi drar på skreifiske utafor yttersida av Vesterålen med ”Margit”. ”Margit” er ei virkelig ærverdig gammel ”dame”  bygget på samme tid som etterkommerne til Hans Olai og de andre fra Kjerstad drev og rodde og seilet til bl.a. Austnesfjorden på lofotfiske. I dag fremstår ”dama” som en flytende skjønnhet etter omfattende ansiktsløftinger og totalrenoveringer fra kjøl til mastetopp. Skøyta ble bygget i Uddevalla i Sverige i 2007 som fiskeskøyte med seil som fremdriftsmiddel. Fartøyet er således originalt en klinket seilende fiskeskøyte. I dag drives den fram av en UNION semidiesel på 30 HK, men har fortsatt mulighet til å ta seil i bruk om det skulle knipe om.

NORDSTJERNEN ble driftet av Petter Hansen og hans bror Albert Hansen. Fembøringen var 42 fot lang. Her ligger den trolig i Rinøyvåg ca. 1910. Foto: Hans M. Kanstad.

(PH:) Skøyta hans Albert Hansa, det var en klinkert, spiss-stevnet skjøyte. Den var ikke stor, antagelig ca. 30 fot. Det var Albert Hansa som eide den. Om somrene (når den ikke var i bruk) sto den bestandig oppsatt på Storholmen. Da Albert Hansa døde så ble skjøyta solgt til Finnmarka. Det var Petter Hansa (Hagbarts far) og Bernhard Eilertsen som seilte den dit oppover. Bernhard døde vist ikke så lang tid deretter av tuberkolose.

Andreas er usikker på nårtid hans far Albert Hansen fikk skjøyta. Men det var før 1908. Andreas husker at den ble brukt på Lofotfisket. Da var Petter Hansa sjef på fembøringen, og Albert Hansa sjef på skjøyta. (SP. Fembøringen det her snakkes om er NORDSTJERNEN som ble driftet av Petter Hansen og hans bror Albert Hansen. Fembøringen var 42 fot lang. Når og hvem som hadde anskaffa båten er ikke kjent. Like etter at Hans M. Kanstad tok Kjerstadbildet i ca. 1910 må fembøringen ha blitt solgt til Gerhard Strand fra Slottstrand ved Lødingen. Det er fra denne perioden, da båten var gått over på "utenlandske" hender, at vi har disse flotte bildene og historiene knyttet til båten og bruken av den. Siste gang NORDSTJERNEN seilte til Lofoten var i 1917.)

Dette er temmelig sikkert presiserer Andreas. Jakob Nilsa på Sand var med trolig på fembøringen. Fjerdemann var en av «Monsgluntan». Disse 4 var fiskermannskap på skjøyta. For de drifta fra skjøyta, og fembøringen ble brukt som lossementbåt. Fembøringen hette «Nordstjernen» og hadde et hus akter. Og skjøyta var ca. 30 fot. Mulig kunne det ha vært med en femte mann på turen(e), og Andreas nevner Toralf-smed.

Det var garn de driftet med. Albert Hansa kjøpte skjøyta av en helgelending. Den hadde vært i drift før med garn, så det var bare å ta skjøyta i bruk. Han helgelendingen hadde brukt å legge ned masta under draging av garna fordi det lå mye vær i den store riggen. Og så hadde Albert Hansa også lagt ned riggen en gang de dreiv og dro garna. Men så ble det dårlig vær, og de skulle ikke ha greid å få opp masta. Og uten mast i den tida var det samme som maskinhavari i dag. Andreas minnes at Jakob Nilsa fortalte at de sleit og brukte sine ytterste krefter for å få masta opp. Petter Hansa var en kraftig kar. Det var taljer de brukte, de talja masta opp. Men det var om å få masta løftet såpass opp at taljene begynte å ta tak. Masta var ledda og lagt forover. Albert Hansa hadde da lovet at aldri skulle masta legges ned flere ganger. For det var i det siste, i det yderste, at de greide å få den reist. Dette må ha skjedd ute ved Reine, for det var der de pleide å ro fiske fra.

Om somrene; når Lofotfisket var over, ble skjøyta satt opp på Storholmen på sletta på nordøstsida. Ungene brukte å leke i skjøyta mens den sto på land. Ellers var Pøyla alminnelig havn både for skjøyta og fembøringen.

Da Albert Hansa ble syk og døde ble skøyta solgt. Men Petter Hansa dreiv den ett år tid før han begynte å lose fra Tranøy. Skjøyta ble solgt til Honningsvåg. Salget kom trolig i stand når det var losing oppover til Honningsvåg. Både Albert og Petter hadde da begynt å lose til Honningsvåg. Den ble seilt oppover av Petter Hansa og en fra Våje, han Petter Monsa. De fikk vistnok femti kroner for jobben, så måtte de koste reisa tilbake sjøl. Dette må ha vært i 1911 eller 1912, trolig 1911. Skjøyta hadde tidligere ikke blitt brukt til fiske på Finnmarka.

Han Albert Hansa døde den 12. juni 1912, og det var vel samme år at pappa fikk ansettelse som los på Tranøy. Det førte til at heiman deres var uten mannfolk for det meste. Fina og Helga måtte styre med alt heime for det meste. Ungan var jo små og Hans Olai og Johanna de var gamle og bodde for seg selv i «kammerset».

Landslott

landslott,avgift til grunneier når land er brukt under saltvannsfiske med kastenot (herunder snurpenot og ethvert redskap når det brukes som landnot). L. svares av fiskefangsten med 3 % av dennes verdi, ev. fastsatt ved skjønn. Lov om landslott av 1930. (Kilde: Cappelens)

Overstående brev forteller sitt uten nærmere kommentarer.

Peder Hansen har mottatt kr. 224,00 fra lensmannen i Lødingen. Beløpet gjelder innbetaling fra Oluf Larsen, Erikstad, og gjelder landslott for et sildesteng han hadde ved Kjerstad i begynnelsen av mai 1970. Peder har så fordelt beløpet etter skyld. Vi ser at minste beløp utbetalt er 81 øre. Til Julius Everholm har han sendt beløpet som postanvisning.

Notat fra Peder som har mottatt landslott fra Nordtang, Rinøyvåg, som skar tang høsten 1986 på Kjerstad, ved Nebban og Røyrholmen. Under ser vi skjærerne i aksjon. Foto: Peder Hansen.