Bjørnegrava

Sverres side

 http://www.sverrep.com

Åpne "Bjørnegrava" som pdf-fil

("Bjørnegrava" kan lastes ned og skrives ut til privat bruk)

Bjørnegrava i Kjærfjorden

Bosettingen på stedet Kjerstad kan en følge så langt tilbake som til 1500-tallet. Men sporene etter folk går mye lengre tilbake enn dette. Funnet av bjørnegrava i Kjærfjorden, hvor beinene er datert tilbake til 220-325 e. Kr, bekrefter en tilstedeværelse av en samisk befolkning delvis eller hele året på Tjeldøya langt tilbake i tid. Dette funnet er da også de eldste daterte funn etter folk på Tjeldøya. Og i bygdene rundt Kjerstad finner vi mange spor etter samisk tilstedeværelse opp gjennom tidene. På hele Tjeldøya finner vi og stedsnavn som kan knyttes til samisk påvirkning. Begrenset til stedet Kjerstad og i Kjærfjorden finner vi stedsnavn som Lappskaret, Lapptjeldbergan, Gammen, Vonnasteinen. I nyere tid har Tjeldøya vært beiteområde for rein tilhørende flere generasjoner av Huva-slekta, og er det fortsatt i dag.

Fjellpartiet øst for Kjærfjordbotn hvor vi finner Bassevarre 948 moh. Bassevarre er samisk og betyr Helligtinden på norsk. Helligtinden, som vi kjenner det fra kart og i dagligtale, er - som navnet antyder - trolig fra gammelt av regnet som hellig for samene. Et "fenomen" knyttet til fjellet er den noaide-formede snøfiguren som dukker opp under snøsmeltinga i østsiden av Helligtinden ved St. Hans-tider. Naturens måte å "lure" oss mennesker på....

 

(Wikipedia: Noaide er en samisk sjaman. Noaiden var en svært viktig person i samisk mytologi, fordi han var bindeleddet mellom dem og gudene. Han skulle sørge for at samene fikk god avling, helbredesyke, være lege, prest og vismann.)

Bjørnegrava i Kjærfjorden er  den eldste sikre bjørnegrav i Nord-Europa. 

(Den har ingen ting med Sigurd Slembes overvintring i Hålogaland i 1138-39, og er i beste fall en avsporing).

Bjørnebeina som ble funnet i Slembehula fotografert nede i Kjærfjordbotnen. Foto: Henry Pettersen.

I 1960 ble det søkt etter aktuelle overvintringssteder for "flyktningen" Sigurd Slembe, bl.a. inne i Kjærfjorden på Tjeldøya. Letingen ble initiert av miljø i Narvik, med politifullmektig Rolf Krosshavn og arkitekt Trygve Romsloe som initiativtakere. "Funn" gjort i Kjærfjorden høsten 1960 (Slembehula) satte denne fjorden på kartet som et av de mulige overvintringsstedene for Sigurd med følge. Se siden om Sigurd Slembe i Gljufrafjord under fanen KJERSTAD.

 

Slembehula er mere en overhengende berghammar eller heller enn en hule. Lokalbefolkningen her på sørvestre delen av Tjeldøya kjente og kjenner til denne berghammaren, den er godt synlig både fra fjorden og når en går opp til fjells. Ovenfor denne helleren ble et engelsk fly skutt ned under andre verdenskrig. Dette stedet hvor flyet styrtet ble derfor ofte besøkt opp gjennom årene, for å se området og få en følelse av tragedien som hadde utspilt seg her under krigen. På vei opp til flyvraket passerer en forbi denne berghammaren, eller nå Slembehula på folkemunne. Berget over helleren var ofte svart av vann som sildret nedover, og det var skjelden av vi søkte inn under helleren på vei opp eller ned fra fjellet.

 

I ettertid vet vi at Slembes eventuelle overvintring i hula i Kjærfjorden og bjørnebeina som ble funnet under helleren omtrent samtidig med "funnet" av hula, ikke har noen forbindelse med hverandre. Før aldersbestemmelsen av beinene hadde blitt foretatt, ble det argumentert både for og mot denne samisk tilknytning til hulen, også som en bekreftelse på Sigurd Slembes overvintring der. Men det å hevde at samene hadde laget denne bjørnegraven mens de oppholdt seg sammen med Sigurd Slembe og hans følge inne i Kjærfjorden var derfor en forhastet konklusjon og medførte slett ikke riktighet.

 

Av korrespondansen til Tromsø Museum fra Narvikmiljøet siterer vi (13.01.1961): ”Foreløpig er det funnet beinrester i en trang steinheller i umiddelbar nærhet av hulen, og som skriver seg fra et måltid bjørnekjøtt. De er plassert der av mennesker, og måten det er gjort på tyder på at det har vært samer tilstede, som har iakttatt visse taburegler i forbindelse med bjørn. Det kan ikke utelukkes at det har vært samer i Sigurds flokk under hans opphold i den heller som Snorre beretter om. Det må erindres at han hadde intim kontakt med samer som bygget skuter for ham. Han var i gjestebud og drikkelag hos de: Godt det var i gammen da glade vi drakk – og kongssønnen glad ”fikk gå mellom benker”. Sigurd hadde bruk for samer, som kunne fange reinsdyr og vilt på fjellet. Det trengtes mye mat til 20 mann, og det som kunne skaffes fra Sand var sikkert begrenset. Samene ville i så fall ha fulgt de vante regler for bjørneknokler og plassert dem slik det er gjort. Denne forklaringen finner jeg rimeligere enn at samer skulle ha hatt tilhold i helleren alene, medmindre de har vært i lignende situasjon som Sigurd. Et besøk på stedet vil vise hvor lite en slik antagelse har for seg”.

 

Alt ovenfor kan ha vært riktig, med unntak av en vesentlig ting; bjørnegrava ble laget 800-900 år før Sigurd Slembe eventuelt overvintret i Gljuvrafjordr. Vi vet nå av C14 aldersbestemmelse av bjørnebeinene til ca 200-300 år e.Kr. Og først 800-900 år senere er det at Sigurd Slembe er på flukt og leter etter et overvintringssted sammen med et følge på ca. 20 mann. Teorien om at bjørnegrava ble laget samtidig som Slembe overvintret i Kjærfjorden kan derfor ha svekket overvintringsteorien etter at alderen på beina ble kjent.

 

I presseoppslag heter det at i rapporten til Krosshavn/Romsloe omtaler de nærmere funnet av beinrestene: ”Disse lå lagvis, på en bestemt måte, i en fordypning og dekket av en stein inne i hulen eller helleren. Av dette har en sluttet at beinene stammer fra et samisk bjørnemåltid, hvor de etter måltidet har blitt ordnet på en nærmere bestemt måte”.

Ragnhild Myrstad skriver om bl.a. bjørnegrava i Kjærfjorden i sin Hovedfagsavhandling i arkeologi 1996:

 

"Bjørnegraver i Nord-Norge: Spor etter den samiske bjørnekulturen"

Side 39:

 

"19. Kjærfjorden, Tjeldøy, Tjeldsund kommune.

 

I nærheten av en stor hule innerst i Kjærfjorden på vestsiden av Tjeldøya, ble det funnet bjørnebein i en trang tørr steinheller. Funnet består av få bein, men finneren bemerket at fleste av bruddstykkene ble funnet parvis (Top.ark. Rapport: Krosshavn 1960).

 

Den osteologiske undersøkelsen viste at det var bein fra ett individ. Beinene er svært skjøre, og bærer preg av at de har vært utsatt for vær og vind. Osteologen mener det er vanskelig å avgjøre om beinene er margspaltet eller ei. Ett av beinene har spor som etter all sannsynlighet skyldes margspalting. Samtlige epifyser er sammenvokste. I materialet finnes det underkjever + andre fragmenter fra hoderegionen. Bein fra selve kroppen finnes ikke. Derimot er det lårbein og overarmsbein representert. Alle småbein fra labbene mangler, med unntak av ett mellomhåndsbein.

 

C14 datering av beinprøven (T-12023), gav resultater AD 220-325. Dette er den eldste bjørnegraven som hittil er funnet i Skandinavia".

 

I samme hefte på side 74-75 skriver hun:

"Som tidligere vist har resultat av C14 datering vist høy alder på bjørnegraven i Tjeldsundet, nærmere bestemt Kjærfjorden. Resultatet viste AD 220-325 d.v.s. begynnelsen av samisk jernalder eller romersk jernalder i norrøn kronologi. Det er hittil ikke kommet fram funn eller fornminner fra dette området som kan settes i forbindelse med den samiske befolkning. Derimot er det funnet gjenstander og hustufter etter den norrøne bosetning på Tjeldøya fra eldre jernalder. Det finnes ingen funn fra 100-200 e.Kr., men fra 300 tallet er det gjort to lokale funn. På Myklebostad på østsiden av Tjeldøya er det funnet en gravrøys med et skjelett samt jernsverd, bronsespenne og en beinkam. Det andre gravfunnet fra samme tidsperiode er gjort på Offersøy i Lødingen. Videre utover eldre jernalder har man funnet spor etter bosetning på Tjeldøya. Tjeldsundet var hovedferdselsåre for folk sør og nord i landsdelen og langs sundet i nord finnes det svært gode vilkår for jordbruk (A.R.Nilssen 1990:57,75-6). Bjørnegraven kan være anlagt før den germanske etnisitet ble etablert i området, men det er også mulig at Tjeldøya var brukt av to folkegrupper samtidig.

 

Hvordan kan man være så sikker på at dette er et samisk idiom? I følge polske antropologer er det viktigste symbolet for å skille etniske grupper en tydelig atskillelse av rituell karakter. (Olsen/Kobylinski 1991:16). Bjørnebeinene er rester etter rituell adferd og kan være en bærende indikator for etnisitet. Ettersom bjørnegravene kun er kjent i samisk kontekst, vil det være sannsynlig at også bjørnegraven i Kjærfjorden må sees i denne sammenhengen. Tidligere har man hatt en tendens til å anslå at bjørnegravene er av nyere dato, men dateringen fra lokaliteten i Kjærfjorden viser at tradisjonen med å gravlegge bjørnebein er svært gammel og at en ikke kan utelukke at denne form, for rituell atferd går langt tilbake i tid".

Side 98: Osteologisk analyse av undersøkt materiale (Tabell over beinfragment):         

 

Skalle+tänder överk.

Underkäka+tänder    

Øverarmsben 

Strålben

Armbågsben

Lårben

Sum fragment

Antall individer

                        

4

2

1

1

2

1

11

1

Side 100: Kommentar til det osteologiske materialet:

"KJÄRFJORD

Mycket sköra ben antagligen legat utsatta för väder och vind. Mått finns dock för två underkäkshalvor. En vänster och en höger. Det er svårt att avgöra om benen är märgspaltad eller ej. Ett armbågsben har dock märken som med all sannolighet uppstått vid märgspaltning. Samtliga epifyser sammenväxta. 1 individ".

 

Dette er den eldste sikre bjørnegrav i Nord-Europa.

I årboka for Lødingen 1996 står det skrevet om bjørnegravene i Lødingen og Tjeldsund, og også om denne i Kjærfjorden, av Ragnhild Myrstad. Av artikkelen fremgår det at beinene ble datert ved hjelp av C14 datering tilbake til år 200-300 etter Kristus.

I 1960 var folk fra Kjerstad igjen på tur oppover lia inne Kjærfjorden, men denne gang for å besøke Slembehula. Dette var Edvart Kristoffersen og Henry Pettersen (og muligens undertegnede). Av bilder kan det tyde på at dette skjedd på sommeren eller tidlig på høsten. Mens de står der under helleren eller i nærheten av helleren (der neppe han Sigurd sto og speida for 870 år siden) får Edvard syn på noen bein som ligger under en stein. Ingen av dem hadde vel da hørt om samisk bjørnegrav, eller viste at en ikke skulle flytte på beinene eller fjerne dem fra stedet. I allefall ble nå beinene tatt ned fra fjellet, og avfotografert nede i Kjærfjordbotten på en stein (se foto). Fotograf var Henry Pettersen, som også i dag har negativene i sin besittelse.

 

Etter som vi har greid å etterrøkte har beinene havnet hos Krosshavn i Narvik. Vedkommende kontaktet så Tromsø Museum. Ifølge korrespondanse mellom museet og Krosshavn ble beinene hentet i Narvik på slutten av året eller på vinteren av konservator Vorren, som passerte Narvik i annet ærende. Tromsø Museum mottok også bilder av alle enkeltbein avfotografert i Narvik. I skrivende stund (januar 2009) har Tromsø Museum/Universitetsmuseet bekreftet at beinene på bildene som ble avfotografert i Narvik er identisk med beinene på bildet som Henry tok da beinene ble funnet.

 

Så dermed kan vi slå fast med sikkerhet at Nord-Europas eldste sikre bjørnegrav ble funnet av Edvard Kristoffersen, som var sammen med Henry Pettersen ihvertfall.

 

SE OGSÅ ARTIKKELEN SIGURD SLEMBE I GLJUFRAFJORD.

17.06.2008 og 06.07.2008. Parti fra Kjærfjorden fra Bottenstranda og Vaagedalen.

Kart over området

Bjørnegrava i Kjærfjorden

Slembehula 1960-61. Bjørnebeina ble funnet under stein i nærområdet.

Af vildeste Skover mangfoldelig nok

Til fersk' Mad og daglige Spiise,

Ja Biørnen maae ofte tillade sin Krop,

Og Lappen ham æder saa gladelig op,

Han siunger for hannem en Viise,

Ham synes, han æder den lækerste Mad,

Naar Kiødet af Biørnen frembæres paa Fad,

Han levner ey ringeste Smule;

Han samler Ryg-Raden og Skankene lang

Ja alle hans Been, og med siungende Sang

Begraver dem ned i en Huule;

Han vil ey tilstæde, det ringeste Been

Af Biørnen skal brydes og brækkes til Meen,

Hvad Tanker han derom vil giøre!

Og hvilken forgiftig afgudiske Troe,

Der under slig Besters Begravels' mon boe,

Det vil jeg i Pennen ey føre.

 

(Petter Dass)

Presseoppslagene om beinfunnene i Kjærfjorden

Bjørnegraver i Lødingen og Tjeldsund,

av Ragnhild Myrstad.

(Kilde: Årbok for Lødingen 1996)

Lenke til Nasjonalbiblioteket, hvor du kan lese hele rapporten.